Fullt Hus » Personlig

Edwards avskjed

Lin — Fri, 18 Mar 2011 01:20:44 +0000

Det var det nest siste døgnet før han trakk pusten for siste gang, den nest siste dagen i årets første måned. På den aller siste dagen skulle han gråte seg inn i døden de siste 7 minuttene mens rommet eksploderte av gråt, trøst og avskjed.

De var alene på rommet for en stund, de to. De som hadde valgt hverandre. Fått barn sammen. Planlagt fremtiden sammen. Før kreften.

Han hadde ligget og kjempet med pusten i det siste. Det var ofte uvisst om han var våken eller ikke.

Men så; i disse klare minuttene ga han alt i en siste, viktig innsats.

På å sitte opp i sykehussengen. Se henne rett inn i øynene og gi henne et av sine mest strålende smil. Slik han hadde pleid å smile før kreften stjal alt. En bragd, når man tenker på at han verken klarte å svelge eller hoste ordentlig. Og at ordene hans hadde blitt til en gammelmanns utydelige mumling.

Men da… Da ga han alt. Og da tårene hennes trillet for den avskjeden de visste dette var, brukte han enda mer krefter som ingen ville ha trodd at han hadde, for å stryke vekk tårene varsomt fra kinnet hennes.

De skrev de siste ordene i historien om deres liv sammen.

Et strålende smil, tårer og en varsom hånd.

I dag ville han ha fylt 48 år.
Gratulerer med dagen, Edward.

Tyveri pågår

Lin — Sat, 22 Jan 2011 03:52:46 +0000

Vi fikk en jul og nyttårsaften til, slik vi så instendig ønsket oss.

Og vi feiret. Til tross for situasjonen feiret vi en god jul, nærmest på trass. Mens døden lusket i krokene som en annen tyv. Klar for å sakte men sikkert brekke løs fingrene våre og stjele med seg han som vi så gjerne vil beholde i mange år til. Min mammas ektemann. Min 18 år gamle lillebrors pappa. Vår Edward.

Jeg har vært rasende. Argumenterende. Som om døden skulle stoppe opp og si “Åh. Er han ikke 50 år enda engang? Har han en tenåringsønn som trenger ham? Har han levd sunnest av dere alle? Nei, da må det ha skjedd en feil. Beklager bryderiet.”

Men nei. Døden er en tyv som ikke bryr seg om sånt.

alle er vi like
for ljåen
hadde han sjel var den en skjæres
røver de som skinner mest

Julefeiringen innebar mye latter og smil. Vi er en trassig familie. Døden var på tokt blant oss, men denne julen… denne julen skulle den ikke få. Ikke søren!

Nyttårsaften var også trassig. Men nyttårsklemmen jeg fikk da rakettene suste var tårevåt. Fra en mann som så veldig gjerne vil være her mer. Hos oss. Kreftens ofre faller langsomt og pinefullt. Maktesløsheten er vond. Også for de av oss som gjerne håndterer vonde ting med å brette opp ermene, bli effektive og gjøre noe. Nå er det ikke så mye å gjøre, annet enn å huske på at han fortsatt lever og ta vare på hvert smertefulle sekund av tiden som er igjen. Vi har ikke mistet ham. Ikke ennå.

Men ja. Vi er også stuck her i det aller verste venteværelset. Det er til tider nesten uutholdelig. Og å vite at den eneste utgangen er gjennom død og atskillelse gjør noe med en. Det hender vi skraper på veggene i desperasjon etter en annen utvei. Men den ser ikke ut til å finnes.

finnes ei den bot som bøter
sønderslitte hjerter
ei pardon sparer ingen
hugger ned alle som en

Det er vanskelig å finne ordene. Vanskelig å beskrive det jeg så inderlig ønsker ikke skal være sant.

Det gjør vondt å bli bestjålet av døden selv.

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

Kjøpevegring

Lin — Wed, 24 Nov 2010 17:49:31 +0000

Ja, jeg tror nesten det bør inn i diagnosesystemet, altså. For, utrolig nok, har jeg muligens utviklet det. Jeg, som var en racer med kredittkortene en gang i tiden. Nå er det helt motsatt. Jeg vegrer meg for å shoppe.

Etter flere måneder med påfyll på julekontoen er det nemlig snart på tide å begynne uttakene og jeg merker at jeg kvier meg litt til det. Å se saldoen gå nedover.

Jeg hadde planer for disse pengene. Det er ikke all verden med penger, men jeg skulle ha noe så jeg får begynt å gjøre huset “juleklart” og fikse julekalender for ungene med litt pengene nå.

Det er bare det at… dette jo er penger som er spart med 6 kroner her og 267 kroner der. Litt og litt og litt. Og så skal jeg plutselig bare robbe kontoen for en større sum? Jeg får åndenød!

Jeg skulle faktisk vært på handletur i dag, men fikk meg bare ikke til å gjøre det.

Tenk det. Jeg, som en gang i tiden gjorde de fleste tabbene man kan gjøre med pengene, har utviklet kjøpevegring. Jeg. Hvem skulle ha trodd det?

Og der har vi en bivirkning det kanskje bør advares mot på Pengevett.

“Advarsel: Kan føre til penger i banken, hyppig trøstesparing og akutt kjøpevegring!”

Forhåpentligvis løsner det før julegavene skal i hus. Jeg har jo tross alt litt av noen ønsker å oppfylle. I år som tidligere år.

Eventuelt får jeg jo bare gi kjærlighetserklæringer i julegaver i år. Og fornærmet spørre om man virkelig ikke synes min kjærlighet er verdifull når resten av gavene etterlyses.

Jeg har en plan.

Om jeg kunne gi en farsdagsgave…

Lin — Sun, 14 Nov 2010 16:25:36 +0000

Det er farsdag i dag. Og tankene surrer rundt i hodet.

Jeg har nemlig to fedre. Eller… en far og en stefar. Og for meg er det disse mennene farsdagen handler om.

Han som var der for den vanskelige femåringen som testet og testet om han også ville forsvinne. Og han jeg mistet og fikk igjen. Begge har de bidratt til at jeg har en verden av gode minner. Farsminner. Begge er de uerstattelige. Som to puslespillbiter. Like viktige for helheten i meg.

Så om jeg kunne gi en farsdagsgave til alle fedre og stefedre der ute som bidrar til at et barn vokser opp med den samme helheten vil det være dette:

Denne farsdagen ønsker jeg at de alle skal vite hvor fordømt viktige de faktisk er. At deres innsats teller. Virkelig teller.

Til langt inn i voksenlivet.

En kinodirektørs bekjennelser

Lin — Thu, 11 Nov 2010 19:31:33 +0000

Denne uka har vært travel.

Ikke bare har jeg utført det vågale stuntet å si opp jobben. Neida. Det holder ikke for meg. Jeg har nemlig fått en ny jobb. Eller… det er i det minste det hjernen min ser ut til å tro.

I dagene etter at oppsigelsen var levert har jeg sovet. Og sovet. Og sovet litt til. Det merkes at avgjørelsen har tatt på, for å si det sånn. Det er få negative kommentarer jeg har fått om avgjørelsen (ja, bortsett fra et fjols som mente jeg burde skamme meg, da), antageligvis fordi folk skjønner at dette satt langt inne og ikke var en enkel avgjørelse tatt i et flyktig øyeblikk. Men nå etter at det var gjort merket jeg hvor sliten jeg var etter mange netters søvnmangel og grubling.

Og det er da hjernen min altså får det for seg at den har blitt kinodirektør.

I natt startet den opp friskt og freidig med porno. Eller… noe jeg tror så ut som en innledning til en 70-tallsporno. Med musikk og sleskhet. Jeg våknet opp i protest. Ja, så dydig er jeg, for tenk! Jeg våkner indignert opp dersom drømmene mine ikke kan klassifiseres som “Tillatt for alle” på kinoen. Ikke noen 18-årsgrense her, nei. Her drømmer vi i Disneyformat. *kremt* Ok, så er det muligens egen snorking eller noe som vekket meg, da. Men jeg er en veldig dydig snorkfrøken, altså!

Men i alle fall. Jeg våknet og tenkte at “dette blir for dumt” før jeg sukket oppgitt og la hodet ned på puta igjen i håp om å se noe annet enn sleske fyrer med dårlige sjekkereplikker og slengbukser.

Kinodirektøren skuffet ikke.

Den neste filmen på drømmekinoen hadde alt. Action, kjærlighet og en rørende historie. Og jeg er rimelig sikker på at alle skuespillerne utførte sine halsbrekkende stunts selv.

Se det var bedre, ja.

Så da jeg våknet igjen (til mannens irriterende vekkeregime, I might add) var jeg rimelig fornøyd da jeg mumlet “Wow. Så kule spesialeffekter!”

Terningkast 6!

Nå håper jeg bare at kinodirektøren gjør en god jobb i natt igjen. Helst uten å tabbe seg ut som en viss annen kinodirektør har gjort…

Jeg vil leve livet mitt – ikke sone det

Lin — Mon, 08 Nov 2010 15:28:40 +0000

I dag har jeg gjort noe vanvittig skummelt.

Etter måneder med søvnløse netter og valgets kvaler har jeg tatt et valg, og i dag har jeg gjennomført det.

Jeg vet ikke helt når det begynte. Jeg var ganske nedpsyket til slutt, i alle fall. Sånn skummelt nedpsyket der man lurer på om man noen gang vil komme opp til overflaten igjen. En morgen våknet jeg opp og kjente med hele meg at jeg ikke ville. Jeg ville rett og slett ikke ha livet mitt. Tankene skremte meg. Denne vissheten om at jeg ikke ville. Og like mye visshet om at jeg måtte. Jeg hadde en livsdom.

Å bli skremt kan være en god ting. Det røsker tak i deg og provoserer frem en reaksjon. Min reaksjon? “Ikke søren! Sånn kan jeg for pokker ikke ha det!” tenkte jeg og sparket fra mot den bunnen jeg endelig hadde truffet etter å ha sunket nedover i lang tid. Jeg var sinnaredd. Slik foreldre kan bli når barnet har blitt borte eller holdt på å bli påkjørt. Guri, så sinnaredd jeg var.

Sinnaredd var det jeg trengte. I sinnaredselen fant jeg krefter jeg var sikker på at jeg ikke hadde. Jeg hadde nemlig sjokkert meg selv med å tenke at jeg misunte de døde familiemedlemmene mine for at de slapp å stå opp til dette livet. En relativt flyktig tanke, men fytti så skremmende når man skjønner hva man nettopp har tenkt!

For meg var dette bunnen. Og sinnaredd som jeg var, fikk den også gjort nytte for seg. Jeg sparket nemlig ifra mot den og begynte langsomt å bevege meg oppover mot overflaten igjen. Den dagen jeg traff bunnen, var den dagen jeg begynte å svømme opp mot overflaten igjen også.

I dag har jeg sagt opp jobben min. Den faste stillingen som nesten gjorde meg arbeidsufør. Og ser man helt logisk på det så er det nok en dum ting å gjøre. Fast fulltidsstilling. Pensjonspoeng. Økonomi. Og det er da nok av hyggelige folk der også. Det er ny ledelse og nye kolleger.

Men jeg lever ikke bare i logikken. Jeg lever her, jeg. Med hele meg. Med barna som trenger meg her og nå. Jeg lever med et inderlig ønske om å skape meg et liv jeg har lyst til å stå opp til hver dag. Så til tross for en rimelig pulverisert jobbselvtillit som hvisker at jeg nok aldri kommer til å få en annen jobb igjen, valgte jeg å si opp jobben.

Det føles trist å ha sagt opp. En mulighet er tatt av bordet. Håpet om at det skulle gå. At det skulle bli bra og samtidig la seg kombinere med barnas behov og i det hele tatt. Det er ulempen med å ta et valg. Man velger bort noe.

Det er bare dette med den morgenen jeg traff bunnen. Da resten av livet mitt fortonet seg som en straff og jeg visste at jeg måtte leve det. Den dagen tok jeg et valg. Et valg som styrte valgene fremover. Blant annet dette med å la jobben som nesten kostet meg helsen min gå.

Jeg har nemlig bestemt meg for en ting:

Jeg vil leve livet mitt. Ikke sone det.

“Vi er gravide”, du liksom

Lin — Thu, 28 Oct 2010 14:38:56 +0000

Mariah Carey bekrefter i dag at hun og ektemannen er blitt gravide. Begge to.

“Vi er gravide”.

Mange sier det. Men hvor riktig er det egentlig?

Er det “vi” som inngår nært bekjentskap med toalettskåla i månedsvis? Eller “vi” som vralter avgårde med skranglebekken? “Vi” som skal føde? Er det “våre” brystvorter som ofres til en babymunn som føles som en kjøttkvern både sent og tidlig? Eller “vi” som skal veies, måles og undersøkes både her og der?

Her i heimen var det definitivt ikke “vi”.

Joda. Mannen og jeg skulle ha barn. Sammen. Og vi skulle være foreldre. Sammen. Men “vi” var aldri gravide. Ikke var det “vi” som fødte heller, selv om mannen i et øyeblikk fikk det for seg at “vi” trengte lystgass begge to.

For all del. Jeg skulle nesten ønske at det var “vi”. For kanskje strekkmerker, amming og slikt kunne deles litt mer rettferdig. Men nei. Naturen var nådeløs. Den gravide likeså, vil muligens mannen si.

For mens JEG var gravid og sengeliggende for å forhindre at VI mistet VÅRT barn, måtte han også gjøre sitt. Som å hente sure, spiselige ting. Om han så måtte på rabarbraslang hos naboen i frykt for å komme hjem tomhendt. Eller banke på butikkdøra to minutter etter stengetid og trygle om å få handle fordi vi… eh… jeg bare måtte ha Hennig Olsen-is med sjokoladebiter og det dessverre ikke var noen exorcist å oppdrive i nærheten. (Jeg er overbevist om at han sjekket.)

Hm..

Når jeg tenker tilbake er det muligens et lite mirakel at det fortsatt var et “vi” igjen i det hele tatt da svangerskapet var overstått.

Men se, da.

Se hva VI fikk og fortsatt får igjen for det!

Om du kunne se oss nå

Lin — Mon, 04 Oct 2010 15:05:15 +0000

I går var det nøyaktig ett år siden du dro. Årsdagen har ligget der i bevisstheten den siste tiden. I forigårs tenkte jeg på deg gjennom dagen og kvelden. Og natten. På hvordan samtalene du hadde med folk skulle bli den siste. Hvordan du kanskje gikk og la deg akkurat da for et år siden, for aldri å våkne opp igjen.

Og rett som det er tenker jeg på hva du ville ha sett om du kunne se oss nå.

Om du kunne se oss nå…

Ville du ha sett at jeg var på graven din i går og litt fomlete forsøkte å tenne lys i striregnet. Jeg ville ikke at det skulle være mørkt hos deg. Ikke på akkurat den dagen. Jeg ble til jeg var sikker på at lyset brant godt nok.

Om du kunne se oss nå…

Ville du ha sett at de to minste guttene mine var med og det var ikke så lett å fokusere med to gutter som stilte det ene spørsmålet etter det andre. Midt i min mer melankolske tankerekke kom spørsmålet “Er Poul blitt et skjelett nå?” Og jeg måtte bare smile. For jeg vet du ville ha smilt. Og jeg vet at du hadde frydet deg spesielt over spørsmålet om hvorfor det står “Hvorfor” på gravstenen din. Det var ditt ønske. En siste smak av den rare humoren din og ønsket om å få folk til å stoppe opp i forvirring. Det var ikke så nøye om andre forsto det morsomme. Du lo bare enda bedre av forvirringen. Du ville ha flirt og triumferende svart “Derfor!”. Lik en unge som endelig får noen til å dra ham i fingeren. Om du hadde sett oss da ville du ha sett at jeg smilende svarte nettopp “Derfor!” på dine vegne da. Som en medsammensvoren deltaker i din siste spøk.

Om du kunne se oss nå…

Ville du ha sett at vi fortsatt samles slik vi alltid har gjort. Og at du fortsatt er en levende del av samtalene vi har. Vi gråter, ler og prater. Vi famler og snubler noen ganger. Men det går bra med oss. Det er mest latter og minner når vi prater om deg nå. Vi savner deg fortsatt veldig. Dine ord og uttrykk dukker opp rett som det er og minner deles hele tiden. Du hører fortsatt til hos oss og vi vil alltid være din familie.

Om du kunne se oss nå…

Ville du ha sett mammas smil når hun minnes deg. Du ville ha sett hvordan lillebror står på og får skikk på huset dere skulle bo i sammen. Hvor lik han er deg når han fyrer seg opp i engasjement over alle sine planer Og du ville ha sett hvordan lillesøster endelig har gjort alvor av tanken om å ta utdanning. Lillesøster som var sikker på at hun var helt håpløs i matte fikk en sekser på siste matteprøve. Du ville ha vært stolt av dem. Om du kunne se dem nå.

Om du kunne se oss…

Ville du ha sett hvordan tapet av deg forandret virkeligheten vår som vi kjente den. Hvordan vi lette etter deg og prøvde å oppnå kontakt, som om vi var små barn som hadde kommet bort fra foreldrene i et travelt handlesenter. Redde, fortvilte og uansett hva andre prøvde å fortelle oss så ville vi bare ha deg.

Om du kunne se oss nå…

Ville du ha sett hvordan vi skritt for skritt og bit for bit har funnet vår plass i denne nye virkeligheten. Du var umistelig og vi mistet deg. Å leve uten deg virket så utenkelig… og allikevel har vi sakte, men sikkert lært hvordan.

I går satt jeg på din faste plass ved kjøkkenbordet. Og så det du ville ha sett om du var der. På familien din. Stedet der du hørte hjemme og fortsatt har en plass. De varme smilene, samtalene og latteren.

Du ville ha likt å se oss nå.

Jeg håper du gjør det.

Gi meg en tidsmaskin

Lin — Fri, 24 Sep 2010 23:04:28 +0000

Gi meg en tidsmaskin og jeg vil skru tiden tilbake et år.

Så vil jeg verne om hvert mulige sekund sammen med deg som om det var gull.

For det var gull.

Jeg visste det bare ikke enda.

Tid funnet!

Lin — Tue, 21 Sep 2010 19:02:04 +0000

Det er utrolig hva som kan skje når man begynner å bygge opp en kontrolljournal. I dag, mens jeg jobbet videre med min, fant jeg tid. Tid og krefter jeg ikke visste jeg hadde.

Du skjønner, noe skjedde mens jeg skrev opp min nåværende “to do”-liste. En liste full av alle de stressende “åh, dette burde jeg ha gjort for lengst” og “pokker at jeg glemte det” og “det er for mye!”-oppgavene som har virret rundt i hodet mitt i det siste. Jeg har vært overveldet, litt handlingslammet og generelt sett følt meg rimelig mislykket for alt jeg burde ha gjort. Sånt er slitsomt. For uansett hvilken oppgave du får fullført, så spretter tre nye opp i bevisstheten som paddehatter og man føler seg elendig og udugelig igjen. Istedet for å glede seg over det man faktisk fikk unnagjort.

“To do”-lista skulle være mitt redskap. Det er utmattende å ha alle slike oppgaver svirrende i hodet, så jeg ville flytte dem ned på papiret istedet. I tillegg ville jeg bli litt mer bevisst på at jeg faktisk fikk gjort ting etterhvert som stadig flere oppgaver ble haket av. Pokker heller. Jeg trenger mestringsfølelsen det gir å se det svart på hvitt!

Men en ting jeg ikke var forberedt på var at jeg faktisk ville finne tid. Finne tid og energi, noe som er en mangelvare der jeg virrer som en hodeløs og skyldbetynget høne noen ganger.

Da “to do”-listen min var ferdig og jeg fikk tatt en titt på den oppdaget jeg nemlig noe. En del oppgaver bør gjøres snarest. Men det er også en del som aldri egentlig burde ha vært der! Og det er tiden jeg har funnet. Greit nok, jeg overholder forpliktelsene jeg har påtatt meg, men jeg må se litt på hvordan jeg påtar meg nye ting fremover.

En del oppgaver stammer nemlig fra “kan ikke du bare gjøre…”- greier fra f.eks. ansvarsgruppemøter om barna. Ikke alt, men en del. Det er liksom en litt ukritisk greie der man hiver nye oppgaver i min retning. Og der må jeg begynne å være litt mer kritisk.

En synstest på bakgrunn av flere observasjoner som indikerer at det kan være problem med synet? Selvsagt!

Den tredje timen på to måneder hos fastlegen fordi en eller annen i ansvarsgruppa vil ha svar på noe som ikke er uklart for noen andre? Her må jeg begynne å sette ned foten. Vedkommende kan bestille time, rydde timeplanen og dra til fastlegen vår selv.

Eller hva med “kan ikke du bare lage en oversikt over gjøremålene i hverdagen?” fra noen som sitter på flere kopier av hjelpestønadsøknader, der dette er både grundig og oversiktelig fremstilt? Argh! Hvorfor sa jeg i det hele tatt ja til det? Jobben er jo gjort. Hvorfor påta seg å gjøre den helt på nytt igjen?

Det er en rekke sånne ting. Og jeg, jeg har ganske ukritisk sagt ja. Selv om jeg har mer enn nok av andre ting å gjøre.

I helsevesenet anses tid og ressurser som går med til undersøkelser som et verdifullt knapphetsgode. Det er noe av årsaken til at man ikke bare kjører all verdens undersøkelser så fort en pasient kommer inn døra. Ikke alle får MR. Ikke alle får gastroskopi. osv. Det må være en indikasjon tilstede før man velger å bruke av knapphetsgodet.

Hadde min tid og mine krefter vært et sykehus, ville det ha gått konkurs rimelig kjapt. Eller “møtt veggen”, som man sier om mennesker. For jeg er “sykehusdirektøren” som alltid sier ja. Og jeg begynner å lure på om jeg ikke også blir sett på litt som et “magisk sykehus som kan kjøre alle tester på absolutt alle” noen ganger.

Så hva gjør man, da? Når man selv innser at tiden og energien man har slett ikke kommer fra Sareptas krukke, men faktisk er et knapphetsgode?

Vel. Aller først må jeg kanskje droppe skamfølelsen som merkelig nok kommer av å si det høyt. Til andre. “Jeg er ikke supermamma. Det kan faktisk bli for mye.” Og så overtale meg selv til å skjønne at denne erkjennelsen ikke er det samme som “dårlig mamma”.

Ungene trenger ikke en martyr. De trenger en mamma.

Deretter tenker jeg at siden jeg jo har drevet dette “sykehuset” etter Sarepta-prinsippet utad i ganske lang tid, så må jeg jo også bidra til en holdningsendring. Som “sykehusdirektør” ser jeg jo også bedre at dersom “gastrokirurgisk avdeling” får alle ressursene, så blir det ikke mer igjen til “fødeavdelingen”. Jeg både ser og merker det godt på kroppen når jeg prøver å gjøre det umulige. Nemlig å la hver “avdeling” få 100% av ressursene mine.

Og så. Når jeg har vært tydelig og satt noen grenser for hva jeg skal pålegges av oppgaver må jeg tåle at ikke alle synes jeg er En Fantastisk Mor Som Bryr Seg Om Barnet Sitt. Jeg må tåle å se og høre på hvordan medlemmer av puslespillet som heter “Ansvarsgruppa” vifter med akkurat sin bit av dette puslespillet og legge ut om at dette er det aller, aller viktigste. Og allikevel innse at ikke alt kan behandles som “Det viktigste i verden” samtidig.

Den siste der vet jeg kan bli vanskelig. Det går jo rett i hjertet av ønsket om å gi barnet mitt det aller beste.

Men da kan jeg jo kanskje tenke litt på sykehusmetaforen? Hvis sykehussjefen lover bort hele budsjettet til alle på huset… bedriver han da god sykehusledelse? Blir sykehuset velfungerende? Vil det i det hele tatt være i drift for de som trenger akutt hjelp en sen natt?

Hva med meg? Driften av meg? Min tid, mine krefter. Er ikke det også et knapphetsgode? Er det ikke verdifulle ressurser for barna mine?

Rare greier. Jeg satt meg bare ned litt for å jobbe videre med kontrolljournalen min og plutselig har jeg innsett at jeg… JEG… må forandres.

Jeg skylder på psykologen.