Jeg har lenge lurt på den manglende logikken i hvordan familier med funksjonshemmede barn behandles i landets kommuner. Hvordan man f.eks. driver rovdrift på foreldrene og ikke betaler en omsorgslønn det går an å leve av, når man samtidig vet at en institusjonsplass koster minst 1,5 millioner årlig dersom foreldrene ikke makter mer. Det samme tipper jeg gjelder andre pårørende som også opplever stor slitasje. Som de som har syke og gamle foreldre. Ikke bare på grunn av pleieoppgavene, men på grunn av summen av pleieoppgavene + det å tjene til livets opphold via en fulltidsjobb ved siden av. Totalbelastningen, som man kaller det.

Nå har jeg funnet svaret på hvorfor det er sånn. Og det er for meg i grunnen bare enda en bekreftelse på at det å la til dels fattige kommuner selv styre med slike ting ikke alltid kommer så heldig ut.

Temaet opptar meg og her om dagen hadde jeg en samtale med en mann som har god innsikt i hvordan det fungerer. Og det gikk omtrent sånn:

Jeg: «Jeg skjønner ikke at kommunene tør, jeg. SÃ¥nn rent økonomisk. Ã… drive sÃ¥ rovdrift pÃ¥ foreldre til funksjonshemmede barn og ikke heller betale en mer realistisk omsorgslønn. Det blir jo veldig dyrt den dagen foreldrene eventuelt bukker under og det offentlige mÃ¥ overta.»

Han: «Nei. For da er det statlige midler som dekker det, sÃ¥ kommunene ser gjerne ikke pÃ¥ det som sitt problem.»

Jeg ble taus. Der kom svaret, ja. Kommuner kan tyne private omsorgspersoner til det ytterste, for den økonomiske konsekvensen av det når det går for langt er ikke deres problem.

Jeg har jo sett det i andre sammenhenger ogsÃ¥. Hvordan en utredning halter avgÃ¥rde i Ã¥revis pÃ¥ kommunale midler, men sÃ¥ fort pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, sÃ¥ begynner ting Ã¥ skje. Jeg husker forklaringen jeg fikk da jeg delte min forbauselse over hvor mye mer effektiv utredningen plutselig ble da mitt barn ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Forklaringen var «statlige midler».

Det var jo bare det at før vi kom dit, hadde en stor bit av barndommen allerede passert.

Det samme ser jeg nÃ¥r det gjelder skolen. Jeg vet om en dyslektiker som ikke fikk ordentlig hjelp før han begynte pÃ¥ videregÃ¥ende. Da var det nemlig ikke lenger kommunen som betalte. Jeg har hørt om flere som sier det samme. NÃ¥r man kommer pÃ¥ videregÃ¥ende skjer det ting. Og samme erfaring ser det ut til at jeg er i ferd med Ã¥ gjøre meg i forhold til barnet som nÃ¥ har begynt pÃ¥ videregÃ¥ende. Vi har bare hatt et møte, men i løpet av det møtet ble det tilbudt og foreslÃ¥tt mer oppfølging og tilrettelegging enn i hele grunnskoletiden totalt. Helt uten at man mÃ¥ krangle seg til det. Det er som Ã¥ ha gÃ¥tt i ørkenen i evigheter og endelig fÃ¥ regn. Ikke nok med det. Møtet ble avsluttet med et «nÃ¥ skal vi brette opp ermene og gjøre en innsats og sÃ¥ møtes vi igjen om en mÃ¥ned». Om en mÃ¥ned! Ikke «til vÃ¥ren» eller «hvis vi mener det er behov for det», men om en mÃ¥ned.

Det var jo bare det at før vi kom dit, var allerede en stor bit av skolegangen  over.

Jeg tror ikke de ansatte i kommunene er onde eller dumme. Men det ser ut til at de rett og slett ikke har ressurser som står i forhold til ansvaret de blir pålagt. Og da blir det gjerne sånn. At de gode alternativene nå må forkastes til fordel for en mye dyrere regning senere. Fordi det ikke er penger nok nå og fordi den store regningen er det noen andre som betaler.

Det er bare det, da. At «de andre»… det er jo oss.

Så der har du velferdssamfunnet i et nøtteskall. Er det rart det blir dyrt når vi sparer oss til fant?

Prisen som betales er dessverre ikke bare av økonomisk art. Og den betales slett ikke bare ut av statlige midler. De det gjelder betaler med barndommen sin. Skolegangen sin. Helsen sin. Fremtiden sin.

Har vi som samfunn virkelig råd til det?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...