Svisj! sier det.

Den ene dagen er du selv elev ved videregående og den neste er du plutselig mor til en elev på videregående. Og det er ikke til å legge skjul på at man noen ganger, der man styrer med voksenlivet og alle voksentingene det innebærer, føler seg litt som en juksemaker pipelort. For hvor ble det av all den sikkerheten de voksne utstrålet den gangen? De så ut til å virkelig vite hva de gjorde, mens selv føler man seg kanskje litt som om man bare har kledd seg ut som voksen noen ganger. Det ble definitivt ikke slik det så ut fra utsiden.

Allikevel. Noen råd har man da kanskje å gi. Helt dum er man forhåpentligvis ikke…

Forhåpentligvis, sa jeg!

Uansett: Her er noen av denne juksemaker pipelortens råd for videregående. Både fra dumme ting man gjorde, men også dumme ting man unngikk og erfarte fordelene av.

Bring egen oksygentank

Ok, det høres kanskje litt rart ut. Men hør meg ut her.

Når man er i tenårene har mye rart en tendens til å bli like viktig som oksygen. Man blir helt oppslukt og faren er der for at man krysser en linje der for eksempel en vennegjeng eller en kjæreste blir det du investerer hele deg, og langt mer enn du har råd til å tape, i akkurat dette.

Følelsen er kanskje noe av det sterkeste du kan oppleve. Du lever og ånder for dette og… ja, det blir ditt oksygen.

En ting er det ytre. Du satte kanskje sammen egne antrekk fra loppemarkeder og Fretex og skapte din helt egne stil, men nå er det marineblå gensere med hvite striper og perleøredobber som gjelder. Fordi det er det din utkårede liker.

Men så er det det indre. Det er her det kan bli litt skummelt. For hva skjer når det oksygenet du skulle leve på resten av livet tar slutt? Jada, jeg vet at dere to er spesielle og har lovet evig troskap bak gymsalen og alt det der. Men allikevel. Hva når oksygenet blir tatt fra deg? Da er du kanskje plutselig “den gale eksen” der du desperat kaver for å få luft. Det er ikke noen særlig hyggelig opplevelse for noen. Verken for deg eller dine omgivelser.

Så nyt tiden som er nå og la deg oppsluke litt. Men bring alltid med deg din egen oksygen. Eller, som andre sier det: Ikke invester mer av deg selv enn du har råd til å miste.

Styr unna de signalgule treningsdressene

Ok, denne er hentet fra min egen erfaring. Jeg fikk nemlig studielån rimelig tidlig og begynte også ganske tidlig å jobbe ved siden av skolen, i ferier osv. Og det var så innmari mye som jeg bare måtte ha. Musikk, bøker… og en signalgul treningsdress.

Jeg kan enda huske denne akutte “må ha”-følelsen og hvor fin jeg syntes denne dressen var. Nå i ettertid, derimot, ser jeg at det ikke akkurat var mitt beste kjøp.

Men enda viktigere… Det forundrer meg hvordan jeg, som kun hadde meg selv å ta vare på, klarte å være helt skrapet blakk mange dager før neste lønningsdag. Absolutt alt jeg tjente ble brukt opp.

Noen år senere, og det kom fortere enn jeg hadde trodd, altså… var jeg blant de som ikke hadde råd til å kjøpe egen leilighet. Jeg hadde ikke noe egenkapital. Jeg hadde ikke noe oppspart. Ikke til andre morsomme ting heller. Som lappen, en sydentur eller noe annet morsomt.

Hvor pengene var? De var i signalgule treningsdresser, en omfattende CD-samling av samlede, oppripede verker og slike ting. Det verste er at jeg antageligvis ikke hadde merket det den gangen om jeg hadde lagt unna f.eks. 10% av det jeg tjente til noe så kjedelig som langsiktig sparing. Jeg merket det som sagt ikke da. Jeg merket det ekstremt godt senere.

Skulle jeg ha gjort det om igjen ville jeg laget en egen fordelingsnøkkel for alt jeg tjente. 10% til langsiktig sparing (leilighet o.l.), 20% til kortsiktig sparing (sydentur, stereoanlegg) osv.

Den signalgule treningsdressen representerer akkurat den tabben. For mens en knøttliten leilighet ville ha ført til større leilighet, til rekkehus og kanskje også til eget hus, så førte treningsdressen ikke til annet enn at jeg ble ekstremt synlig på joggetur. Ikke sånn “Å, der er du”-synlig, men heller “Øynene mine!”-synlig. Jeg bare sier det. *mumle*

Perfeksjoner deg

Denne har jeg vært litt inne på før. Du vet, marineblå gensere og perleøredobber og slikt.

Greia er denne.

Det mest vellykkede forsøket du kan gjøre på å bli bedre enn det du føler at du er i dag, får du til dersom du istedet for å prøve å bli mer lik andre heller satser på å bli en bedre utgave av deg selv.

Om du er interessert i ishockey og de fleste andre du synes er kule driver med jazzballetten du egentlig ikke har helt sansen for, så bruk heller energien på å bli rå i ishockey enn å prøve å bli som populære og sarte Silje med det lange, lyse håret. Engasjement merkes.

Jeg vet. Jeg pleide å gremmes over voksne som stadig gnålte om at jeg skulle være meg selv da jeg var tenåring. Men faktum er at de har rett. Jeg vil bare legge til at du ikke bare skal være deg selv, men også jobbe for å bli den beste deg du kan være.

Se hvor de er på vei, ikke bare hva de er

Dette høres sikkert urteit ut, og jeg mener ikke at du skal sitte der i Chesterfielden med strengt blikk og spørre dine potensielle venner om “hvilke fremtidsplaner har du, unge mann?”

Men når du velger dine venner og din omgangskrets kan det være greit å finne litt ut av ikke bare hvem som skal på den kule hjemme-alene-festen på lørdag, men hvem som kanskje har omtrent samme mål og ønsker for fremtiden som deg. Du trenger ikke å ekskludere noen, men har du planer om å være student i 5-6 år etter videregående kan det være ok å også bli kjent med andre som har slike mål. Løpet frem mot opptak til f.eks. universitetet kan virke langt og kronglete og da kan det være mye støtte og god påvirkning å hente fra andre som deler dine fremtidsmål og lar deg se hvilke prioriteringer de i praksis gjør uke etter uke for å få det til. Eller som ser verdien av det når du gjør dine prioriteringer.

Det er vanskeligere å skulke skolen en dag, slurve med skolearbeidet eller fjase bort timene om du i såfall blir alene om det.

Se i speilet etter noe annet enn kviser

Uansett hvem du vil møte på, av venner, lærere, kjærester og andre. Den eneste du vet med sikkerhet at du skal leve med resten av ditt liv, er personen du ser i speilet.

Den personen vil vite det om du jukser på en prøve, baksnakker en venn eller sårer noen unødig. Så se i speilet og sørg for at personen du møter der hver eneste morgen er en person du kan like og respektere.

Innse også at det mest kraftige verktøyet du har for å endre noe i livet ditt tar du i bruk når du tar kontroll over personen du ser i speilet hver morgen. Det er sånn du får gode karakterer. Det er sånn du får spart til din første leilighet. Og det er sånn du kan legge til rette for et godt forhold til venner, familie og lærere. Istedet for å slite deg ut på å prøve å kontrollere alle andre – kontroller personen i speilet.

Dette er ikke ditt liv

For mange år siden gikk det en serie på tv som het “Dette er ditt liv”. Og da skulle alt frem. Alt man hadde gjort, alle man hadde møtt og ekser kom gjerne på rekke og rad ut på scenen for å dele historier om tiden de var en del av.

Enten du er på internett, på skolen eller sammen med venner så kan det være greit å vite når man skal knipe igjen også. Du skylder ikke alle fullt innsyn i deg og ditt liv. Du er ikke forpliktet til å utlevere alt om ekskjærester, flaue handlinger og den gale slektningen på Gjøvik for å være heeelt sikker på at de du prater med virkelig ønsker å bli kjent med deg til tross for dette. Faktisk kan du gå glipp av mye om du bombarderer andre med informasjon om deg hele tiden. For når har man da tid til å lytte?

Noen ganger kan det være godt å ha noe for seg selv. Ingen har krav på hele deg. La folk bli kjent med deg gradvis istedet. Og dersom du også kan lytte litt så vil du jo bli kjent med dem også.

Ditt privatliv er ikke konfetti.

Det viktigste i dag er en bagatell i morgen

Ja, for å ikke skremme vannet av deg helt, unnlater jeg å kalle denne “Husk at folk du er glad i skal dø” eller noe sånt. Men det er også en del av det.

Så for å ikke bli for dyster her sier jeg det bare sånn: At når du sitter der for n’te gang og prater om Det Viktigste I Hele Verden Akkurat Nå, enten det er noe du ønsker deg eller kjæresten som har slått opp med deg. Ta et øyeblikk og verdsett den som sitter der med deg. Selv om vedkommende virker som en bagatell akkurat nå i forhold til Den Store Kjærlighetssorgen eller Det Intense Ønsket Om Dykkerkurs. Vær tilstede og lagre stunden i hodet ditt. En dag er det kanskje akkurat den personen som var der i time etter time som viste seg å være det viktigste av alt.

Årene du investerer nå lever du godt på senere

Har du veldig lyst til å studere jus, psykologi eller noe annet som tar noen år, men synes studiene virker så fryktelig lange? Jeg vet at jeg gjorde det. Og mange med meg. Men jeg kan love deg at de gir uttelling. 5 års studier gir flere tiårs økt livskvalitet. Da snakker vi om alt fra det å ha ok inntekt, en interessant hverdag og til slutt attpåtil en ok alderdom. 5 års studier virker kanskje lenge nå, men jeg kan love deg at det gjør definitivt også 15 år med trang økonomi. Så snylt på oss voksne nå som du kan og se på skolen som en jobb. Det betaler kanskje ikke like mye, eller gir like mange fordeler akkurat nå som den jobben en du kjenner sluttet på skolen for, men det er virkelig verdt det. Jeg lover!

Bli med!

Minnene og opplevelsene du skaper akkurat nå vil være veldig spesielle. Så bli med. Ikke mur deg inn på rommet med bøker hele tiden. Ikke velg bort badeturer, fester, revyer eller noe annet konsekvent til fordel for… tja, å dra på turné med et omreisende tivoli eller å være en nekete hemmafru i Stockholm.

Husk jobbeskrivelsen din

Det er selvsagt Dr. Phil som er enig med meg. Ikke omvendt. *host*

I alle fall, her er den:

Din jobb her i livet er for tiden to ting:

1) Få deg en utdannelse.

2) Ha det gøy mens du gjør det.

Du trenger ikke å finne opp kruttet på nytt

Verden er full av klokinger. Lytt til hva de har å si.

Og ja…

Ikke spis den gule snøen.

Jeg: Minstemann, hvor har du gjemt tannkremen?

Minstemann: I fryseren.

Så til dagens spørsmål.

Har noen av dere noen anelse om hvor lett det er å pusse tennene med gjennomfrossen tannkrem? *mumle*

Det er lørdag. Man surfer litt på nett. Man leser litt. Og plutselig får man lyst til å rope ut en kjærlighetserklæring til en skribent i en blogg eller i en avis. Risikoen for at vedkommendes kjæreste vil stå på døra di med et balltre blir plutselig en sjanse man er villig til å ta i all iveren som bobler over etter å ha lest noe som nesten fortjener stående applaus.

Ja, det er mulig det bare er meg som har det sånn. Kanskje jeg er rar. Jeg kan leve med det. Ja, med mindre kjæresten med balltreet mister litt for mange hemninger, da.

I dag leste jeg at Høybråten er bekymret for antall unge uføre i dag. Den saken linket videre til en nyhetssak som handler om en eksplosiv økning i antall unge uføre. Man er med andre ord ute med tallmagien sin igjen. Og noen, nærmere bestemt SVs Karin Andersen, har vært så frekke at de påstår at det at vi tar vare på de som faller utenfor på grunn av uførhet er vårt samfunns adelsmerke. Hvordan våger hun?! *skingrestemme*

Kommentarfeltene er som vanlig fyllt av både klokskap, liveserfaringer og ren idioti. Det samme gjelder bloggene som har kommentert temaet.

Men innimellom så finner man gull. Og det gjorde jeg virkelig i dag.

Så dagens kjærlighetserklæring går til

Laila G. Aamodt for denne kronikken 

og

Hjorthen, som er en stor løgner når han påstår at han uttaler seg om ting han ikke har greie på, for dette blogginnlegget

Jeg håper flest mulig leser det de skriver. Dette er gull. Virkelig. Og det er forfriskende med litt reell kunnskap og medmenneskelighet i diskusjonen rundt et tema som i altfor stor grad er preget av bullshit i både rølpete og “finspråklig” form.

Så med verneutstyret på og etter å ha forsikret meg om at døren er låst i tilfelle noens kjæreste finner frem balltreet…

Hjorthen og Laila, I love you!

I dag viste jeg fingeren til en gammel dame. Hun fiket til meg. Mannen hennes truet meg med juling. Bare fordi jeg brukte ytringsfriheten min, liksom.

Nå synes jeg det er på tide at vi går sammen her. Jeg har oppfordret alle jeg kjenner til å vise fingeren til alle gamle folk de treffer. Og spesielt pensjonister. De hytter jo med neven og sånn og slik kan vi jo virkelig ikke ha det. Er det ytringsfrihet så er det ytringsfrihet.

Noen vil kanskje si at denne demonstrasjonen er å tråkke på en hel haug med mennesker som verken har truet med bank eller hyttet med gåstolen sin. Jeg sier at de får ta seg sammen og slutte å være så dumme. Dette er en ytringsfrihetssak, ikke sant? Skjønner ikke folk det? Vil de ikke ha ytringsfrihet her i landet, kanskje?

Det får heller være at pensjonistnabodamen som aldri har gjort meg noe blir lei seg av å bli vist fingeren til. Vi skal stå i ring rundt henne og vise fingeren i ytringsfrihetens navn.

Og så skal vi synge “Til ungdommen”. Fordi vi er fingervisende folk som tror på noe viktig. Fordi vi nekter å la oss kue til å sette respekt foran retten til å vise fingeren når det måtte passe oss. Hallo? Det er jo bare en finger, lixom.

Det er mulig vi tar med noen naziflagg også. Slik at disse gamlingene skjønner at vi er i vår fulle rett til å ytre oss en gang for alle.

Det har de bare godt av. Ekstremistpensjonistene.

Så neste gang du besøker bestemora di; vis henne fingeren og si at det er for en god sak.

Ytringsfriheten über alles!

Lixom.

Jeg er i grunnen ikke av de som feirer alle hjerters dag. Allikevel får denne dagen meg til å huske på denne låta.

Vårt andre barn var baby den gangen. En urolig (hyper) baby med kolikk. Og det eneste som funket noen ganger var et rolig rom, dempet belysning og sakte dansing til denne sangen med babyen i armene. Jeg husker babylukten. Og jeg husker følelsen av denne nydelige, men krevende babyen som for et lite øyeblikk la hodet mot skulderen min og bare nøt nærhet og kontakt. *mimre*

Lite visste jeg dengang om tøffe år med utredning, ansvarsgrupper, IOP, Individuell Plan og bekymringer.

Allikevel. Det var verdt det. Alt sammen.

Her kommer nok et bidrag til min takknemlighetsjournal.

På denne dag, den fjortende februar totusenogåtte, er jeg takknemlig for at jeg ikke er en kinesisk blogger. Jeg er nemlig ganske trassig av meg og har nok dessuten et mildt tilfelle av nett-tourettes, kan det virke som. Ungene mine hadde blitt livstidsfanger.

I tillegg er jeg selvsagt ekstremt takknemlig for at det er lønningsdag i morgen. Allerede. Og for at jeg ble invitert på seminar med den splitter nye jobben min og alle de fine og morsomme folkene. Kule er de også. *selvsentrert*

Men altså: Kina – FY!

For noen dager siden lå boken Brev til en minister i posthylla mi på jobben. Det er en bok basert på noen av alle de brevene tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen mottok i tiden da han var helseminister og det er avgjort at alle ansatte i helse- og sosialsektoren skal få et eksemplar. Dermed fant en av bøkene veien til min posthylle.

Og jeg kan love dette:

Jeg skal lese alt.

Jeg skal tørre å ta selvkritikk når det er på sin plass.

Jeg skal våge å tenke nytt når brevene utfordrer meg.

Jeg skal lære av brevene.

Jeg skal ta de med meg videre.

Brevene var ikke i utgangspunktet til meg. Men jeg vil allikevel takke for dem og si at de har kommet frem.

Jeg har ikke kommet langt i boken enda, men noe forteller meg at dette er en viktig lærebok. Kanskje den viktigste.

Joda.

Nå begynner de snart å lyve igjen. Skryte uhemmet og lyve så man nesten tror det.

Heldigvis er jeg forberedt. Jeg har vært forberedt helt siden sist jugafantene lurte meg. Og nå advarer jeg dere andre også.  

Du er herved advart. Dette er ÆSJ!

Ja, jeg synes det. Enda jeg ikke kjente henne.

Det er så trist

Og så er det litt godt.

Litt godt å vite at hun kvelden før hadde fått oppleve dette synet fra vinduet.

Verden er både grusom og god.

Det er så rart.

Jeg leser om André og Dorine Gorz, som begikk selvmord sammen da de var 83 og 84 år. Hun var dødssyk. Han orket ikke å leve videre uten henne. Sammen tok de livet av seg.

Så leser jeg reaksjonene. Og en del av meg stritter imot. For ”alle” ser ut til å synes at dette bare er vakkert og rørende. En liten del av meg synes det også. Men en annen del misliker at selvmord blir opphøyd slik. Kanskje fordi jeg selv vet om flere som har tatt livet av seg og vet at det slett ikke var vakkert eller rørende…

Faktisk har jeg flere ganger blitt målløs over hvor grusomme mennesker kan være mot seg selv i valg av måte å dø på noen ganger. Det gjør vondt bare å tenke på det. På en rå og hjelpeløs måte. Det er min erfaring med dette.

Og så kommer altså en artikkel som denne. Jeg har aldri vært borte i at folk tar livet av seg i den settingen som artikkelen til Dagbladet beskriver. Men jeg har jo lagt merke til at noen eldre ektefeller dør ganske raskt etter at de har mistet sin livsledsager. Noen har jo også selv sagt at nå vil de ikke leve mer. Nå som kjæresten deres er borte.

Jeg klarer ikke helt å synes at det er “fint” at noen har tatt sitt eget liv. Men denne artikkelen utfordrer meg litt. Det gjør den.

Men det jeg kan si, er at jeg synes det vakreste og mest rørende ved denne historien er kjærligheten mellom disse to. Utdragene fra brevene hans til henne vitner om en dyp og inderlig kjærlighet.

Du blir snart 82 år gammel. Du er blitt seks centimeter kortere, du veier bare førtifem kilo og du er fortsatt vakker, yndig og tiltrekkende. Jeg elsker deg mer enn noen gang. Igjen kjenner jeg et fortærende tomrom i brystet som bare kan fylles når jeg kjenner varmen fra kroppen din mot min egen.

 Det er vakkert.

Det er rørende.

La det være det vi husker dem for.