Fullt Hus » Tv og film

En kinodirektørs bekjennelser

Lin — Thu, 11 Nov 2010 19:31:33 +0000

Denne uka har vært travel.

Ikke bare har jeg utført det vågale stuntet å si opp jobben. Neida. Det holder ikke for meg. Jeg har nemlig fått en ny jobb. Eller… det er i det minste det hjernen min ser ut til å tro.

I dagene etter at oppsigelsen var levert har jeg sovet. Og sovet. Og sovet litt til. Det merkes at avgjørelsen har tatt på, for å si det sånn. Det er få negative kommentarer jeg har fått om avgjørelsen (ja, bortsett fra et fjols som mente jeg burde skamme meg, da), antageligvis fordi folk skjønner at dette satt langt inne og ikke var en enkel avgjørelse tatt i et flyktig øyeblikk. Men nå etter at det var gjort merket jeg hvor sliten jeg var etter mange netters søvnmangel og grubling.

Og det er da hjernen min altså får det for seg at den har blitt kinodirektør.

I natt startet den opp friskt og freidig med porno. Eller… noe jeg tror så ut som en innledning til en 70-tallsporno. Med musikk og sleskhet. Jeg våknet opp i protest. Ja, så dydig er jeg, for tenk! Jeg våkner indignert opp dersom drømmene mine ikke kan klassifiseres som “Tillatt for alle” på kinoen. Ikke noen 18-årsgrense her, nei. Her drømmer vi i Disneyformat. *kremt* Ok, så er det muligens egen snorking eller noe som vekket meg, da. Men jeg er en veldig dydig snorkfrøken, altså!

Men i alle fall. Jeg våknet og tenkte at “dette blir for dumt” før jeg sukket oppgitt og la hodet ned på puta igjen i håp om å se noe annet enn sleske fyrer med dårlige sjekkereplikker og slengbukser.

Kinodirektøren skuffet ikke.

Den neste filmen på drømmekinoen hadde alt. Action, kjærlighet og en rørende historie. Og jeg er rimelig sikker på at alle skuespillerne utførte sine halsbrekkende stunts selv.

Se det var bedre, ja.

Så da jeg våknet igjen (til mannens irriterende vekkeregime, I might add) var jeg rimelig fornøyd da jeg mumlet “Wow. Så kule spesialeffekter!”

Terningkast 6!

Nå håper jeg bare at kinodirektøren gjør en god jobb i natt igjen. Helst uten å tabbe seg ut som en viss annen kinodirektør har gjort…

Og en gang til…

Lin — Tue, 10 Aug 2010 22:13:27 +0000

Vi har GET. Du vet, den supersmarte tingen å ha for en storfamilie der uforutsette ting kan hende når som helst og mor i huset allikevel gjerne vil følge med på Grey’s Anatomy for hvis ikke hun får i alle fall det KAN DET VÆRE DET SAMME MED HELE TV-GREIA!

Ok. Kanskje ikke med Caps Lock. I alle fall ikke utvendig.

I alle fall: Vi har GET.

Noe som oftest er en bra ting.

Man er ikke bundet til den oppsatte sende tiden og kan, i en annen galakse eller hvor denne virkeligheten er der man gjør alle de smarte og lure tingene som man tenker på sent om kvelden, legge seg til rimelig tid og fortsatt få med seg favorittseriene.

Med andre ord: I teorien er vi blitt en sabla fornuftig familie der alle ligger søtt og sover klokka 22:00 om kvelden. Teoretisk sett.

Det er også andre fordeler med GET. Man kan ta pauser når man vil og man kan spole over reklamepausene.

I alle fall kunne vi det.

Før minstemann i huset ved en tilfeldighet oppdaget en bestemt reklame og deretter forvandlet seg til selvoppnevnt reklamediktator. Reklamepausene her i huset kan med andre ord bli lengre enn det de egentlig er. Fordi den ene bare er superkul. Og den må ikke bare synges, altså. Den må danses med minstemanns helt egne dans.

Dansingen, ellers kalt “Minstemanns spesial” begynner med hikkelignende hodebevegelser og rytmiske skuldertrekninger. Det er ekstremt viktig at tilskuerne ikke er helt sikker på om du er energisk eller likegyldig. Etabler dette mønsteret. Kom inn i det. Simpelthen føl rytmen.

Etterhvert kjenner du hvordan iveren, selveste danseiveren, tar tak i deg og slenger deg rundt i rommet. Du veiver, du gløder… Det er ingen tvil. Du danser! Og det mens du synger “Åsså føles det så føles det så braaaah!” av full hals.

Kom igjen. Prøv.

Nå.

Foran pc-en.

Jeg vet du har lyst!

Eeeen…. toooooo…. Trrrre!

Fremstilt som bortskjemt på tv – saksøker Disney

Lin — Mon, 14 Jun 2010 12:05:18 +0000

18 år gamle Alicia Guastafarro saksøker de ansvarlige for programmet “Wife Swap” (Konebytte USA, som går på Tv3), ABC og Disney, fordi hun mener de fremstilte henne som bortskjemt da hennes mor deltok i realityserien for noen år siden.

Hun sier at programmet førte til at hun ble ertet og at programmet fremstilte henne på en slik måte at det ødela hva som forut for programmet i følge henne selv hadde vært “a beautiful life”.

Det har sikkert vært både kryssklipping og ledende spørsmål i intervjuene i programmet. Og kanskje burde tv-produsentene ha beskyttet femtenåringen mot seg selv.

Men 100 millioner dollar? Og er det virkelige problemet at hun kom dårlig ut i et program eller er det noe helt annet?

Temple Grandin

Lin — Sun, 30 May 2010 03:56:52 +0000

Innimellom oppdager man virkelig interessante mennesker som man gjerne vil lære mer om. Temple Grandin er en av de for meg og i denne bloggposten har jeg samlet det jeg fant som jeg fikk lyst til å dele. Innta gjerne i flere porsjoner, for dette tar tid.

For noen uker siden, leste jeg nemlig om en dame som heter Temple Grandin og hennes tanker om positive sider ved autisme. Noe som er ganske forfriskende når man prøver å lære mer om temaet, og aller helst finne en mer positiv vinkling enn en lang rekke “kan ikke ditt” og “kan ikke datt”. For Temple Grandin er virkelig et levende bevis på at man virkelig kan. Eller, som hun sier selv:

There’s too often we pound away at the deficit rather than building the talent.

Det spesielle med Temple Grandin, er at hun ikke bare er en forfatter, professor og mye mer. Hun har selv autisme. Og hun sier selv at dersom det fantes en kur mot autisme, så ville hun ikke ha tatt den. Det er laget en film om henne og jeg gleder meg veldig til å se den. Her er en liten smakebit. (Obs! En feil i denne snutten: Det sies at hun er født på sekstitallet. Det stemmer ikke. Temple Grandin ble født på slutten av 40-tallet.)

I tillegg har jeg funnet en dokumentar om Temple Grandin, som i alle fall jeg synes var veldig interessant.

Og så til et av de beste foredragene jeg har sett. “My experience with autism”, som gir en helt unik innsikt i autisme og hvordan det er å leve med det, i tillegg til en hel haug med gode tips og råd.

Temaet er altså autisme, foredraget varer i 1 time og 20 minutter og foredragsholderen er ingen ringere enn… Temple Grandin.

Imponert?

Det er i alle fall jeg.

The Big Bang Theory

Lin — Wed, 31 Mar 2010 18:16:50 +0000

Har du ikke sett denne serien, er det bare en ting å si. Se den!

Det er en av mine favoritter om dagen.

Jentenes filmklubb – The blind side

Lin — Mon, 15 Mar 2010 16:08:14 +0000

Jentenes filmklubb har vært på kino igjen. Endelig!

Det har ikke vært så mange kinoturer i det siste, men i går dro vi avgårde og så “The blind side”. En rørende, lang og ganske fin film basert på en sann historie.

Etter filmen gikk vi en tur og skravlet litt. Og jeg tror jeg skal ta med datteren på flere sånne filmer, for konklusjonen hennes var at “Jeg har det i grunnen ganske bra”. Det er stort når det kommer fra en tenåring med verdens verste foreldre, altså.

Hvorfor ikke meg?

Lin — Sat, 06 Mar 2010 20:12:27 +0000

@istockphoto.com

Å stå på for å gjøre noe annerledes og å få til en endring er spennende og utfordrende. Det er vel ikke noen hemmelighet at jeg bl.a. henter inspirasjon og en og annen “grublenøtt” fra serien “The Biggest Loser”. For eksempel dette med å overgi seg, som jeg skrev litt om i innlegget “Surrender, for pokker!“

En annen ting som jeg har grublet litt over er denne endringen vekk fra “Hvorfor meg?”-mentaliteten som jeg ser om og om igjen i tv-serien. Mange av deltakerne starter nemlig opp med en sånn mentalitet. En slags indre jantelov der man spør seg selv, kanskje til og med litt hånlig, om “hvorfor i alle dager skal akkurat JEG klare det?”, “hvorfor skal JEG få drømmejobben?”, “hvorfor skal noen ville ha MEG?” eller “hvorfor skal JEG klare å gjøre kroppen min sterk og sunn når så mange andre ikke får det til?”

Og jeg skjønner dem så innmari godt. Det føles veldig skummelt å tørre å satse på noe med hele seg. Å si klart og tydelig til seg selv og andre at “Dette vil jeg” eller, enda skumlere, “Dette er drømmen min og nå går jeg for den”. Kanskje enda mer når man har både lavt stoffskifte og hormoner på bærtur (ellers kalt PCOS) som gjør at man “kjører med håndbrekket på”? Eller kanskje vi alle har våre greier? Lavt stoffskifte, travel hverdag, hektisk jobb, skader, tragedier, personlige kriser… Kanskje er det “Hvorfor meg?”-mentaliteten som er problemet og ikke hvordan den kan skreddersys for å overbevise oss selv om at akkurat jeg ikke kommer til å få det til? At det blir for vanskelig for akkurat meg?

Håp og drømmer er nemlig skumle greier. Å sikte og satse, å være sårbar når man våger å si høyt hva man ønsker seg… Det er skummelt, det! Mye skumlere enn å gjemme seg bak alle grunnene for at man ikke engang prøver.

Det kan noen ganger virke som om mange er så redde for “falske forhåpninger” at man for sikkerhets skyld tar kverken på alt håp. Og i beste mening (forhåpentligvis) er mange veldig kjappe til å hjelpe hverandre med å justere forventningene, motet, håpet og drømmene. Ned.

Selv tar jeg meg i å tenke at kanskje det ikke er de store drømmene som i verste fall kræsjlandet som er mest ødeleggende. Kanskje er det alternativet som er verst? Det å aldri tørre å drømme, håpe, tro og satse? Kanskje er en og annen kræsjlanding verdt det? Kanskje man til og med overraskes over hvor få kræsjlandinger det ble når man sitter der på sine eldre dager og tenker tilbake på livet sitt? Og kanskje kræsjlandingene i seg selv ble nyttige erfaringer som gjorde neste forsøk til en suksess?

Så hvorfor er vi så redde for å prøve? Eller at andre skal prøve?

Making your mark on the world is hard. If it were easy, everybody would do it. But it’s not. It takes patience, it takes commitment, and it comes with plenty of failure along the way. The real test is not whether you avoid this failure, because you won’t. it’s whether you let it harden or shame you into inaction, or whether you learn from it; whether you choose to persevere. (Barack Obama)

It is better to have enough ideas for some of them to be wrong, than to be always right by having no ideas at all. (Edward De Bono)

Så godt som alle de jeg har sett lykkes i denne serien, forandrer “Hvorfor meg?”-tankegangen. De slutter å spørre “Hvorfor meg?” og erstatter det med “Hvorfor ikke meg?”. Som i “Noen klarer det, hvorfor kan ikke det være meg?”

Biggest Loser-deltaker og artist Dan Evans sier det slik:

Since my time on the show, I have met so many people who watched me every week and told me how much my determination inspired them. I’m honored to be an encouragement to people and my goal as an artist is to remind every audience I encounter that personal issues and insecurities should never keep you from pursuing the things you love. I have my life back now and I want to inspire others who have similar dreams, but lack the motivation to achieve them.

Det er for øvrig han som synger på youtube-klippet i slutten av dette innlegget.

Jillian Michaels sier det også godt i 3 Life Lessons You Can Learn From The Biggest Loser:

On Biggest Loser my contestants learn to stop asking “Why me?” and ask this question: “Why not me?” Why not me get gorgeous, healthy and famous? Why not me fall in love? Why not me have the career of my dreams? And here is the best part: by putting themselves first for once, they change their lives, achieve their goals and inspire a nation. So, the next time you feel less-than or undeserving of making a healthy change, ask yourself that question…Why not you?

Så enten drømmen er det ene eller det andre… Enten det dreier seg om økonomi, en bedre hverdag, en sunnere kropp eller kanskje en bedre jobb.

Hvorfor ikke meg?

Og hvorfor ikke deg?

Er du klar?

Frustrerte fruer – dette skjedde sist

Lin — Mon, 01 Feb 2010 16:01:30 +0000

Tirsdag kveld er det sesongpremiere på Frustrerte fruer, sesong 6. Dersom du er som meg, så hjelper det lite at den siste episoden var en skikkelig cliffhanger. Mye er allikevel glemt.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle sjekke det ut, og her er det jeg fant om den siste episoden, som het “It’s only in your head”.

Mike og Katherine forbereder seg på reisen de skal ta til Las Vegas for å gifte seg, mens vi seerne venter i spenning på at Mike skal oppdage den ferdig innspilte videotapen der Dave forklarer hvorfor han ser seg nødt til å ta livet av sønnen Mike har sammen med Susan, MJ. Dette fordi Susan og Mike tidligere var innblandet i en ulykke der Daves kone og datter døde, noe som har gjort Dave svært så hevnlysten. Han ser syner der hans avdøde kone og datter prater til ham og har lovet dem at han skal sørge for at det han ser som rettferdig vil skje. Dave har klart å innynde seg hos Susan og er i ferd med å ta med henne og MJ på tur, der han har planer om å ta livet av MJ.

Kate går for å hente seg en kaffe og det er da det skjer. Mike får se videotapen og løper avgårde, mens en forvirret Kate står igjen uten å vite hva som har skjedd.

Gabrielle og Carlos har blitt overtalt, noe mot Gabrielles vilje, til å ta inn Carlos niese Anna. Det viser seg at Anna slett ikke har noen kvaler med å bruke utseendet sitt for det det er verdt og får forelskede tenåringsgutter til å gjøre det meste av pliktene hennes. Dette oppdager Gabrielle, men det er lite støtte å hente hos Carlos når hun konfronterer Anna med at hun har fått Lynettes gutter til å gjøre pliktene sine. Carlos tar Annas side.

Når vi snakker om Lynette: Husker du hvordan mannen hennes, Tom, bestemte seg for å gå tilbake til College? Lynette sliter med at hun egentlig ikke synes dette er en god idé, samtidig som hun ønsker å støtte Tom. I alle fall i hans øyne. Han fikk en beskjed på telefonsvareren om at en viktig prøve var flyttet, og Lynette saboterte ved å ikke gi den beskjeden videre og heller oppmuntre ham til å gå ut og drikke seg full kvelden før. I håp om at han skulle stryke og hun fortsatt kunne fremstå som en støttende kone. Tom klarer allikevel å bestå prøven, selv i heftig bakrus.

For å gjøre ting enda mer komplisert begynner Lynette å føle seg dårlig. Hun tror kreften kan være tilbake. Det viser seg at det ikke er kreft, men at hun er gravid igjen. Med tvillinger!

Og så har vi Bree, da. Hun har i det siste prøvd å komme seg ut av ekteskapet med Orson, samtidig som hun prøver å unngå å bli ruinert. Hun vil nemlig beholde den forretningen hun selv har bygget opp. Ved hjelp av Susans eksmann, Karl, som også er advokat prøvde hun å gjemme unna verdier. Orson oppdaget dette og bruker dette nå som utpressing, siden advokat Karl sine råd ikke alltid befinner seg på riktig side av loven. Noe det ikke gjorde denne gangen heller.

Men Karl er ikke tapt bak en vogn. Han sender noen eh… mindre hyggelige folk til Orson for å forklare i klartekst, fysisk sådan, at han skal gå med på skilsmisse. Når Bree finner ut av hva som har hendt, reagerer hun med sjokk og vantro, noe Orson tolker litt etter eget hode. Han var nemlig på vei til å godta skilsmissen, men nå ombestemmer han seg.

Bree oppsøker Karl for å konfrontere ham med det hun mener er barbarisk opptreden. Han appelerer til den mer rampete siden i henne (”Du var lei av å være snill pike”) og den stadig voksende spenningen mellom dem resulterer i et kyss.

Mrs. McCluskey, du vet den eldre damen i Wisteria Lane, har lenge ment at det var noe muffens med den godeste Dave. Han har jo prøvd å få overbevist andre om at hun er en gammel dame som begynner å bli forvirret, i håp om å få henne vekk fra gaten siden hun jo tross alt er inne på noe. Nå klarer hun derimot å i samarbeid med politiet finne ut at Dave Williams egentlig er Dave Dash, mannen som mistet sin kone og datter i bilulykken der Susan og Mike var involvert.

Susan og MJ er på denne tiden i bilen med Dave, der de koser seg alle tre. Det vil si, helt til Mike ringer henne og informerer henne om hvordan ståa er. Susan gjør sitt beste for å holde på pokerfjeste så ikke Dave skal lukte lunta.

Susan klarer å få Dave til å stoppe bilen, ved å si at MJ må ha en tissepause. Vel ute av bilen prøver hun å slå ned Dave med en trestamme, men han vinner den kampen og tvinger Susan og MJ tilbake i bilen. Nå vel vitende om at hun er klar over hvem han er og at Mike er på vei…

Dave tar Susan med til veikrysset der hans egen datter og kone døde i bilulykken. Så binder han Susan fast i et tre og annonserer hvordan rettferdigheten, slik han ser det, skal skje fyllest. Når Mike kommer i full fart for å redde Susan og MJ, har Dave tenkt å kjøre bilen ut i veien slik at de kolliderer. På den måten vil Susan bli hjelpeløst vitne til at Mike dreper hennes barn, slik han mener Susan drepte Daves barn.

Susan bønnfaller Dave om å vise nåde og spør ham hva han tror hans datter ville ha følt om hun visste at faren var blitt et monster som tok livet av et uskyldig barn.

“Jeg er ikke et monster”, sier Dave før han setter seg i bilen og gjør seg klar. Idet han skal til å gjennomføre planen sin, kaster han et blikk i bakspeilet for å se på MJ. Istedet ser han sin datter, Paige. Susan kjemper for å komme løs, men mens Mikes bil nærmer seg ser vi at hun ikke rekker det. Kræsjet er ikke til å unngå.

Det å se datteren i speilet hadde tydeligvis effekt på Dave. Det viser seg at han rett før kollisjonen ba MJ om å gå ut av bilen og gjensynsgleden er stor for Mike, Susan og MJ. De holder rundt hverandre, og Mike og Susan avslutter med et kyss.

Vi får deretter se Dave bak lås og slå på en psykiatrisk institusjon litt lenger frem i tid. Så ulykken hadde heldigvis ingen dødsofre og Dave er nå der han trenger å være.

Vi blir deretter ført to måneder frem i tid. Mike står ved alteret og skal gifte seg. Det store mysteriet er hvem bruden er. For det ble nemlig ikke vist og er et av de spørsmålene vi vil få svar på nå.

Er det flere som gleder seg?

Kilde: abc.com

Typisk jenter å mobbe, og typisk gutter å feige ut?

Lin — Thu, 23 Apr 2009 12:37:43 +0000

Etter å ha lest om mobbingen som foregikk i Paradise Hotel, har jeg nå sett (og delvis spolt, siden jeg ikke akkurat er fan av programmet i utgangspunktet) gjennom de to siste episodene. Jeg har jo tidligere engasjert meg litt i forhold til bl.a. mobbing i arbeidslivet. Og selv om dette ikke akkurat er arbeidslivet, jeg må si at jeg ble regelrett uvel av å se et såpass klassisk eksempel på mobbing få lov til å utfolde seg sånn.

Jeg fikk frysninger av ikke bare de grove kommentarene, men også den oppbackingen jentene imellom. Med blikk, fliring osv. I tillegg var det alle de tause vitnene. Hvorfor er folk så feige når noen blir mobbet?

I dag leser jeg at en av de feige kommenterer at

Jeg har litt følelsen av at det er typisk jenter å oppføre seg slik mot hverandre.

Er det virkelig sånn? At det er typisk jenter å være slik mot hverandre? Vil det da si at det er typisk gutter å feige ut?

Jeg håper virkelig ikke det.

Artikler om saken:
- Lene burde ha dratt hjem
Nanna ble kastet ut av «Paradise Hotel» etter mobbing
Nanna kastet ut av «Paradise Hotel» etter mobbing
Frykter å bli stemplet som «riksbitch»
Klarte ikke å sitte og se på

Endelig tirsdag!

Lin — Tue, 21 Apr 2009 17:05:33 +0000

Å, kom igjen da!

Det er klart du gleder deg til dette.

Jo, det gjør du.

Jo, sier jeg!

Der kan du se. Du gleder deg litt du også.

Menne… Hva liker du egentlig å se på tv?

Er det noen serier du foretrekker?

Er det noen serier du savner sårt og i fosterstilling mens du langsomt gråter dine bitre tårer? (Jeg er da ikke dramatisk. Hmpf!)

Hvordan ville din drømme-tv-kveld sett ut?

Fortell!