Jeg var 5 år da vi traff hverandre. Du flyttet sammen med mamma og fikk to jenter med på kjøpet. En hengiven og sjarmerende toåring. Og så meg. En femåring som var mer enn en håndfull til tider. Spesielt overfor deg. Lillesøster var den smilende toåringen som ville sitte på fanget og gi klemmer. Jeg erklærte krig og du var fienden.
Faren min var i ferd med å gradvis forsvinne ut av livet mitt og jeg var nok ganske sint, såret og frustrert. Jeg satte deg på prøve. Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Ville du også forsvinne?
Jeg husker dager hvor jeg kjempet, avviste og testet. Hvordan du ble målet for sinne og frustrasjon. Og jeg husker at du var der. Uansett.
Jeg husker hvordan jeg sovnet i bilen noen ganger når vi hadde vært borte på besøk. Hvordan jeg lot som om jeg sov mens du la jakken din over meg og bar meg varsomt inn og i seng. For dersom jeg sov trengte jeg jo ikke å kjempe. Ikke akkurat da. Jeg kunne lukke øynene og legge hodet mot brystkassen din.
Neste dag var krigen selvsagt i full gang igjen. Er man en håndfull, så er man en håndfull.
Ikke en eneste gang la du hånd på meg. Og jeg kan knapt huske at du hevet stemmen. Du bare… ja, var der. Tålmodig. Tilstede. Jeg testet og avviste deg etter alle kunstens regler og du var der. Du var ikke en som var glad i folk bare når det var enkelt.
Du var den som lærte meg å sykle. Du pratet med meg da jeg hadde min første store kjærlighetssorg. Du tegnet «det tredje øyet» i pannen min da jeg skulle på karneval på kort varsel og manglet kostyme, og du lærte meg enkle selvforsvarsknep i tilfelle jeg fikk bruk for noe sånt. Du sto opp grytidlig i helgene for å kjøre meg til helgejobben da den tiden kom og du hentet meg etter kveldsjobb så jeg skulle komme trygt hjem. På grunn av deg vokste jeg opp i et hus fullt av papegøyer, hunder, katter og andre dyr. Du var ikke redd for å skille deg ut og oppmuntret oss til å tørre det samme.
Jeg husker hvor utrolig stolt og glad du var da først lillebroren og så lillesøsteren min ble født. Hvordan du forgudet dem. Men også hvordan du igjen viste at du fortsatt var der for meg og søsteren min.
Da jeg var i slutten av tenårene og du og moren min gikk hver til sitt, hadde vi en ny runde. Jeg skulle avvise deg før du avviste meg. Jeg mistet deg ikke da heller.
I 31 år overbeviste du meg om at du, du gikk ikke. Uansett hvor vanskelig jeg var, så gikk du ikke din vei. Jeg ble overbevist til slutt. Og det er rart med det. Det føles ikke som om du er helt borte nå heller.
Det er snart en måned siden du ble begravet. Først da ble biologiske bånd et tema. Noen sier at jeg var som en datter for deg. Andre sier at det var jeg ikke. Jeg vet ikke.
Men jeg vet at jeg var jentungen som virkelig satte deg på prøve. Og at du, du var han som sto i det. Gang på gang.
Og var der.
Jeg vet at du ga meg noe viktig som alltid vil være med meg. Noe mye mer verdifullt enn penger, bil og arv. Du ga meg akkurat det jeg trengte og du var glad i meg da jeg gjorde alt for å gjøre akkurat det vanskelig.
Og du?
Jeg er ikke ferdig med å være glad i deg enda. Ikke på langt nær.
Noen bånd er udødelige.
Gratulerer med farsdagen.
With all my love for you
And what else we may do
We don’t say goodbye
13 Responses to Til Poul
Titta says:
*Smiler fortrylt gjennom tårer*
Titta’s last blog post..TittaFroskens tankesprang
Elisabeth says:
For en nydelig farsdagspost. Det er ikke ofte jeg gråter når jeg leser blogger, men her begynte tårene å trenge på allerede da du beskrev det sovende barnet som lot seg bære inn. Så lett å kjenne seg igjen i…
For noen er familie noe(n) en får. For andre de en selv velger. Og for noen de en velger å kjempe for. Han valgte å kjempe for deg.
Elisabeth’s last blog post..Hverdagslykke er…?
Pappa til 2 says:
Hei, i dag feiret jeg min første farsdag. Jeg er veldig glad for at jeg leste akkuratt denne historien. Hilsen fersk pappa til to gutter på 3 år.
Lin says:
Tusen takk!
Ja, det er en spennende tid du har foran deg, Pappa til 2.
Emmas utsikt says:
Det var den finaste, mest eftertänkta inlägg om Fars dag jag läst. Otroligt fint uttryckt.
Ha en fin dag!
annalin says:
Åh, så sorgligt det kändes att läsa – även om texten var så otroligt positiv!
Fast jag förstår inte hur någon kan tycka att du inte var som en dotter för honom. Ni var ju en familj under nästan hela din uppväxt.
annalin’s last blog post..i’m really happy for you, and ima let you finish, but…
Lin says:
Tusen takk!
Folk har jo hver sin måte å se på hva familie er. Og det var også viktig for ham å ikke stå i veien for min far. Poul var den som var der i hverdagen, og stilte seg i bakgrunnen ved store anledninger, som min konfirmasjon, da pappa var der som «konfirmantens far». Så jeg tenker at det kanskje er det de tenkte på.
Samtidig… når jeg skal definere hva en far virkelig er, så blir det rart å ikke ta med alt Poul var for meg.
smgj says:
Du var et valgt barn, ikke et han fikk gjennom slektsbånd. Om man kaller det «datter» eller ikke – er vel ikke så vesentlig? Det som er viktig er følelsene, ikke betegnelsene. Følelser følger ikke gener, men hva man er for hverandre.
smgj’s last blog post..Krokus og annen blomstring
Kirsti says:
Dette var vakkert, søs. Savner han utrolig mye jeg, og er veldig glad for at vi fikk oppleve ham. Han var en flott mann med et hjerte av gull. Så får vi fortsette å videreføre det han lærte oss til våre barn
Når dagene er mørke says:
[...] er ikke tvil om at tomrommet etter familiemedlemmet vi mistet vil være et åpent sår en god stund. Vi kan alle kjenne hvordan det [...]
Juksemaker pipelorts råd for videregående says:
[...] Intense Ønsket Om Dykkerkurs. Vær tilstede og lagre stunden i hodet ditt. En dag er det kanskje akkurat den personen som var der i time etter time som viste seg å være det viktigste av [...]
Samtaler med de døde says:
[...] senga morgenen etter da mannen vekket meg relativt brått og brutalt. “Lin, du må stå opp. Poul er død. Søsteren din er helt fra [...]
Høsten er tid for… says:
[...] deg ut. Luften har godt av deg!”, pleide min stefar å si for å sørge for at vi ungene fikk frisk luft og røde kinn. Noe som sikkert var bra. Jeg [...]