Det begynte med en drøm. Noen uker før noen som helst var gravide i min familie. Jeg drømte en av de få drømmene som virkelig skiller seg ut. Jeg har hatt noen få av denne sorten. Det føles så rart. Så annerledes. En forklaring er jo den alternative. En annen er at hjernen er et komplisert og fantastisk verktøy som evner å skape de mentale “trøsteklutene” man trenger. Jeg velger å ikke analysere i stykker. Jeg trenger trøstekluten min uansett hvordan den oppsto.

Jeg drømte om en lekeplass full av barn. Og i forkanten av den sto min bestefar, som døde da jeg var tenåring. I armene holdt han en baby som han viste meg og smilte.

Drømmen var så uvanlig, ikke bare i handling, men i følelse av virkelighet. Så jeg fortalte om den til søstrene mine og moren min. Jeg klarer ikke å tenke på det som skjedde senere uten å også tenke på akkurat den drømmen.

For noen ble gravide kort tid etterpå.

I dag er termindatoen til søsteren min. Hele familien bobler av forventning. Også jeg. Vi trenger en god nyhet nå etter en tøff høst med kreftdiagnose og dødsfall i familien.

Men det er ikke bare min søster som hadde termin i dag. Vi var nemlig to. Min søster og jeg. Begge med termin samme dag.

Min var nok en liten strek i regningen. Vi bodde hos moren min. Jeg hadde et nydiagnostisert barn og to andre som også skulle utredes for det samme. Jeg hadde ønsket meg et barn til tidligere, men så hadde livet kommet i veien og fornuften pakket slike ønsker godt vekk. Og midt i et kaos av et liv som ble forandret på flere fronter på en gang, så skjedde det allikevel.

Jeg testet ikke med en gang, fordi jeg var overbevist om at det var stresset og påkjenningen fra alt det andre som gjorde meg så sliten, kvalm og alt det der.

I tillegg var det eh… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette. La oss bare si at når man ligger på et rom der man kan høre sin lillebror kremte eller snu seg i sengen i rommet ved siden av så slår man seg ikke løs. Har jeg hørt. Av en venninne. *host* Og det er tross alt måte på hvor viktig man synes det er å pakke, stappe hele familien inn i bilen, kjøre helt opp til hytta, bære vann fra brønnen, hogge ved og fyre i peisen og så bruke en evighet på å legge hypre barn for å kanskje… kanskje hvis man ikke da er for trøtt eller sur… få seg et nummer. I den sengen der ens egen mor villig vekk har fortalt at man selv ble laget, slik at man skal være sikker på å ha noen bilder på netthinnen som kanskje ikke er det beste for eget romantiske liv. Jeg bare sier det.

Å flytte hjem til sin mor er noe som virkelig kan anbefales dersom sølibat, eller 99,9%-sølibat er noe man er nysgjerrig på. Alt er tilrettelagt for det. ALT. Men så har vi den 0,01%, da… Og det er visstnok ikke kvantiteten som gjør susen. En hyttetur holder i massevis.

Men tilbake til testingen.

Jeg var tilfeldigvis innom et apotek for noe helt annet da jeg rasket med meg en test. Mest for å stoppe munnen på søsteren min, som prøvde å fortelle meg at jeg var gravid.

Testen var positiv.

Lille luring

Jeg var glad, fortvilet og bekymret samtidig. I starten. Så overtok gleden. Slik den ofte gjør. I tillegg til kvalme, varmefølelse, hodepine og et bekken som verket. Samt en intens trang til å spise kjøtt. Jeg var hekta på kjøtt, jeg. Kjøtt, kjøtt, kjøtt. Jeg kunne ikke få nok av det. Her var det ikke snakk om en nusselig liten dille, som kapers eller peppermynte eller tulipanspising. Neida. La oss spise dyr. La oss bli gale og ville i blikket når man instendig ber mannen om å få tak i noe kjøtt. Eller når man raider kjøleskapet for polske pølser selv om man innerst inne vet at det er andre som sikkert også vil ha. Man klarer ikke å stoppe. Må. Ha. Kjøtt. Legg til hormoner som går amok og gir økt hårvekst her og der, så har man en stadig økende frykt for at man kanskje er i ferd med å bli en varulv. En dramaqueenvarulv, that is.

Åh, jeg hadde så mange bloggposter jeg gledet meg til å skrive om dette. Så mye jeg gledet meg til å fortelle her i bloggen når tiden var inne.

Det er noe med et svangerskap. Det gjør noe med en. Det gjør noe med følelsene også. Etter noen ukers følelsesmessig berg- og dalbane, var jeg kommet dithen at jeg ikke kunne se i speilet uten å smile. Den lille luringen var selvsagt hjertlig velkommen. Vi skulle få det til å fungere. Og, som min mor sa; folk har fått barn i selv de vanskeligste situasjoner opp gjennom tidene. Det er ikke bare foreldre og søsken som ønsker et nytt barn velkommen i vår familie. Det er en stor, sammensveiset gjeng som er klare til å trå til om det trengs.

Så en dag, da jeg satt under et godt pledd med hånden på magen begynte det. Blod. Masse blod. En fortvilet og smertefull natt uten å få komme inn til undersøkelse før gynekologen på sykehuset neste dag så på tåkebildet av en ultralydskjerm og sa «Beklager. Her er det ikke håp.»

Jeg har aldri følt meg så liten som da jeg tuslet ut av sykehuset alene. Til bilen der mannen ventet.

Den samme dagen kom min søster med sitt første ultralydbilde. Klart og fint. Jeg satt med tak i ryggen og blødninger. Med mitt tåkebilde friskt i minne.

Jeg har fulgt min søsters svangerskap uke for uke. Jeg har fulgt forberedelsene og jeg har gledet meg på hennes vegne. På alles vegne, i grunnen. Vi trenger som sagt en god nyhet nå og denne tiden har virkelig bevist for hele familien at sorg og glede går hånd i hånd. Og vi trenger ikke å skyve vekk verken det ene eller det andre.

Det er viktig å glede seg til det barnet som kommer. Og det føles riktig også. Søsteren min og jeg har hatt noen samtaler om akkurat det. Vi gleder oss sammen, og jeg vet at vi også sørger sammen. Begge ting er lov og jeg hadde blitt ganske lei meg om jeg hadde blitt utestengt fra gleden og forventningen om barnet som skal komme fordi man ikke tør å snakke om barnesenger og babytøy foran meg.

Jeg kommer til å bli en helt tussete tante. Akkurat som før. Jeg gleder meg til å bli kjent med babyen jeg har fulgt siden den første positive testen. Ja, siden den første kanskje-streken, faktisk. Eller, enda før. Siden min søster kom opp på hytta, trampende inn som en annen dramaqueen, kjeftet og smelte før hun brast i gråt og jeg fortalte henne at sist jeg så henne slik så var hun gravid.

Så det er en god tid nå. Vi gleder oss. I vår familie er det ikke bare en person som får en baby. Det er en hel storfamilie som venter og gleder seg. Tanter, onkler, besteforeldre, fettere, kusiner og familievenner. Og jeg gleder meg veldig jeg også.

Men et sted inni meg. Midt i all gleden.
Ja, da vil jeg bare ta et lite øyeblikk og hviske ut i natten at «du var her du også».

Til min lille strek i regningen. Lille luringen som snek seg inn en liten stund og fikk en evig plass i mammahjertet mitt. Tross alt.

Du var her du også.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...