Jeg står der utenfor mottakelsen og venter.

Det blåser kjølig. Mennesker går forbi. Frem og tilbake, frem og tilbake. En sykebil rygger dovent inn på sin plass. Så var det altså ikke noe som hastet på den turen.

Bak meg blir et travelt akuttmottak stadig mer travelt. Jeg får vondt i bena bare av å se på hvordan de som jobber der går og går og går. Med raske skritt frem og tilbake mens mengden pasienter bare vokser.

PÃ¥ meg har jeg sykepleieruniform. HÃ¥ret er samlet i en knute i nakken. Over venstre brystlomme stÃ¥r det «Lin – sykepleier». Ved venstre lomme henger ID-kortet mitt som viser hele navnet mitt og ved hvilken avdeling jeg er ansatt som sykepleier. Ved den høyre lommen henger nøklene mine. En til avdelingens dører og en til garderobeskapet mitt.

Og jeg har aldri vært mindre sykepleier enn jeg er i akkurat dette øyeblikket.

I akkurat dette øyeblikket er jeg en mamma med blanke øyne og hjertet i halsen der jeg stÃ¥r og speider. Etter en sykebil, en vanlig bil… hva som helst.

Jeg er en mamma som venter på barnet sitt.

«Lin, mannen din ringte men jeg fant deg ikke. Du skulle ringe tilbake.» var beskjeden jeg fikk pÃ¥ jobb litt tidligere. Det faller meg ikke engang inn at det kan være noe galt. Selv om mannen min sÃ¥ godt som aldri ringer meg pÃ¥ jobb, sÃ¥ tenker jeg ikke engang tanken. Jeg tror han ringer fordi han har glemt nÃ¥r det var han skulle hente meg etter jobben. SÃ¥ jeg gjør meg ferdig med det jeg holder pÃ¥ med før jeg ringer tilbake igjen.

Beskjeden er kort. Sønnen er skadet. Legevakta mener han må opereres umiddelbart og han er på vei dit nå.

Det ble kanskje sagt mer. Jeg husker ikke helt. Den rolige og fattede sykepleieren i meg forsvant som dugg for solen. Hjernen er i full gang med Ã¥ forberede seg. Hvem skal jeg si ifra til. Har man lov til Ã¥ løpe fra jobb nÃ¥r det er kveldsvakt? Jo, vi er visst to sykepleiere, sÃ¥ da kan jeg kanskje gÃ¥. Jeg mÃ¥ huske Ã¥ føre inn blodtrykk, puls og SaO2 i kurven pÃ¥ de jeg har tatt det pÃ¥ før jeg løper. Er det noen beskjeder jeg mÃ¥ gi i tilfelle jeg ikke fÃ¥r skrevet rapport? Og hvordan spør jeg om Ã¥ fÃ¥ gÃ¥? Har jeg krav pÃ¥ det? Hjernen jobber og hendene skjelver. «GÃ¥!» sier kolleger.

Så jeg går. Til akuttmottaket der jeg har hentet pasienter, hentet blærescanner og andre ting. Men når jeg skal henvende meg til de som jobber der så er jeg strippet for sykepleieren i meg. Med skjelvende stemme forteller jeg at jeg ikke er der i jobbsammenheng, men at jeg venter på barnet mitt. Jeg prater nervøst. En vennlig sjel forteller at hun vet godt hvordan det er, mens hun nikker vitende. Hun skjønner. De som jobber der skjønner og forventer ingen sykepleier fra meg, selv om jeg tilfeldigvis står der i uniform. Det gjør godt.

Jeg speider etter noe jeg ikke vet hva er. Ambulanse? Drosje? Privatbil? Mammaen i meg kjenner en intens lengsel etter akkurat dette barnet. Det kommer i overveldende bølger så jeg nesten må snappe etter pusten. Det er tortur å vente sånn.

Til slutt ser jeg bilen vår kjøre opp. Og jeg løper til bilen for å møte sønnen. I det øyeblikket overmannes jeg av en annen ro. En annen rolle. Det er ikke sykepleierrollen. Det er mammaen i meg. I det øyeblikket barnet mitt endelig ankommer, så oppdager jeg at også mammaen i meg har noen kvaliteter som kommer godt med når det gjelder. Hun legger vekk egne følelser, egen bekymring, egen frykt og holder hodet kaldt. Fullt fokus i det øyeblikket barnet mitt er der.

Nå kan jeg være. Gjøre. Se med egne øyne. Vurdere.

Så jeg støtter en ustø gutt ut av bilen. Han har fått Ketorax og er ganske neddopet. Og nå kan jeg endelig lytte ordentlig til mannens forklaring om hva som har skjedd. Nå overmannes jeg ikke av et intenst behov for å være hos barnet mitt. Barnet mitt er der. Og selv om det nok er ganske ille at begge benene i den ene armen er brukket, så er det tross alt en lettelse at det ikke var noe verre.

SÃ¥ jeg blir litt løvemamma. Maser pÃ¥ hver pleier som gÃ¥r forbi om at barnet mitt mÃ¥ ha mer smertestillende nÃ¥ etterhvert som han begynner Ã¥ ynke seg og fÃ¥ mer smerter igjen. Og han har ikke venflon. De fikk ikke til Ã¥ sette det pÃ¥ ham pÃ¥ legevakta. Noen bør sørge for at han har venflon. «Hallo? Har du tid til Ã¥ gi sønnen min mer smertestillende nÃ¥? Han har sÃ¥ vondt.» og «Han har ikke fÃ¥tt venflon og han skal opereres.»

Sånn holder jeg på. En pest og en plage. En mamma.

Men mest av alt sÃ¥ sitter jeg der og ser pÃ¥ ham der han glir ut og inn av ketorax-døsen. Holder hÃ¥nden pÃ¥ den friske siden. Henter blader han ber om selv om jeg skjønner at han er for sløv til Ã¥ lese dem. Stryker over pannen. Og innser gradvis at «operasjon straks» betyr noe helt annet enn hva jeg trodde.

Sønnen er enda ikke operert. Man vil prøve reponering først. Altså korrigere bruddet utenfra. Uansett så må han ha narkose. Han ligger på barneavdelingen og mannen er der hos ham. Operasjon blir kanskje nå. Eller kanskje på formiddagen i morgen. Ingen vet. Han var nesten først i køen, men så kom det inn noe enda mer akutt. I mellomtiden ligger han og faster. Får ikke drikke eller noe. Og timene går.

Kanskje kommer han hjem om en time. Kanskje kommer han hjem i morgen ettermiddag.

Mammaen i meg finner ikke helt roen før han er hjemme igjen. Så jeg sitter her og bearbeider istedet. Og tenker på at jeg nok langtifra er den første som opplever dette og slett ikke kommer til å være den siste. Neste gang jeg ser en hvitkledd person stå og speide utenfor akuttmottaket kommer jeg nok til å lure litt. På om dette er en mamma eller pappa som står der. Og venter på sin aller, aller viktiste pasient.

Akkurat som jeg ventet på min viktigste pasient i dag.

Utkledd som sykepleier.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...