time

Det er utrolig hva som kan skje når man begynner å bygge opp en kontrolljournal. I dag, mens jeg jobbet videre med min, fant jeg tid. Tid og krefter jeg ikke visste jeg hadde.

Du skjønner, noe skjedde mens jeg skrev opp min nÃ¥værende «to do»-liste. En liste full av alle de stressende «Ã¥h, dette burde jeg ha gjort for lengst» og «pokker at jeg glemte det» og «det er for mye!»-oppgavene som har virret rundt i hodet mitt i det siste. Jeg har vært overveldet, litt handlingslammet og generelt sett følt meg rimelig mislykket for alt jeg burde ha gjort. SÃ¥nt er slitsomt. For uansett hvilken oppgave du fÃ¥r fullført, sÃ¥ spretter tre nye opp i bevisstheten som paddehatter og man føler seg elendig og udugelig igjen. Istedet for Ã¥ glede seg over det man faktisk fikk unnagjort.

«To do»-lista skulle være mitt redskap. Det er utmattende Ã¥ ha alle slike oppgaver svirrende i hodet, sÃ¥ jeg ville flytte dem ned pÃ¥ papiret istedet. I tillegg ville jeg bli litt mer bevisst pÃ¥ at jeg faktisk fikk gjort ting etterhvert som stadig flere oppgaver ble haket av. Pokker heller. Jeg trenger mestringsfølelsen det gir Ã¥ se det svart pÃ¥ hvitt!

Men en ting jeg ikke var forberedt på var at jeg faktisk ville finne tid. Finne tid og energi, noe som er en mangelvare der jeg virrer som en hodeløs og skyldbetynget høne noen ganger.

Da «to do»-listen min var ferdig og jeg fikk tatt en titt pÃ¥ den oppdaget jeg nemlig noe. En del oppgaver bør gjøres snarest. Men det er ogsÃ¥ en del som aldri egentlig burde ha vært der! Og det er tiden jeg har funnet. Greit nok, jeg overholder forpliktelsene jeg har pÃ¥tatt meg, men jeg mÃ¥ se litt pÃ¥ hvordan jeg pÃ¥tar meg nye ting fremover.

En del oppgaver stammer nemlig fra «kan ikke du bare gjøre…»- greier fra f.eks. ansvarsgruppemøter om barna. Ikke alt, men en del. Det er liksom en litt ukritisk greie der man hiver nye oppgaver i min retning. Og der mÃ¥ jeg begynne Ã¥ være litt mer kritisk.

En synstest på bakgrunn av flere observasjoner som indikerer at det kan være problem med synet? Selvsagt!

Den tredje timen på to måneder hos fastlegen fordi en eller annen i ansvarsgruppa vil ha svar på noe som ikke er uklart for noen andre? Her må jeg begynne å sette ned foten. Vedkommende kan bestille time, rydde timeplanen og dra til fastlegen vår selv.

Eller hva med «kan ikke du bare lage en oversikt over gjøremÃ¥lene i hverdagen?» fra noen som sitter pÃ¥ flere kopier av hjelpestønadsøknader, der dette er bÃ¥de grundig og oversiktelig fremstilt? Argh! Hvorfor sa jeg i det hele tatt ja til det? Jobben er jo gjort. Hvorfor pÃ¥ta seg Ã¥ gjøre den helt pÃ¥ nytt igjen?

Det er en rekke sånne ting.  Og jeg, jeg har ganske ukritisk sagt ja. Selv om jeg har mer enn nok av andre ting å gjøre.

I helsevesenet anses tid og ressurser som går med til undersøkelser som et verdifullt knapphetsgode. Det er noe av årsaken til at man ikke bare kjører all verdens undersøkelser så fort en pasient kommer inn døra. Ikke alle får MR. Ikke alle får gastroskopi. osv. Det må være en indikasjon tilstede før man velger å bruke av knapphetsgodet.

Hadde min tid og mine krefter vært et sykehus, ville det ha gÃ¥tt konkurs rimelig kjapt. Eller «møtt veggen», som man sier om mennesker. For jeg er «sykehusdirektøren» som alltid sier ja. Og jeg begynner Ã¥ lure pÃ¥ om jeg ikke ogsÃ¥ blir sett pÃ¥ litt som et «magisk sykehus som kan kjøre alle tester pÃ¥ absolutt alle» noen ganger.

Så hva gjør man, da? Når man selv innser at tiden og energien man har slett ikke kommer fra Sareptas krukke, men faktisk er et knapphetsgode?

Vel. Aller først mÃ¥ jeg kanskje droppe skamfølelsen som merkelig nok kommer av Ã¥ si det høyt. Til andre. «Jeg er ikke supermamma. Det kan faktisk bli for mye.» Og sÃ¥ overtale meg selv til Ã¥ skjønne at denne erkjennelsen ikke er det samme som «dÃ¥rlig mamma».

Ungene trenger ikke en martyr. De trenger en mamma.

Deretter tenker jeg at siden jeg jo har drevet dette «sykehuset» etter Sarepta-prinsippet utad i ganske lang tid, sÃ¥ mÃ¥ jeg jo ogsÃ¥ bidra til en holdningsendring. Som «sykehusdirektør» ser jeg jo ogsÃ¥ bedre at dersom «gastrokirurgisk avdeling» fÃ¥r alle ressursene, sÃ¥ blir det ikke mer igjen til «fødeavdelingen».  Jeg bÃ¥de ser og merker det godt pÃ¥ kroppen nÃ¥r jeg prøver Ã¥ gjøre det umulige. Nemlig Ã¥ la hver «avdeling» fÃ¥ 100% av ressursene mine.

Og sÃ¥. NÃ¥r jeg har vært tydelig og satt noen grenser for hva jeg skal pÃ¥legges av oppgaver mÃ¥ jeg tÃ¥le at ikke alle synes jeg er En Fantastisk Mor Som Bryr Seg Om Barnet Sitt. Jeg mÃ¥ tÃ¥le Ã¥ se og høre pÃ¥ hvordan medlemmer av puslespillet som heter «Ansvarsgruppa» vifter med akkurat sin bit av dette puslespillet og legge ut om at dette er det aller, aller viktigste. Og allikevel innse at ikke alt kan behandles som «Det viktigste i verden» samtidig.

Den siste der vet jeg kan bli vanskelig. Det går jo rett i hjertet av ønsket om å gi barnet mitt det aller beste.

Men da kan jeg jo kanskje tenke litt pÃ¥ sykehusmetaforen? Hvis sykehussjefen lover bort hele budsjettet til alle pÃ¥ huset… bedriver han da god sykehusledelse? Blir sykehuset velfungerende? Vil det i det hele tatt være i drift for de som trenger akutt hjelp en sen natt?

Hva med meg? Driften av meg? Min tid, mine krefter. Er ikke det også et knapphetsgode? Er det ikke verdifulle ressurser for barna mine?

Rare greier. Jeg satt meg bare ned litt for Ã¥ jobbe videre med kontrolljournalen min og plutselig har jeg innsett at jeg… JEG… mÃ¥ forandres.

Jeg skylder på psykologen.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...