Sett at du hadde en god venninne som kom til deg og fortalte om et dillemma hun hadde. Hun levde nemlig sammen med en mann som var snill som dagen var lang, som tok gode og omsorgsfulle valg for sin familie og som ellers var en knakende kjekk kar full av fornuft.

Det var bare en ting. Han var en kontrollfrik som virket overbevist om at hun ikke var i stand til å ta egne, gode valg. Med mindre valget var å gjøre nøyaktig som han sa, da. Det var det eneste rette. Hun rakk sjelden å tenke gjennom alternativene heller, for det skulle hun i følge ham ikke bry det søte hodet sitt med. Han presenterte omsorgsfullt fasiten først som sist.

Han mishandlet ikke. Han valgte ikke idiotiske løsninger. Det var ikke det. Det var bare det at han i sin klokketro pÃ¥ hva som var det beste, ja kanskje ogsÃ¥ det eneste rette, durte pÃ¥ som en annen bulldoser. Venninnen hadde selvsagt prøvd Ã¥ si noe om dette til denne mannen, som med et omsorgsfullt smil hadde sagt at «du gjør da som du vil for jeg tvinger ingen til Ã¥ godta mine valg». Det var bare det at denne mannen gjorde seg ekstra flid med Ã¥ gjøre alle andre valg veldig vanskelige Ã¥ gjennomføre. For eksempel da hun ville ta videreutdanning. Han var imot og selv om hun jo selvsagt valgte selv, sÃ¥ var det alltid noe som kom i veien slik at hun ikke kom seg pÃ¥ kveldsundervisningene. Det var alltid problemer med lesingen hennes og utgifter til bøker var aldri viktige. Hun følte seg sabotert med en gang hun valgte Ã¥ gÃ¥ imot denne mannens retningslinjer om hva som var «det eneste rette».

Det er kanskje et dumt eksempel. Men dette ligner litt på den kvelende følelsen jeg får noen ganger når jeg leser om politikere som påberoper seg evnen til å kunne vite hva som er det beste for alle. Slik som i f.eks. kontantstøttesaken.

Jeg skal jo også innrømme at jeg ofte er enig i mye av det de røde partiene sier. Og jeg har stemt oftere rødt enn blått.  Jeg er mer enig enn uenig.

Men det er altså dette med kontrollen. Jeg kan ikke fordra det når andre skråsikkert uttaler seg om hva som er det absolutt beste alternativet for absolutt alle. Jeg valgte tross alt mannen på grunn av holdninger jeg så i forhold til nettopp dette.

De mer rødlige partiene har som sagt fått flere stemmer av meg enn de blålige.

Men det hender stadig oftere at jeg får assosiasjoner til en klok og snill, men akk så kontrollerende kjæreste når jeg leser om utspillene fra dem. Det hender at jeg ønsker meg en politiker som i alle fall, om man ikke vil la folk få valgfrihet, i alle fall kunne droppe den arrogante holdningen om at det er selveste Fasiten for andres liv man satt på. Jeg begynner å få den litt i vrangstrupen.

Så blant mine spørsmål til meg selv når valget etterhvert nærmer seg vil nok innebære litt grubling over nettopp dette.

Fikser jeg Ã¥ bli kontrollert og detaljstyrt bare «kontrolløren» er grei nok?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...