Mariah Carey bekrefter i dag at hun og ektemannen er blitt gravide.  Begge to.

«Vi er gravide».

Mange sier det. Men hvor riktig er det egentlig?

Er det «vi» som inngÃ¥r nært bekjentskap med toalettskÃ¥la i mÃ¥nedsvis? Eller «vi» som vralter avgÃ¥rde med skranglebekken? «Vi» som skal føde? Er det «vÃ¥re» brystvorter som ofres til en babymunn som føles som en kjøttkvern bÃ¥de sent og tidlig? Eller «vi» som skal veies, mÃ¥les og undersøkes bÃ¥de her og der?

Her i heimen var det definitivt ikke «vi».

Joda. Mannen og jeg skulle ha barn. Sammen. Og vi skulle være foreldre. Sammen. Men «vi» var aldri gravide. Ikke var det «vi» som fødte heller, selv om mannen i et øyeblikk fikk det for seg at «vi» trengte lystgass begge to.

For all del. Jeg skulle nesten ønske at det var «vi». For kanskje strekkmerker, amming og slikt kunne deles litt mer rettferdig. Men nei. Naturen var nÃ¥deløs. Den gravide likesÃ¥, vil muligens mannen si.

For mens JEG var gravid og sengeliggende for Ã¥ forhindre at VI mistet VÃ…RT barn, mÃ¥tte han ogsÃ¥ gjøre sitt. Som Ã¥ hente sure, spiselige ting. Om han sÃ¥ mÃ¥tte pÃ¥ rabarbraslang hos naboen i frykt for Ã¥ komme hjem tomhendt. Eller banke pÃ¥ butikkdøra to minutter etter stengetid og trygle om Ã¥ fÃ¥ handle fordi vi… eh… jeg bare mÃ¥tte ha Hennig Olsen-is med sjokoladebiter og det dessverre ikke var noen exorcist Ã¥ oppdrive i nærheten. (Jeg er overbevist om at han sjekket.)

Hm..

NÃ¥r jeg tenker tilbake er det muligens et lite mirakel at det fortsatt var et «vi» igjen i det hele tatt da svangerskapet var overstÃ¥tt.

Men se, da.

Se hva VI fikk og fortsatt får igjen for det!

Eldstemann

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...