poul

Jeg var 5 år da vi traff hverandre. Du flyttet sammen med mamma og fikk to jenter med på kjøpet. En hengiven og sjarmerende toåring. Og så meg. En femåring som var mer enn en håndfull til tider. Spesielt overfor deg. Lillesøster var den smilende toåringen som ville sitte på fanget og gi klemmer. Jeg erklærte krig og du var fienden.

Faren min var i ferd med å gradvis forsvinne ut av livet mitt og jeg var nok ganske sint, såret og frustrert. Jeg satte deg på prøve. Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Ville du også forsvinne?

Jeg husker dager hvor jeg kjempet, avviste og testet. Hvordan du ble målet for sinne og frustrasjon. Og jeg husker at du var der. Uansett.

Jeg husker hvordan jeg sovnet i bilen noen ganger når vi hadde vært borte på besøk. Hvordan jeg lot som om jeg sov mens du la jakken din over meg og bar meg varsomt inn og i seng. For dersom jeg sov trengte jeg jo ikke å kjempe. Ikke akkurat da. Jeg kunne lukke øynene og legge hodet mot brystkassen din.

Neste dag var krigen selvsagt i full gang igjen. Er man en håndfull, så er man en håndfull.

Ikke en eneste gang la du hÃ¥nd pÃ¥ meg. Og jeg kan knapt huske at du hevet stemmen. Du bare… ja, var der. TÃ¥lmodig. Tilstede. Jeg testet og avviste deg etter alle kunstens regler og du var der. Du var ikke en som var glad i folk bare nÃ¥r det var enkelt.

Du var den som lærte meg Ã¥ sykle. Du pratet med meg da jeg hadde min første store kjærlighetssorg. Du tegnet «det tredje øyet» i pannen min da jeg skulle pÃ¥ karneval pÃ¥ kort varsel og manglet kostyme, og du lærte meg enkle selvforsvarsknep i tilfelle jeg fikk bruk for noe sÃ¥nt. Du sto opp grytidlig i helgene for Ã¥ kjøre meg til helgejobben da den tiden kom og du hentet meg etter kveldsjobb sÃ¥ jeg skulle komme trygt hjem.  PÃ¥ grunn av deg vokste jeg opp i et hus fullt av papegøyer, hunder, katter og andre dyr. Du var ikke redd for Ã¥ skille deg ut og oppmuntret oss til Ã¥ tørre det samme.

Jeg husker hvor utrolig stolt og glad du var da først lillebroren og så lillesøsteren min ble født. Hvordan du forgudet dem. Men også hvordan du igjen viste at du fortsatt var der for meg og søsteren min.

Da jeg var i slutten av tenårene og du og moren min gikk hver til sitt, hadde vi en ny runde. Jeg skulle avvise deg før du avviste meg. Jeg mistet deg ikke da heller.

I 31 år overbeviste du meg om at du, du gikk ikke. Uansett hvor vanskelig jeg var, så gikk du ikke din vei. Jeg ble overbevist til slutt. Og det er rart med det. Det føles ikke som om du er helt borte nå heller.

Det er snart en måned siden du ble begravet. Først da ble biologiske bånd et tema. Noen sier at jeg var som en datter for deg. Andre sier at det var jeg ikke. Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg var jentungen som virkelig satte deg på prøve. Og at du, du var han som sto i det. Gang på gang.

Og var der.

Jeg vet at du ga meg noe viktig som alltid vil være med meg. Noe mye mer verdifullt enn penger, bil og arv. Du ga meg akkurat det jeg trengte og du var glad i meg da jeg gjorde alt for å gjøre akkurat det vanskelig.

Og du?
Jeg er ikke ferdig med å være glad i deg enda. Ikke på langt nær.

Noen bånd er udødelige.

Gratulerer med farsdagen.

With all my love for you
And what else we may do
We don’t say goodbye


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...