Da jeg var liten, hadde jeg en pappa. En god far. Foreldrene mine var skilt og søsteren min og jeg var hos faren min regelmessig. Faren min fikk et barn til. En nydelig gutt.

Men noe skjedde. Gutten ble syk. Hjernehinnebetennelse, sykehusinnleggelse, kraftig epilepsi og hjerneskade. Min far ble alenepappa. Barnets mor flyttet utenlands. Og midt i alt dette så mistet jeg faren min. Han levde fortsatt. Men det var ikke lenger tid for meg og søsteren min.

Savnet var stort, vondt og sårt. Jeg hadde ikke alltid vært like begeistret for å dra på helgebesøk. Så jeg tenkte at det kanskje var derfor. Kanskje det var min skyld? Hvem var jeg om ikke engang min egen far ville ha meg? Visst hadde jeg andre. En stefar. Besteforeldre. En mor. Søsken.

Men ingen far.

Sporadisk kontakt med år imellom ble det noen ganger. Som regel etter initiativ fra min mor. Faren min var der i konfirmasjonen min. Det var stort. Men som oftest var det som å prøve å holde fast et glatt såpestykke. Og utad sluttet jeg å bry meg. Jeg ble kanskje et såpestykke selv også noen ganger.

Jeg fikk etterhvert en egen bursdagstradisjon. Jeg vokste opp til Ã¥ hate bursdagene mine. Fordi jeg ventet. I smug. Allerede 15.-16. mai begynte jeg Ã¥ vente. PÃ¥ en telefon. Fra pappa. Han bodde jo ikke akkurat pÃ¥ andre siden av kloden. 17. mai pleide jeg Ã¥ tenke at han nok var for travel den dagen, og det var jo ikke før i morgen heller. 18. mai har vært vond. Venting. Hjerteklapp hver gang telefonen ringte. Spenning nÃ¥r posten kom. Sommerfugler i magen av helt urealistiske fantasier nÃ¥r det ringte pÃ¥ døren. Tenk om…

Sånn fortsatte det litt også den 19. mai. Det kunne jo ha kommet noe i veien.
På kvelden den 20. mai var jeg totalt knust. Ikke noe i år heller. Som liten gråt jeg en del. Etterhvert ble jeg flinkere til å late som om jeg ikke brydde meg. Etterhvert begynte jeg å grue meg til bursdagene mine også. Ønske at de ikke fantes.

Som voksen oppdaget jeg at det fortsatt er sårt. Et sårt rituale som drar frem noe av det såreste i en og kjører det gjennom en emosjonell kjøttkvern.

I fjor høst skjedde flere ting pÃ¥ en gang. Min lillebror var blitt voksen og hadde flyttet til en omsorgsbolig en stund tidligere. Og igjen satt en utbrent far. Ã… venne seg til Ã¥ kunne sove om nettene igjen etter over 25 Ã¥rs «nattevakt» der hva som helst kunne skje døgnet rundt var vanskelig. Alt som hadde blitt ofret for Ã¥ ta seg av gutten selv fremfor Ã¥ plassere ham pÃ¥ institusjon var borte. Kona, familie, venner, kontakt med kollegaer, meg og søsteren min. Det hadde virkelig kun blitt han og lillebroren min mot resten av verden. Og nÃ¥ var broren min voksen og hadde flyttet hjemmefra.

Etterhvert tok faren min mot til seg og tok kontakt med søsteren min og meg igjen. Vi møttes før jul. Vi har snakket litt på telefonen. Det er litt uvant. Og veldig godt å få tilbake den faren man trodde man hadde mistet for alltid. Det er rart å oppdage i en alder av noen og tredve at det slett ikke er for sent. At det nok alltid har vært en del av meg som ikke sluttet å vente. Som rett og slett ikke klarte å la være.

Det er kanskje noe med å ha hatt en god far og så mistet ham. Å ha opplevd å bli badet, lest for og vist omsorg av en person som så forsvinner ut av livet. Da savner man.

Og det er kanskje noe med at min mor ikke lot meg bli uforsonlig overfor ham selv om det nok var vondt å være vitne til under oppveksten min. Det var hva det var. Det var alltid lov for meg å føle som jeg gjorde. Men det ble ikke alltid bygget videre på.

I Ã¥r ble bursdagstradisjonen brutt. En tekstmelding der pappa sier gratulerer med dagen. En bursdag uten Ã¥ vente forgjeves. En bursdag uten den vonde tradisjonen. Det lindrer mer enn jeg kan forklare. Det lindrer for den grÃ¥tende 8-Ã¥ringen, den mutte 12-Ã¥ringen, den sinte 17-Ã¥ringen, den smuggrÃ¥tende 24-Ã¥ringen, den triste 30-Ã¥ringen… ja, alle de gangene jeg har vært en datter som ventet hva som helst fra faren sin som viste at hun betyr noe for ham.

I år, på 34-årsdagen min, ventet jeg ikke forgjeves.

Jeg sitter igjen med en følelse av takknemlighet. For faren min som aldri sluttet å være faren min selv om han ikke var der. Å få høre at jeg slett ikke var ute av tankene hans i årene han ikke var der. At han tok mot til seg og tok kontakt. Det kan ikke ha vært lett. Han tok opp det som hadde skjedd. Hvordan han på en side hadde to døtre som hadde mange mennesker rundt seg og på en annen side hadde en funksjonshemmet sønn som bare hadde han i hele verden. Og hvordan han allikevel sa at det ikke var noen unnskyldning. At det å holde kontakten hadde vært hans ansvar og noe han burde ha gjort. Hvor vanskelig det ble jo lenger tid som gikk.

Og jeg er takknemlig for anledningen jeg fikk til å fortelle ham at det ikke var for sent. At jeg forsto det nå. At jeg er takknemlig for at han har tatt seg av lillebroren min. At vi hadde det bra, men at han var uerstattelig. Ingen hadde tatt hans plass. Den var fortsatt ledig.

Jeg tror ikke det ville ha vært mindre verdifullt å få tilbake pappaen sin om grunnen til at han hadde vært borte var en annen. For uansett hva grunnen var så ble det ikke mindre sårt. Det som gjorde det verdifullt er at han er her nå. At han ga meg full støtte på de følelsene jeg måtte ha og lot sine egne årsaker bli underordnet.

Og jeg er takknemlig overfor moren min. Som ikke gjorde det for skummelt å ta kontakt. Som ikke bidro til uforsonlighet og stengte dører, selv om hun sikkert må ha vært en sinna løvemamma selv innimellom. Kanskje også mot ham. Men at også hun lot sine egne følelser bli underordnet når det gjaldt. Hun gjennomskuet at det var viktig for meg å ha faren min i livet mitt. Så den fineste bursdagsgaven jeg noensinne har fått, er en gave fra henne også.

Det er ikke for sent i det hele tatt.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...