“Hei. Mitt navn er Lin”, sier jeg før jeg kremter og fortsetter, “og jeg er en feedbackjunkie”.

“Hei, Lin”, svarer tilhørerne i dette anonyme og klamme rommet unisont, og jeg vet jeg er blant venner.

Så blir det stille. Jeg vet at det forventes at jeg sier noe mer, men aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne. Selv ikke blant mennesker akkurat som meg. En stol skraper mot gulvet. Noen kremter diskrét i bakgrunnen. Jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

“Det begynte i grunnen ganske uskyldig. En blogg, liksom. Det skadet jo ikke å prøve, tenkte jeg.”

Jeg ser hvordan medfølende ansikt nikker oppmuntrende. De har vært der selv.

“Ja, og så ballet det vel bare på seg, antar jeg. Først skrev jeg bare for meg selv. Ga ikke bort adressen til noen. Så etterhvert… vel, jeg begynte å få besøk. Og etterhvert fikk jeg også min aller første dose. Feedback.” Noen rister vitende på hodet. De vet hvor dette bærer hen.

“Det gikk vel som det måtte gå. Jeg ble hekta. Virkelig hekta.” Jeg kikker skamfullt ned i gulvet.

Så tar jeg sats.

“Jeg trodde jeg kunne slutte når som helst. Jeg prøvde også, i grunnen. Men dopet fortsatte liksom bare å komme. Folk abonnerte på bloggens RSS, de lenket til meg, de skrev oppmuntrende kommentarer og delte ut awards.” Jeg kjenner at stemmen min skjelver litt nå.

“Som om ikke det var nok, så ble jeg oppdaget av langervirksomheten Sonitus. Og de er jo flere og jeg bare en. Jeg hadde virkelig ingen ting å stille opp med mot et apparat som Sonitus” sier jeg mens jeg fortvilet prøver å svelge bort klumpen i halsen.

“De jævlene…”, hører jeg noen mumle forarget et sted i bakgrunnen. Feedbacklangeren Sonitus er det tydeligvis flere som har brent seg kraftig på etter ansiktsuttrykkene blant tilhørerne å dømme.

Jeg kjenner at skuldrene mine senker seg litt. Jeg er blant likemenn- og kvinner nå. De er feedbackjunkier, akkurat som meg. De forstår. Men jeg trenger å fortelle. Så jeg fortsetter.

“Sommeren 2008 ble jeg nesten avvent. Jeg trodde virkelig at jeg hadde klart det helt på egen hånd, da jeg kom hjem etter noen uker på hytta uten internettforbindelse. Det hadde vært hardt, men jeg holdt ut. Og da jeg kom hjem igjen ble det i grunnen mest blogging og mindre feedbackdoping. Jeg så for meg en fremtid igjen. En fremtid uten rusen.”

Jeg ler litt bittert. Så naiv jeg hadde vært.

“Men da jeg kom tilbake igjen var Sonitus fortsatt der. Og kommentarene. Ja, i grunnen alt det gamle. Jeg trodde lenge jeg skulle klare å ikke miste hodet denne gangen allikevel. Og jeg klarte det faktisk ganske lenge. Faktisk helt til september og…”

Ordene mine forsvinner i en lav mumlehvisken. Det er så flaut å si det høyt.

“Hæ?”, sier en kvinnestemme fra salen. “Jeg hørte ikke hva du sa.”

“Den gyldne Q!” sier jeg.  “Jeg ble nominert til Den gyldne Q. Borte hos Esquil.”

“Den jævelen!” sier stemmen i salen.

“Og det verste”, sier jeg mens jeg kjenner hvordan min egen harme bygger seg opp, “det verste er at jeg ikke så det komme. Ikke i det hele tatt. Jeg hadde jo begynt å stålsette meg for årets Tordenblogg, og den kommer jo ikke før senere, ikke sant? Men Den gyldne Q hadde på et eller annet vis gått i glemmeboken. Jeg trodde at det ikke angikk meg og så plutselig var den der og spredte feedback som om det var konfetti.”

Det mumles opprørt i salen nå.

“Jeg oppdaget det ikke før sent en natt, jeg. Etter en kveldsvakt. Det kom brått på meg. Jeg mistet nattesøvnen. Jeg hadde jo ikke skrevet noe som helst bra i det siste, det var lenge siden mitt siste “beste innlegg” og ikke ville jeg rekke å si ifra til alle jeg kjente om at jeg var med i Den gyldne Q i år før pollen ble stengt. Hele natten tenkte jeg faktisk på dette…

Så det var kanskje ikke så rart, da. At det ble problemer på jobben de neste ukene. Folk ser jo tegnene. De rødkantede øynene. Den lette skjelvingen på hendene. Den ekstreme gavmildheten overfor pasientene som ville ha en Valium eller fem. Og hvordan absolutt alle rapporter jeg skrev frem til jul ikke lenger var rapporter, men blogginnlegg der jeg på slutten av hver rapport ba leserne stemme meg frem om de likte det de hadde lest. Eller abonnere på rapportene mine. Eller i det minste lenke til dem fra sine rapporter. Og sist, men ikke minst; Hvordan jeg spritet opp de kjedelige behandlingsmøtene med enetaler som ‘10 grunner til at nettopp DU bør grensesette på en gøyal måte’. Alle vet jo at lister er best for å fange oppmerksomheten til folk, ikke sant? Det er jo basic.”

“Akkurat sånn var det for meg også” sier en gråtkvalt mann helt foran i salen. “Hvorfor er det ingen som setter pris på resultatet av EU-kontrollen sin presentert som en underholdende videoblogg med kule effekter og noen velfunderte meninger om samferdselspolitikken? Jeg fikk til og med bråk bare fordi jeg sveiset inn en bitteliten kreditlenke på bildørene til kundene, jeg.”

“Nemlig!”, utbryter jeg. “Og hva i all verden er så ille med litt metablogging om helsevesenet i disse hersens rapportene? Det må da gi mer kudos enn å bare skrive om pasienten har spist og drukket godt? Er ikke content king lenger, liksom? Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det ble tatt så negativt at jeg la inn en og annen reklamesnutt heller så lenge reklamen var relevant og plassert på siden. Den forstyrret jo ikke teksten i det hele tatt.”

Jeg kjenner hvordan vi er på nett i all vår opprørthet. Vi feedbackjunkiene.

Det er godt å få det ut. Og den neste timen gjør vi nettopp det. Får ut all vår frustrasjon over samfunnets diskriminerende holdning til oss bloggomane feedbackjunkier. Vi er da for pokker mennesker vi også!

Når møtet er over, samles vi ved kaffekannene og deler våre skjebner. Jeg er ikke den eneste som har fått livet ødelagt av dette dopet. Vi er flere. “Den gyldne Q” og “Tordenbloggen” krevde sine ofre i 2008 også.

Etterhvert merker vi den felles rastløsheten som siver frem i samtalen. Ingen vil innrømme det. Vi skylder på barnevakter som må hjem. Jobbintervju vi må være uthvilte for neste dag. Med skjelvende hender tømmer vi restene av kaffe og te i en sliten vask før vi kaster pappkrusene våre og forlater lokalet. Litt skamfullt mumler vi oppmuntrende ord og advarsler om å stå imot “de jævlene” og feedbackdopet de byr oss på konstant. Mens vi knoter for å få på oss jakker, skjerf og hansker tar vi farvel etter nok et møte før vi snubler bortover på januarhålka på vei til hvert vårt.

Og selv om ingen sier noe så vet alle hva denne rastløsheten skyldes. Det er ikke barnevakter og jobbintervju. Det er ikke engang søvn.

Vi skal hjem for å sjekke statistikken. Se om det har kommet noen nye kommentarer eller awarder. Eller om vi er på oversikten til Bloggrevyens mest leste innlegg det siste døgnet. Eller om vi kanskje til og med har fått jackpot og Sonitus har bydd på mer dop mens vi var offline.

De jævlene.

Denne teksten er bruddstykke av noe som jeg ikke helt vet hva er og ikke helt føler at jeg får til. Fantasi. Utforskning. En reaksjon på noe. Et ønske om å gå motsatt vei av en tankegang? Kanskje også en irritasjon over manges manglende evne til å se på eldre som noe mer enn nusselige små barn. For selv om alle katter blir grå i mørket så blir vel ikke alle mennesker nusselige, glemske og anonyme vesener med hvitt hår så fort de blir gamle?

En søt gammel dame

Midt i den eksosgrå byen. Et sted langt her inne i det skittengule sykehjemmet. Der bor jeg. Omgitt av en søtsur eim av gammel kropp og salve. Med pludrende og utbrente pleiere rundt meg om hverandre.

Jeg foretrekker de utbrente. De er så behagelig mutte og uinteresserte.

De pludrende er det verre med. Spesielt studentene. Å, som jeg hater dem! Pludre, pludre, pludre. Naive hønsehjerner som insisterer på å behandle meg som om jeg var et barn. Som kaller meg “søt” og klapper meg på kinnet.

De skulle bare ha visst.

Men de vet ikke. For jeg spiller med.

Etter et langt livs maskerade, er risikoen for å bli avslørt nå på mine eldre dager tilnærmet ikke-eksisterende. De ser meg ikke lenger. De vil ikke se.

Alt de ser er en søt gammel dame som ligger her i sengen når de kommer på jobb om morgenen. En søt gammel dame omgitt av sykehjemmets småblomstrede sengetøy bak sengehesten som skal sørge for at hun ikke ramler ut av sengen. Stakkars gamle damen med det takknemlige blikket når hønsehjernene kommer kvitrende inn og syngende spør med de ekle, høye stemmene sine: “God morgen! Har du sovet godt?”

“Å, ja”, svarer den gamle damen med det milde blikket. “Jeg drømte om gamle dager”.

“Det var nok koselig”, sier hønsehjernen med et smil som vitner om at hun forestiller seg en drøm om blomsterenger, jordbær og kattunger.

Jeg nikker med ansiktet i akkurat rette folder og svarer at det var veldig fint.

For visst koste jeg meg.

Sannheten er at jeg frydet meg.

Det er så deilig når fortiden innhenter en i drømme og man får anledning til å gjenoppleve sitt aller første drap.

Musikken var nådeløst påtrengende der den gjennomboret lokalet og alle i det. Dunket gjennom marg og ben.

Hun beveget seg som et rovdyr i folkehavet. Flekket tenner i et forførende glis til alle mulige kandidater. Du eier dette stedet. Du eier alle her. De kan ikke ta deg. Hun gjentok mantraet for seg selv bak en maske av utilgjengelighet og kontroll.

De snakket om henne, som vanlig. Hun hadde hørt det der hun satt i sin trange bås på toalettet mens jentene sto foran speilet utenfor. Leende, fordømmende drittjenter. De kalte henne “madrass” og “felleshøl”. Hun satt der og lyttet. Hun hadde gjemt seg der da frykten var på vei til å bli et problem. Hun var der for å kvinne seg opp. Og så kom de altså inn. I flokk. Pratet, lo og sladret. En av dem ville sladre litt om det hun hadde på seg i dag. Dermed var det i gang. Hun, som hadde vært nesten usynlig før, hadde nå blitt et samtaleemne man underholdt seg med. Men “før” var ødelagt for bestandig og ville aldri, aldri komme tilbake. Dette var nå. Den harde virkeligheten som het nå. En helt ny verden. Et helt nytt liv. Helt andre krav.

Noen få timer hadde snudd hele verden på hodet. Gråten. Maktesløsheten. Holdt fast. Smerten. Flukten. Halvveis påkledd og med ham etter seg. Han var ikke ferdig med henne. Hun hadde nesten gitt opp der hun lå under ham og lukket øynene. Kanskje var det derfor han ble så overrumplet av henne at hun kom seg løs. Heisdøren som lukket seg så uendelig sakte der hun trykket seg mot veggen og holdt pusten mens hjertet hamret i ørene hennes. Og skrittene hans som kom nærmere mens heisdøren lukket seg i slow motion. Lyden av hvordan han løp ned trappene mens heisen langsomt førte henne nedover. Flukten til en telefonkiosk som stinket urin og gamle sigarettsneiper. Og den ødelagte telefonen. De lammende sekundene da hun snudde seg for å løpe ut og så ham stå der utenfor. Ventende på henne. Krefter hun ikke ante at hun hadde da hun hev seg mot døren slik at han ramlet overende og hun fikk et forsprang. Følelsen da hun ringte på døren til noen hun kjente og lettelsen da døren ble åpnet. Daten fra helvete var over.

Og ingenting var som før.

Hun ble Marte Mørkeredd. Liggende med alle lysene på, musikk på repeat hele natten og alltid med ansiktet mot den låste døren. Klar til flukt om noen kom og ville ta henne. Hver natt lå hun sånn. Skulk, kalte de det på skolen. Når hun ikke klarte å dra. Når hun hadde sovnet av utmattelse på morgenkvisten og følte seg syk av søvnløshet da vekkerklokken ringte.

Hun ville ikke være redd i denne nye virkeligheten der rovdyrene ventet i mørket. Og det var da et barndomsminne nådde henne. Mormor og de åtte ungene. Marte mørkeredd som løp ut i mørket til hun ikke var mørkeredd lenger. Hun skulle gjøre det samme. Hun skulle bli den som jaktet. Den som tok. Ikke den som ble tatt.

Den første gangen hadde hun besvimt. For første gang i sitt liv, hadde hun rett og slett besvimt. Men hun hadde insistert på at de fortsatte mens Marte Mørkeredd skalv som et aspeløv et sted der langt inne i henne. Han var full, kåt og takknemlig. Og etterpå, når Marte Mørkeredd hadde sluttet å jamre, hadde hun oppdaget en ny trygghet. Det som kunne ha vært tatt, var gitt. Han sov ved siden av henne. Tungt. Hun var trygg. Han var desarmert. Og alle visste at hun var opptatt for natten. Ingen kunne ta henne nå.

Hun prostituerte seg mange ganger etter dette. Trygghet mot sex. Kundene var uvitende om byttehandelen. Hun hadde kontrollen. Hun skulle passe på Marte Mørkeredd helt til hun hadde vært ute i natten så mye at hun ikke var mørkeredd mer.

Nå var hun på jakt igjen. I de andres øyne var hun et rovdyr. Madrassen. Felleshølet. Ingen så Marte Mørkeredd. Hun var en hemmelighet. Og noen ganger, når hun presset seg frem, måtte man bare gjemme seg. Som her på toalettet. Stille og uten å røre en muskel. Mens drittjentene sladret om henne utenfor.

Drittjentene gikk til slutt ut. Hun ble igjen en stund i stillheten som bare ble avbrutt av et og annet stille dobesøk fra noen som kom, tisset, vasket hender, sjekket sminke og gikk. Alene.

Til slutt var hun klar.

Klar for å forføre. Pågående. “Horete”, som de sa. På jakt i den vonde nye virkeligheten. Glemme savnet etter den gamle. Marte Mørkeredd gjemte seg et sted der inne i henne. Livredd. Men hun skulle passe på henne. Gjøre det som hun fryktet aller mest mens Marte Mørkeredd prøvde å ikke være tilstede.

Og så skulle hun gi henne tryggheten.