Å gå over fra et relativt kjønnsnøytralt arbeidsliv til et kvinnedominert arbeidsliv har ikke bare vært enkelt for en som aldri helt fikk til (eller kanskje aldri klarte å føle den helt store interessen for?) klikker, intrigemakeri og dillete samtaleemner. Jada, jeg vet at man nå sikkert kan kalle meg kvinnefiendtlig og hva_har_du, men uansett hvorvidt jeg vil vedkjenne meg det eller ikke, så er det etter mitt syn mer intriger og annet styr når balansen mellom kjønnene blir skjev. Jeg er ganske sikker på at mannsdominerte yrker også har sine greier. Bare for å ha sagt det.

Men jeg har altsÃ¥ aldri helt hatt sansen for «jentedill». Jeg kan ikke fordra det Ã¥ vandre mÃ¥lløst rundt i butikker for Ã¥ «se». Eller shoppe, for den saks skyld. Ikke er jeg den mest oppmerksomme nÃ¥r man snakker om lipgloss, strikkeoppskrifter eller naboens nye kjæreste heller. Litt, ja. Mye? Nei.

En av mine første tanker da jeg begynte Ã¥ forholde meg til kvinnedominerte arbeidsplasser i helsevesenet, var faktisk «Herregud, jeg har havnet i kjerringhelvetet!» Og det hadde ekstremt lite med forventning Ã¥ gjøre. Man hadde da tross alt sett Akutten. ;)

Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg vent meg til akkurat dette. Noen typiske samtaletema har jeg lært meg å manøvrere i og noen har også blitt litt mer interessante. I mindre doser. Og jeg må nok innrømme at jeg trives best sånn sett innen akuttpsykiatrien der det er en jevnere fordeling mellom kjønnene. Det blir liksom en sosial setting jeg manøvrerer bedre i.

Men det er også andre ting enn samtaletema som jeg har merket.

Da jeg begynte Ã¥ jobbe i helsevesenet ble plutselig min rolle som mor relevant pÃ¥ en mÃ¥te jeg ikke var vant til. Jeg ble overrasket over hvor mye andre vektla min private omsorgsrolle som kone og mor. Mens det i andre jobber gjerne ble reagert pÃ¥ antall barn jeg har med «Ja, da trenger du full jobb. Du som har sÃ¥ mange munner Ã¥ mette», ble det nÃ¥ heller «Oj. Hvordan skal det gÃ¥ med full jobb ogsÃ¥?». Det var liksom en selvfølge at jeg som kvinne ikke var familiens hovedforsørger. Man snakker om hvor deilig det er Ã¥ jobbe 50% mens barna er smÃ¥ og tar nesten for gitt at de fleste har menn med godt betalte jobber og selv bare jobber for Ã¥ «komme seg ut litt». For Ã¥ sette det pÃ¥ spissen.

Vel, jeg var familiens hovedforsørger. Min mann var husfar. Jeg kunne berolige damene med at barna nok ble ivaretatt selv om jeg jobbet og studerte.

En annen ting er forventningen om at de husmoderlige oppgavene skal falle seg naturlig for meg som kvinne og sykepleier. Det er ikke så lenge siden jeg klarte å rote det til da jeg skulle lage pose-potetstappe til pasientene på jobben.

I dette innlegget vil jeg komme nærmere inn på det jeg mener er nærmest som tabu å regne noen steder.

Helsevesenet fjerner nemlig stadig mer støttepersonale. Altså de som har til jobb å sørge for matlaging, vasking og også kontoroppgaver etc. Noen sier at sykepleierforbundet har en del av skylda her. Om så er tilfelle vil jeg bare si at det må være en av de dårligste idéene noensinne.

Det som ikke er greit Ã¥ si noe om uten Ã¥ rimelig kjapt bli tolket som at man føler seg for god til visse oppgaver, er nemlig hvordan fordelingen mellom sykepleiefaglige (eller hjelpepleierfaglige?) oppgaver og mer «husmorrelaterte» ting nÃ¥ faktisk er. Det tolkes som sagt som om man føler seg hevet over andre, at man er arrogant og at man ikke er villig til Ã¥ trÃ¥ til. Dette er tross alt en verden full av «flinke piker» som aldri noensinne skal si noe som kan tolkes dithen at de føler seg hevet over noen oppgaver. Er man riktig slem kan man ogsÃ¥ kanskje si at de som vÃ¥ger Ã¥ si noe om at «dette er ikke det jeg er utdannet til Ã¥ gjøre» ikke har forstÃ¥tt sin funksjon. Eller, enda verre, ikke har forstÃ¥else for pasientenes behov. For har ikke pasienter behov for rent bestikk, kanskje?

En sykepleier skrev noe om dette i en diskusjonstrÃ¥d en gang. Hun pÃ¥pekte at hun nÃ¥ brukte store deler av sin tid pÃ¥ Ã¥ vaske gulv, lage mat og rett og slett være den «husmoderlige». Hun pÃ¥pekte at hun hadde en treÃ¥ring høyskoleutdanning og at hun kostet sin arbeidsgiver en viss timelønn. Og hun skrev at hun i realiteten var en høyskoleutdannet og godt betalt vaskehjelp for det meste i løpet av en vanlig arbeidsdag.

Kort og godt; hun bannet i kirken!

NÃ¥ skal ikke jeg pÃ¥stÃ¥ at jeg hater alle slike pusleoppgaver eller er redd for Ã¥ ta i et tak. For det er jeg ikke. Jeg hadde gjennom en del av tenÃ¥rene ekstrajobb som kjøkkenassistent og oppvaskhjelp. Jeg var ikke sÃ¥ gammel den gangen jeg var frokostansvarlig pÃ¥ et hotell om morgenen i helgene og egenhendig vasket, ordnet istand frokostbuffét og vasket pub’en med tilhørende toaletter etter nattens fest. Jeg er IKKE redd for Ã¥ ta i et tak.

Men den gangen hadde jeg ingen sykepleierutdanning og min timelønn var mindre enn halvparten av hva den er i dag.

Jeg er veldig glad for det støttepersonalet vi fortsatt har i sykehuset. Jeg synes de gjør en knallgod jobb og med min erfaring fra en del av de oppgavene de tar, så har jeg også stor respekt for den jobben de gjør. Jeg synes bare at de burde være flere. Og jeg synes de er så viktige at det er galskap at de stadig blir færre. Istedet er det altså vi som har utdannet oss til mer direkte pasientrelaterte oppgaver som skal gjøre også dette.

NÃ¥r det noen vakter er slik at over 50% av min arbeidstid gÃ¥r med pÃ¥ Ã¥ være «husmor» pÃ¥ jobb og resten blir hastverksarbeid, sÃ¥ hender det at jeg stÃ¥r der over grytene pÃ¥ kjøkkenet, eller over vaskebøtta et annet sted og lurer pÃ¥ om det var dette jeg gikk tre Ã¥r pÃ¥ høyskole for Ã¥ gjøre. Det hender jeg tenker pÃ¥ hvilke muligheter den vakten kunne ha bragt med seg dersom jeg kunne brukt den tiden pÃ¥ pasientene istedet.

Men sier man noe om dette sÃ¥ risikerer man gjerne Ã¥ bli misforstÃ¥tt av en eller flere av kvinnene som ogsÃ¥ har sine husmoderlige egenskaper godt integrert i sitt selvbilde. OgsÃ¥ i yrkessammenheng. De er sÃ¥ flinke, sÃ¥ flinke. De mukker aldri, selv om kroppen plages av «kvinnelidelser» og slitasje. Deres godhet ser ut til Ã¥ være direkte tilknyttet hvor effektivt og velvillig de ogsÃ¥ er hele avdelingens «husmødre».

Eller man risikerer å tirre opp en hjelpepleier som tror at dette er profesjonskamp og at man dermed ikke har respekt for deres yrke, selv om man mener at også hjelpepleiere først og fremst hører hjemme hos pasientene. Der de utøver pleie som de har utdannet seg til å være kvalifisert til.

«Illojal» som jeg er, sÃ¥ tenker jeg faktisk ogsÃ¥ noen ganger den forbudte tanken om at kostnadene med bruke sykepleiere og spesialsykepleiere til Ã¥ utføre oppgaver noen med langt lavere lønn kunne ha utført, er ekstremt dÃ¥rlig økonomi i et helseforetak. Ja, det har til og med hendt at jeg har tenkt at istedet for Ã¥ være 4 pleiere pÃ¥ jobb kanskje kunne ha klart oss med Ã¥ være 2 pleiere og 2 «husmødre» pÃ¥ jobb. Slik at pleierne kunne gjøre det de var kvalifisert til og støttepersonalet/»husmødrene» kunne gjøre sine greier.

Det samme har jeg også hørt leger si. At de ofte opplever at de bruker lang tid med høy lønn på oppgaver som i grunnen logisk sett kunne ha vært utført av noen med sekretærlønn. Istedet har man kanskje spesialistlønn for jobben og dermed også mindre tid til pasientene. Lurt, ikke sant?

Jeg mÃ¥ forøvrig kanskje pÃ¥peke at det innen spesielt psykiatrien nok er litt flere «husmoroppgaver» som kan kombineres med arbeidet med pasientene. En del «hverdagslige» aktiviteter kan altsÃ¥ der være riktig Ã¥ gjøre sammen med pasientene. Men ogsÃ¥ der er det mange oppgaver som gjøres uten pasientene og som stjeler tid man kunne ha brukt pÃ¥ pasientene selv. I somatikken regner jeg derimot med at en mye større grad av de «husmoderlige» oppgavene stjeler tid og ressurser fra pasientbehandlingen.

Men, som sagt; I helsevesenet, og kanskje særlig i de mer kvinnedominerte delene, sÃ¥ er dette et stort tabu. Du bli tolket i verste mening av ganske mange dersom du prater for høyt om dette. Flinke piker sier ikke ting som «dette burde man kanskje hatt renholdspersonale til». De kvitrer og svinser frem og tilbake som flinke husmødre som yter omsorg pÃ¥ ekte mammavis. Uansett hvor drittlei de blir av jobben nÃ¥r de noen vakter har brukt store deler av tiden pÃ¥ matlaging, klesvask, støvtørking og annet renhold. For flinke husmødre gjør sÃ¥nt med glede. Basta.

Et annet tabu jeg har merket meg noen steder, er dersom man ymter frempå om at folk har forskjellige fagutdannelser og dermed forskjellige oppgaver. Dette blir veldig lett tolket som om man hever seg over andre yrker.

Som sykepleierstudent var jeg ikke helt klar over at det er en forhistorie med profesjonskamp og at mange hjelpepleiere har dårlig erfaring med arrogante sykepleiere som nedvurderer hjelpepleiernes faglige kompetanse. Jeg er ikke av de som tenker slik. Min erfaring er at hjelpepleierne ofte kan være de som man bør holde seg inne med som student dersom man trenger hjelp til å finne frem både rent fysisk i forhold til hva som er hvor og i forhold til hvordan ting gjøres. Jeg har også ofte opplevd at hjelpepleiere kan være spesialister på områder der jeg ikke har så mye erfaring. Lurer du på noe om sårstell og samtidig har en hjelpepleierkollega med bakgrunn fra hjemmesykepleien, har du ofte en veldig kompetent person du kan spørre om nettopp dette.

Som sykepleierstudent pÃ¥ en avdeling der det ogsÃ¥ var hjelpepleierstudenter opplevde jeg ogsÃ¥ at hjelpepleierstudentene virkelig mÃ¥tte kunne en rekke ting til fingerspissene. Ting som ikke ble stilt like strenge krav til i mitt studie. Med andre ord; man har hvert sitt «spesialfelt».

Men det var dette med å si noe i retning av at det er forskjeller. Ikke i form av bedre og dårligere, men i form av forskjellige utdanninger og oppgaver. På en praksisplass presterte jeg å spørre om nettopp dette. Jeg kan kanskje ha vært klønete i formuleringen, men slik situasjonen og spørsmålet mitt var så føler jeg vel heller at det var en skikkelig overreaksjon. Jeg fikk i alle fall kjapt og skarpt høre om hvordan man respekterte hverandre og ikke nedvurderte andre yrkesgrupper der. Jeg ble rett og slett irettesatt for å ha stilt et spørsmål om hvilke forskjellige funksjoner de to forskjellige yrkesgruppene hadde på en avdeling som dette, bortsett fra at hjelpepleierne ikke kunne finne frem, blande, kontrollere og dele ut medisiner. Av det lærte jeg at du må være ekstremt flink til å fremføre, understreke og gjenta at du ikke føler at hjelpepleiere er annenrangs pleiere i forhold til sykepleiere om du noensinne skal nevne disse to yrkestitlene i samme setning igjen. Du ser det kanskje av dette innlegget også?

Jeg kan jo gjenta det igjen. Jeg ser IKKE ned pÃ¥ hjelpepleiere. Faktisk ser jeg nok heller litt opp til dem, de var de jeg oftest spurte om ting da jeg var student og de er pÃ¥ mange mÃ¥ter sykehusavdelingens «ryggmarg». Det samme gjelder renholdspersonalet, forresten. Jeg føler ofte at jeg har en god tone med renholdspersonalet. Jeg blir faktisk glad nÃ¥r jeg ser dem og setter stor pris pÃ¥ dem som kollegaer man kan slÃ¥ av en hyggelig prat med.

Men jeg er altsÃ¥ ikke hjelpepleier. Jeg er sykepleier og jeg mener at dersom det virkelig er slik at det ikke regnes som noen som helst forskjell pÃ¥ disse to yrkesgruppene, sÃ¥ bør man slÃ¥ sammen utdanningene og gi lik lønn til alle pleiere. (PÃ¥ praksisposten jeg snakket om tidligere var det forresten ikke helt kosher Ã¥ si «sykepleier» og «hjelpepleier». Der var alle «pleiere». Dermed basta!). Faktisk mener jeg at hjelpepleiere til tider blir kraftig undervurdert bÃ¥de nÃ¥r det kommer til lønn og hvilken ressus denne yrkesgruppen er, og jeg er ikke av de som mener det er bare positivt at man noen steder ser ut til Ã¥ ville erstatte hjelpepleiere med sykepleiere.

Så der har du det. Disse tingene har jeg opplevd som risikable å prate høyt om i helsevesenet:

  1. Huslige sysler for sykepleiere.
  2. Ved å rendyrke sykepleierens arbeidsområde til å dreie seg mer om selve faget og så ansette mer støttepersonale til de andre oppgavene, så kunne man hatt behov for færre sykepleiere og dermed også kanskje spart noen kroner.
  3. Forskjellige yrker har forskjellige utdanningsløp og forskjellige ansvarsområder og de bør brukes deretter.
  4. Noe som helst som kan tolkes så til de grader på vranga at noen kan mene at du tror din egen utdanning og tittel er bedre enn andres.

SÃ¥nn. Det var dagens kirkebanning.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...