Avisene er opptatt av vinteren for tiden. Sprengkulde. Ekstremkulde. Og “hvordan holde seg varm i kulda?”

Men hva med den andre sprengkulda vi ser begynnelsen av i disse dager? Der man til tross for viten om stigmatiseringen av syke og påkjenningen det medfører, allikevel strekker seg så langt at man skamløst manipulerer resultater av utredninger om sykelønnsordning, uføretrygd og lignende. Der man hauser opp noe som begynner å minne om lynsjestemning til tider. Der utsagn som kobler vilje, uførhet og personlige egenskaper i en eneste smørje ikke lenger les litt oppgitt av fordi det blir for dumt, men faktisk blir tatt på alvor. Det er kulde, det.

Eller der aviser ved hjelp av snedige regnestykker “oppdager” at det lønner seg mer å være ufør (igjen, som om det var et valg!) for en alenemor med barn i kontantstøttealderen som da ikke trenger barnepass men allikevel klarer å jobbe til maksbeløpet for uføretrygdede. Rart, ikke sant? Hvordan hun i det ene øyeblikket har behov for full barnehageplass, men når hun er ufør og skal jobbe det hun kan ved siden av plutselig har fått superkvinneegenskaper som gjør barnepass unødvendig både med tanke på logistikk og helse.

Ja, og for å få regnestykket til å virkelig vise at vi tar “for godt vare på” uføre, legger vi opp til at hun hadde en ekstremt dårlig betalt jobb i utgangspunktet. Kanskje en typisk sliterjobb som går på helsa løs. Ikke fordi man har tenkt å vise forståelse. Håneida. Det er fordi man, mens iskald vind suser over de uføre, kan holde henne (om mulig) enda mer ansvarlig for det skammelige hun har gjort. Nemlig å bli ufør.

Noe sier meg for øvrig at denne damen ikke bor et sted der barnehageprisene er lave. Det ville jo kanskje ha veltet hele regnestykket, må vite. At kontantstøtte blandes inn som om det var en livslang ytelse for uføre er også noe merkelig.

Hvorfor er det ingen som velger å se det litt fra andre siden? “I alle dager. Er det virkelig noen jobber som er så elendig betalt at selv uføretrygd er bedre?!  Sånn kan vi da ikke ha det!”

Men nei. Det er nemlig ikke fagforeninger eller folk “på gølvet” som setter dagsordenen her. Ikke nå lenger. Det er alle synserne. Alle som tilsynelatende ser ut til å tro at folk kan motiveres friske nå om dagen. Det minner litt om logikken ved forbønn i noen religiøse kretser. “Ble du ikke frisk var du ikke sterk nok i troen.” Eller kanskje det best kan settes i sammenheng med “positivitets-tyranniet”:

I den positive tenkningens verden er alle utfordringer innvendte og kan overvinnes gjennom en viljesanstrengelse.

Fra omtalen av boken “Livets lyse sider” (Affiliatelenke)

“Er du ufør er du nok en umotivert slask”….

Vet dere? Jeg blir kvalm.
Jeg sier ikke bare dette for å beskrive avsky. Jeg blir faktisk kvalm. Fremstillingen av en virkelighet der syke og uføre bare ikke vil nok er ikke bare avskyelig, det er også noe av det skumleste og mest triste jeg har sett. Maktforholdet mellom de som gjør dette og de som blir utsatt for det er rett og slett hjerterått.

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Jeg tar meg i å lure på hva mine besteforeldre ville ha tenkt om dette. Ikke for det, de opplevde krigen så de var ikke akkurat ukjent med kjøligere menneskesyn, for å si det mildt. Jeg tror allikevel de ville ha blitt skuffet. Jeg tror de ville ha blitt bekymret for retningen samfunnet oldebarna skulle vokse opp i er i ferd med å ta. Jeg tror de ville si at vi har mistet litt av samholdet og solidariteten på veien. Jeg tror bestefaren min ville ha frest og lurt på hva i huleste vi drev med og om vi ikke hadde lært noe som helst av historien fra de som smertelig erfarte hvor ille det kan bli til slutt når man begynner å gå ned den veien der  menneskesynet forpestes av en politisk agenda.

For hvor mye vanskeligere ville det ikke vært å ta fra de syke og allerede dårlig stilte om man ikke gjorde dem mindreverdige også hva moral og personlige egenskaper angår?

Jeg tror bestefaren min ville ha advart mot at vi gikk denne veien, for han vet hvor den ender. Vi er langt unna endestasjonen enda, heldigvis. Men retningen vi ser ut til å ha valgt er skremmende uansett hvor få skritt på veien man har tatt så langt.

Nei. Det er ikke bare været som blåser iskaldt om dagen.

Og jeg. Jeg sitter her en halvmeter fra en hoppende varm vedovn og har ullsokker på mens jeg leser om “uføreproblematikken”. Og jeg fryser. Fryser på en måte ingen ullsokker i verden hjelper mot.

Jeg vet jeg er trygg selv. Jeg fryser allikevel. For mine barn skal ut i dette samfunnet. Og jeg tar meg i å frykte det at de adopterer det kyniske menneskesynet mer enn jeg frykter at de kan bli utsatt for det.

Sprengkulda er her. Det fyres og varmes etter alle kunstens regler. Det skrives om strømsparing og hvordan man best holder varmen. Det prates om sprengkulda i media, mellom hutrende naboer på vei til postkassa eller i butikken. Vi prater om biler som står, hvor mye rutene måtte skrapes, hvordan vi fyrer og i det hele tatt.

Men ingen skriver om hvordan vi best skal holde oss varme i den farligste sprengkulda av dem alle. Den som ikke bare stjeler fingre og tær om den blir ille nok, men som går i strupen på selve medmenneskeligheten vår.

Hvordan holder vi oss varme i den sprengkulda?

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Dikt: Arnulf Øverlands “Du må ikke sove”, Bilde: Istockphoto.com)

Alle disse fæle sjuklingene i landet er et problem. Kjempeproblem. Så stort problem er det faktisk at man må ty til juks med utredningsrapporter som gir et annet virkelighetsbilde for å få deg og meg til å forstå, virkelig F-O-R-S-T-Å, hvor ille det er.  (abre har skrevet godt om dette her)

Og selv om man jo selvsagt er en empatisk politiker hvis hjerte blør for de som er dårligere stilt enn seg selv, kan man på ingen måte ta noen hensyn til at det kanskje er bittelitt lite fair å male et mindre hyggelig bilde av en gruppe som allerede blir uglesett for noe de visstnok ikke kan noe for. Ja, det blødende hjertet ser faktisk ut til å få rene styrtblødningen under tv-studiolysene. Heldigvis har man jo andre arenaer som effektivt ser ut til å stoppe blødningen. Som settinger der gode intensjoner skal omdannes til vedtak.

Siden man nå en gang har bestemt seg for at det er krise av den eksplosive sorten (og fagfolk snart må slutte å motsi politikere som vet best) passer det fint å innføre noen “smør på flesk”-ordninger. Vi har jo så dårlig råd at vi må gi pensjonister anledning til å få dagpenger, AAP o.l. i tillegg til full pensjon fra 2011. Det passer jo bra nå som vi tross alt er nødt til å kutte uførestønader for de som ikke har noe annet valg enn å godta det de får.

Nå skal jeg fortelle noe som det forhåpentligvis er i alle fall noen politikere som er mottakelig for å høre.

Hvis det skulle være slik at det faktisk er et ekte blødende hjerte der inne. Ikke bare et som blør under medienes rampelys, men som faktisk vil noe. Da har jeg en løsning som kan gjøre velferdsutgiftene litt mindre uten at dere må ta fra de som allerede har lite. Ja, NAV-folk kan også høre etter, men siden det tross alt er politikernes rammer dere har å forholde dere til når dere skal møte enkeltpersoner som trenger hjelp snakker jeg først og fremst til dem.

Først: Noen er ikke alle. Dette er ikke noe det funker å gjøre i forhold til alle. Men noen kan faktisk bli noen kroner spart det også.

Dere skjønner; Verden har forandret seg. Det som før måtte til for å kunne jobbe er ikke nødvendigvis det samme. Og her tror jeg man faktisk kan hente både penger og livskvalitet.

Blant alle de som kanskje ikke kan dra til en arbeidsplass og jobbe finnes det nemlig folk som kunne få til noe allikevel om ting så litt annerledes ut. Og mens dere prater om inkluderende arbeidsliv som om det var den eneste løsningen, er det noen som har kommet med noen lure tanker som fortjener litt oppmerksomhet.

Du skjønner; dersom man skaper sin egen arbeidsplass og skreddersyr den rundt egne behov og utfordringer så har man i en del tilfeller ekstremt gode muligheter for å skape den tilrettelagte og inkluderende arbeidsplassen man nå ser til bedriftene etter. Kanskje ikke 100% stilling i alle tilfeller, men en deltidsstilling hjelper jo på det også. Ikke bare på felleskassa, men på livskvaliteten til den enkelte. Og her kan dere bli bedre.

Slik det er per i dag er det å prøve å skape sin egen, tilrettelagte jobb et enormt risikoprosjekt. Og er det noe man trenger når helsa svikter og det ikke akkurat kryr av alternativer, så er det trygghet. Min påstand er faktisk at de “slabbedaskene” man skuler mistenksomt mot fordi de vil jobbe litt, men er opptatt av hvor mye man kan jobbe før man mister trygden ofte ikke er redd for å tape kroner og øre. De frykter tap av tryggheten som de med smertelig erfaring har lært at de er pokka nødt til å ha i bunnen. Men nok om det.

Peter Andre Jensen, mannen bak Giktbloggen, sier det veldig godt:

For mange uføre er det slett ikke noe krav om å få drive en virksomhet med flere millioner i omsetning eller hundrevis av ansatte. Mange uføre ønsker kanskje bare å ha noe fornuftig å holde på med i alle fall en liten del av dagen. Jeg vet dette veldig godt, for jeg har dusinvis av kunder som lider av ulike sykdommer som har ført dem ut i passiv uføretrygd. Hvis bare NAV hadde stilt opp med litt av sin kompetanse, og kanskje hjulpet noen av disse bittelitt på vei, så kunne de – i steden for å heve passiv uføretrygd – kanskje vært konsulenter, foredragsholdere, forfattere, fotografer eller noe annet kreativt noe. Kanskje ikke 100%, men kanskje 20 prosent. Kanskje 30 prosent. Ja, kanskje noen til og med klarer opp til femti prosent.

Fra Omtalt i E24

Greia er altså at samtidig som det visstnok er stort behov for kutt i ytelsene til en gruppe, så er det også et betydelig potensiale for i alle fall en del av dem som nå spennes ben under av de samme politikere som gråter krokodilletårer i media over å “måtte” gjøre livet vanskelig for folk.

Men ta et øyeblikk og bli med meg på en liten dagdrøm. Kanskje er det urealistisk, kanskje ikke. Bli med allikevel.

For tenk om vi kunne kutte i trygdeutgiftene ved å legge bedre til rette for at de som vil og makter, kunne ha fungert helt eller delvis som selvstendig næringsdrivende? Tenk om man gjorde alternativet “skap din egen tilrettelagte arbeidsplass” til noe annet enn galemattiasprosjekter med altfor stor risiko? Da kunne man jo både utløst verdiskapning, økt livskvalitet og realisert drømmer, samtidig som man kunne skjerme de som trenger ytelsene slik de er i dag. Eller økte ytelser. Tenk om vi kan forandre retning istedet for å bare henge på nødbremsen?

Tenk om det var et NAV som istedet for å mistenkeliggjøre en blogger for at hun kan blogge når hun er syk kunne sett at bloggeren er knallgod på å tegne og se mulighetene der? Tenk om de kunne hjelpe uføretrygdede Hege som elsker å strikke til å oppfylle drømmen om å åpne nettbutikk der hun solgte ullbukser, strikkepinner, strikkemønstre uten at hun mistet tryggheten hun er avhengig av å ha?

Så her er mitt forslag: Se menneskene. Se mulighetene.  Tilpass dere dagens forhold og kast dere over mulighetene til å spare penger og være medmenneskelige i samme slengen.

En annen tilnærming til både folk med helseutfordringer og selvstendig næringsdrivende, i noen tilfeller også mulighetene for å se det i sammenheng, kan faktisk gjøre store ting for AS Norge.

Hun er 19 år gammel og hun blogger.

Hvilke assosiasjoner får du når jeg sier det? Tenker du fashion? Sminke? Rosablogging? Gratis vareprøver og side opp og side ned med festbilder?

Vel, om du gjør det så er det kanskje ikke så rart. Rosabloggene er i et ganske overveldende flertall. Ikke at det er noe galt i det, forsåvidt. Tenåringsbloggene skildrer jo ofte det relativt bekymringsløse tenåringslivet.

Men altså: Midt blant alle rosabloggene finner man innimellom noen skatter. Og det er her akkurat denne 19-åringen kommer inn.

Stine Machlar er en engasjert blogger som brenner for barnevernsbarn, funksjonshemmedes rettigheter og mye mer. Hun har en viktig stemme i samfunnsdebatten. Ikke bare fordi hun har egne erfaringer, men fordi det hun sier er så fordømt bra!

Nå pågår det en bloggkonkurranse, og førstepremien er som følger:

Førstepremien består av hjelp til å få en bedre blogg, og inneholder 15 timer designrådgivning fra et ledende webdesignbyrå, fotoshoot med profesjonell fotograf, 10 timer med formidlingsrådgivning for å skrive bedre blogger, og 3 timer rådgivning fra Synlighet AS for å bidra til at bloggen blir lettere søkbar på internet. Verdien av denne premien vil være 75 000 kroner.

Stine har meldt på bloggen sin i den konkurransen og jeg synes det hadde vært supert om hun vant. Ikke bare for hennes del, selv om det også er fint. Jeg synes det ville vært så kult om hun vant for alles del, jeg. Vi trenger Stines stemme i samfunnsdebatten. Politikerne trenger å høre hva hun har å si. Stine Machlar påpeker ikke bare hva som må gjøres noe med. Hun sier også noe om hvordan det kan løses.

Det er vi som trenger hennes stemme i samfunnsdebatten. Og derfor bør vi gi henne vår nå i denne konkurransen.

Med premien i denne konkurransen kan hun og alle de lure tingene hun sier bli sett av flere. Og det ønsker jeg meg. Derfor stemte jeg på Stine. Hun er viktig for oss.

Hvis du vil stemme på Stine du også, kan du gjøre det her.

På leting etter informasjon kom jeg over en pdf-utgave av NAVs eget internmagasin, Memu.

Så jeg leste litt, da. Og grublet litt.

Det som utløste grublingen var dette:

Et nærbilde:

Det fikk meg som sagt til å tenke litt. Ikke på selve konferansen, men på hvilke andre konferanser jeg skulle ønske NAV fokuserte mer på.

Med Gudruns beretning om sitt mindre hyggelige møte med NAV og Annikas lignende erfaringer friskt i minne mener jeg det er på høy tid at NAV får en kompetanseheving i forhold til å forstå bloggingens rolle for syke og uføre. Både i et sykdomsmestringsperspektiv, men også i noen tilfeller i forhold til selve rehabiliteringen.

Kanskje en “Hvordan forstå blogging?”-konferanse kunne vært på sin plass?

I tillegg synes jeg bloggeren bak Giktbloggen har noen sabla gode poeng når det gjelder å se potensialet som ligger i arbeid på nett for folk som av en eller annen grunn har helsemessige utfordringer. Som han svarte da jeg kommenterte et innlegg han hadde skrevet om Gudruns sak:

Et viktig poeng er at for svært mange uføre kan en karriere opparbeidet via sosiale nettverk, f.eks gjennom blogging eller twitter, være en vei ut av uføret og over i betalt arbeid. NAV Sagene demonstrerer fryktelig svake kunnskaper om blogging som uttrykksform, og burde faktisk skammet seg inderlig.

Fra kommentarfeltet under innlegget Idiotene.

Det er vel kanskje det som fikk meg til å reagere litt på konferansens tittel. Jeg mener ikke at man ikke skal sørge for at ingen snylter. Men denne vaktsomheten virker det ikke som om det er mangelvare av i NAV.

Det handler litt om hvor fokuset ligger. De fleste som har vært på kurs og seminar har merket hvordan man blir litt ekstra opptatt av det som var temaet. Litt gira, kanskje.

Jeg kan ikke unngå å tenke på de to bloggerne. Gudrun og Annika. Og lure på hvordan ting hadde sett ut om saksbehandlerne deres i NAV nylig hadde kommet fra f.eks. et seminar som het “Hvordan forstå blogging i et mestrings- og rehabiliteringsperspektiv?” eller “Internettets muligheter”.

Gjerne samtidig som politikerne for en gangs skyld droppet de sedvanlige debattene om hvorvidt “Nordmenn er late!” og “Velferdskostnadene eksploderer!” og heller tok en debatt og felles brainstorming om “Hvordan bistå når folk skaper sin egen, tilrettelagte arbeidsplass?” eller lignende.

Noe sier meg at de to bloggerne ville ha blitt møtt veldig annerledes dersom deres saksbehandlere hadde hatt en bedre forståelse av blogging. Kanskje ville NAV ha fungert som en støtte fremfor en belastning. For det bør da ikke være kun de friskes privilegium å forsøke å gjøre det beste ut av hva man har?

Hva om NAV fremfor å så raskt anta at noen var “ute for å stjæle trygd” heller så mulighetene?

Det hadde vært noe, det…

Hva med deg? Hva kunne du tenke deg å se en NAV-konferanse eller politikerdebatt og mediastorm om?

Anbefalt lesning:

Samfunnet som forsvant og veien tilbake – om sykdom og internett

Mariah Carey bekrefter i dag at hun og ektemannen er blitt gravide.  Begge to.

“Vi er gravide”.

Mange sier det. Men hvor riktig er det egentlig?

Er det “vi” som inngår nært bekjentskap med toalettskåla i månedsvis? Eller “vi” som vralter avgårde med skranglebekken? “Vi” som skal føde? Er det “våre” brystvorter som ofres til en babymunn som føles som en kjøttkvern både sent og tidlig? Eller “vi” som skal veies, måles og undersøkes både her og der?

Her i heimen var det definitivt ikke “vi”.

Joda. Mannen og jeg skulle ha barn. Sammen. Og vi skulle være foreldre. Sammen. Men “vi” var aldri gravide. Ikke var det “vi” som fødte heller, selv om mannen i et øyeblikk fikk det for seg at “vi” trengte lystgass begge to.

For all del. Jeg skulle nesten ønske at det var “vi”. For kanskje strekkmerker, amming og slikt kunne deles litt mer rettferdig. Men nei. Naturen var nådeløs. Den gravide likeså, vil muligens mannen si.

For mens JEG var gravid og sengeliggende for å forhindre at VI mistet VÅRT barn, måtte han også gjøre sitt. Som å hente sure, spiselige ting. Om han så måtte på rabarbraslang hos naboen i frykt for å komme hjem tomhendt. Eller banke på butikkdøra to minutter etter stengetid og trygle om å få handle fordi vi… eh… jeg bare måtte ha Hennig Olsen-is med sjokoladebiter og det dessverre ikke var noen exorcist å oppdrive i nærheten. (Jeg er overbevist om at han sjekket.)

Hm..

Når jeg tenker tilbake er det muligens et lite mirakel at det fortsatt var et “vi” igjen i det hele tatt da svangerskapet var overstått.

Men se, da.

Se hva VI fikk og fortsatt får igjen for det!

]]> http://www.fullthus.com/blogg/vi-er-gravide-du-liksom/feed/ 4 http://www.fullthus.com/blogg/det-er-det-ikke-sa/ http://www.fullthus.com/blogg/det-er-det-ikke-sa/#comments Mon, 11 Oct 2010 19:00:18 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3664

Noen ganger får jeg inntrykk av at media er småallergisk mot kompetanse. Synsing derimot. Bring it on!

I dag er det Kari Jaquesson som er i rampelyset med synsing om fedme og hvordan genetikk visstnok ikke har noe med det å gjøre, noe det selvsagt reageres på.

Jeg har som oftest sansen for Kari Jaquesson. Jeg har det. Men noen ganger blir jeg litt sur av ting hun vrenger utav seg. Jeg har jo fyrt opp litt om dette før også. Hva kan jeg si? Dumskap provoserer og det å avfeie genetikken i fedmespørsmål er jo bare dumt.

Når Kari Jaquesson så glatt kan blåse av forskning og hardnakket ture i vei videre med høylytt synsing fordi hun bare har bestemt seg for at overvektige er sånn og har det slik osv. så må jeg slite litt for å bevare respekten jeg har for henne som en kompetanseperson. For kompetansepersoner tar vel til seg ny kunnskap etterhvert som forskningen bidrar til det? De dyrker vel viten fremfor egen forforståelse og eget menneskesyn? Eller?

I grunnen skjønner jeg ikke helt hvorfor damen og hennes holdninger (ja, for det er jo fint lite vitenskap i synsingen) provoserer meg og andre. Det er jo så åpenbart at når man kan avvise viten om et tema så lettbeint, så uttaler man seg ikke som kompetanseperson lenger. Forstå meg rett her nå: Kari Jaquesson har mye kompetanse, hun. Men det virker på meg som om at når kompetansen slutter, så begynner synsingen. Mens folk fortsatt vekter hennes ord som kompetanse. Og det er ikke akkurat bra. I hvertfall ikke på et felt der man virkelig trenger mer fag og mindre synsing.

Så hvorfor ikke heller se litt på hva man faktisk vet om overvekt istedet? Fra noen som ikke synser det frem fra egen forforståelse, men som faktisk har stilt spørsmålene og funnet svar? Kanskje ikke like fengende tabloid, men allikevel:

tvillingstudier har vist at 70 prosent av kroppsvekten er genetisk bestemt, mens 30 prosent er styrt av miljøet.

Andre faktorer som nevnes er søvnvaner, medisiner, røykekutt, forurensning, mors alder og barns fødselsvekt, sentralfyring og klimaanlegg (altså temperaturen rundt oss).

Forskere fra de amerikanske universitetene Yale, John Hopkins og Cornell sier ifølge Daily Mail at det bare er indirekte bevist at mager usunn mat og mangel på fysisk aktivitet er hovedårsaken til fedme.

Fra denne artikkelen. En av de som uttaler seg er stipendiat Teresia Wangensteen ved Avdeling for medisinsk genetikk, Ullevål universitetssykehus.

Men hva gjør vi med denne kunnskapen?

For det er en annen ting som irriterer meg litt: Når noen påpeker de andre faktorene, forskningen og det genetiske aspektet blir det ofte fort beskyldt for å være ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og sovepute.

Hvorfor det?

Når ble forskning og ønske om en bedre innsikt i en problematikk, enten man er rammet av den selv eller ikke, automatisk ansvarsfraskrivelse? Er det virkelig noen som sier at “forskning har vist ditt og datt, så da kan jeg drite i å trene?” Jeg har aldri sett denne holdningen uttalt annet enn i beskyldninger om at noen mener det.

Og når det gjelder hvilket syn på overvekt som er passiviserende og hvilket som ikke er det, som Kari Jaquesson ser ut til å være opptatt av: Er det det som er poenget med dette? Er vi ikke først og fremst ute etter svar, selv om svarene kanskje for noen kan misforstås som et klarsignal til å gi totalt blaffen?

Slik jeg ser det blir det bare dumt å avvise genetiske sammenhenger. Faktisk bør man heller bruke dette for å følge litt ekstra med. I noen familier har man økt forekomst av visse kreftformer. I andre familier er det kanskje andre ting. Og i noen så er det altså overvekt.

Hva er det med overvekt som er så spesielt at man tror økt bevissthet om genetiske sammenhenger vil gi noen annen effekt enn den man ser i forhold til annen helseproblematikk? Man får både et “heads up” og kan forebygge, men kanskje også hjelp som treffer bedre?

Problemet handler ikke om hvorvidt man lar forskning avdekke sammenhenger og deretter forholder seg til disse. Det viktigste er hvordan man forholder seg til den nye kunnskapen.

Et personlig eksempel: Jeg har to tilstander som begge hver for seg gir overvekt og fungerer som håndbrekk på en vektreduksjonsprosess.

Hva gjør denne kunnskapen med meg? Vel, først må jeg innrømme at jeg ble litt oppgitt, sturet litt og forbannet verdens urettferdigheter mens jeg trøstespiste litt sjokolade.

Men deretter?

Vel, forståelsen av dette har blant annet gjort noe med utholdenheten min. Før ville jeg ha gitt opp etter 7-8 kurskvelder på Grete Roede der “alle andre” suser forbi og ned i vekt. Nå? Nå tenker jeg at “Okei, så tar det lenger tid og hardere arbeid for meg. Hva så? Da får jeg bare bruke den tiden jeg trenger.”

Jeg har også sklidd ut, ramlet av lasset osv. Det kunne kanskje være greit å skylde på de to “gode grunnene” jeg har for å ikke gå ned i vekt da? Men kurset og kurslederen er jo der for å hjelpe meg. Hvordan skal de få gjort det dersom jeg lyver og sier jeg har fulgt programmet til punkt og prikke når jeg egentlig har sklidd ut på colafronten eller hopper over frokost og lunsj? Jeg går jo ikke på kurs for moro skyld, så hvorfor sløse min og andres tid på å lyve? Og dersom problemet er både de to fysiske tilstandene og dårlige vaner, så hvorfor ikke drøfte det jeg faktisk kan gjøre noe med? Som å f.eks. starte en Bruskuttutfordring?

Mine utskeielser blir jo tross alt ikke mer uvirkelig av at de fornektes.

Like lite som at genetiske sammenhenger forskning har avdekket blir det av at en høylytt helseguru sier “det er det ikke, så!” når disse funnene presenteres.

Og så bør jeg og andre kanskje litt i tankeboksen og finne ut av hvorfor vi gidder å la oss provosere av at en ellers kunnskapsrik “trimdronning” står og roper “Det er det ikke, så!” mot vitenskapen.

Jeg har tenkt litt.

Overraskende nok.

Men altså; debatten omkring den nye tjenesten Bipper (nærmere beskrevet her) har satt i gang noen tanker hos meg. Tanker som også har surret og gått litt i forhold til andre debatter som omhandler barn og voksne. Dessverre har jeg ingen klare svar på noe som helst. Dagene som skråsikker oppdragelsesekspert er talte nå som jeg faktisk har barn i relevant aldersgruppe. Så dette blir et “tenke høyt”-innlegg med eksempler fra forskjellige ender av skalaen, som forhåpentligvis ikke blir fullt så rotete som jeg mistenker at det kan bli, men jeg lar det stå til. Kanskje du vil være med og tenke høyt med meg?

La meg først som sist være tydelig på at jeg ikke har tatt noe særlig standpunkt til akkurat Bipper og dens påståtte overvåkningspotensiale. Vi bruker ikke produktet og ser ut til å klare oss greit med den manuelle overvåkningen. Det vil si: Når f.eks. datteren skal et sted, skal hun fortelle oss hvor hun skal. Og bestemmer hun seg for å dra et annet sted, så ringer hun eller stikker hjemom for å gi beskjed om hvor hun nå er å finne om det skulle være noe. Noe det svært sjelden er. Etter litt øving… eh… konsekvenser og samtaler, begynner vi å få en stadig mer pålitelig unge som er der hun sier hun er og som kommer hjem til avtalt tid. Her i huset er det med andre ord ikke behov for noe spesiell overvåkning, vil jeg tro.

Allikevel synes jeg det er interessant å følge debatten omkring dette og i forhold til andre ting der beskyldningen om krenkelse kommer opp. For jeg må innrømme at jeg stusser litt over noe jeg oppfatter som en stadig tilbakevendende frykt for å krenke barn og deres rettigheter i det meste som handler om hvordan vi som voksengenerasjon forholder oss til barn. Bipper er bare et eksempel. Jeg kommer med flere etterhvert.

I forbindelse med lanseringen av Bipper uttalte Datatilsynet følgende:

Barn har krav til et privatliv, og det blir krenket om foreldrene hele tiden har muligheten til å følge med på hvor de er.

(Fra denne artikkelen)

For all del. Barn skal ikke krenkes. I hovedregel.

Men det å bli oppdratt og det å underordne seg autoriteter kan føles krenkende der og da allikevel. Noen andre bestemmer over deg. Noen andre bestemmer hva du skal spise, når du skal sove, hvor du skal være og hvordan du skal oppføre deg. Dette er barna våre og vi skal være deres guide i dette samfunnet. Og ja. Vi skal følge med på dem, forhindre dem i å gjøre en hel rekke ting samtidig som vi slipper dem litt etter litt, så overgangen til voksenlivet ikke kommer for brått på. Noen ganger en ganske vanskelig balansegang. Gründeren bak Bipper har illustrert litt av forskjellene mellom tiden da dagens foreldregenerasjon var barn/ungdom og landskapet vi skal prøve å manøvrere i i dag i blogginnlegget Da jeg var liten, og jeg synes faktisk at hun har noen gode poeng her.

Men over til noen andre eksempler på når anklagen om krenkelse kan sitte relativt løst.

Da vi for noen år siden på eget initiativ deltok på et foreldrekurs for foreldre til barn med ADHD og lignende problematikk, lærte vi om bl.a. belønningssystemer og time out. Et helhetlig system med stor vekt på positiv forsterkning først og fremst, men der også disse andre tingene hadde sin plass.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Selv ikke fra folk som visste bakgrunnen for dette, kompetansen til kurslederne, grundigheten i kurset og, aller viktigst, hvordan barna blomstret opp under dette nye regimet. Jeg snakker ikke da om lydighet, men om ren og skjær mestringsglede og følelse av å bli sett og forstått. Du skjønner det… At når man står der som en forelder som virkelig vil gjøre alt for barnet sitt og opplever at ingen av de “vanlige” metodene funker, så prøver man gjerne det  man kan. Det er bare det at mens man prøver det ene etter det andre rådet, gitt fra den ene etter den andre eksperten som selvsagt aldri blir enige… Ja, så mister man litt sammenheng. Ting blir uforutsigbart. Det helhetlige opplegget, som jo også har medført at barna til en del av foreldre som har deltatt på slike kurs “mistet” sine diagnoser, fungerte.

Men altså. Uansett hvor godt man kunne se det virke. Eller hvor positivt barna selv beskrev den nye hverdagen. Ja, så var det altså blant en del utenforstående en tydelig frykt for at disse barna, de som altså fikk det bedre sosialt, på skolen, hjemme, med selvbildet sitt osv. ble krenket av metodene. Jeg snakker om metoder der ingen skriker eller sier sårende ting. Den verste konsekvensen er å sitte og kjede seg i like mange minutter som man er år gammel. Og deretter bli fulgt opp slik at det ikke blir en avvisningsgreie. Men allikevel. Krenkelse! Vi må for all del ikke krenke.

Et foreldrepar jeg kjenner til har gitt tenåringen sin en mobiltelefon. Da det dukket opp en regning på 2500,- tok de tilbake mobiltelefonen i en periode som konsekvens. Tenåringen beklaget seg til andre voksne (fagfolk) og foreldrene fikk vite at de ikke hadde anledning til å ta telefonen. Ved å frata tenåringen mobiltelefonen hadde de nemlig krenket barnet sitt.

For noen år siden jobbet jeg nattevakt sammen med en barnevernspedagog som spedde på den altfor lave inntekten sin (en annen av mine kjepphester – hvorfor betaler vi luselønn til folk som gjør en så viktig jobb, egentlig?). Men i alle fall. Vi ble sittende og prate litt. Hun jobbet til vanlig på en institusjon for ungdom og delte en av de største frustrasjonene ved det. Der har de gjerne tenåringsjenter som de vet har et rusproblem. Og som de også vet knapt kan vente med å bli gravide for å på en måte erstatte den familien de selv har savnet, lenge før de er modne for det. Det er bare det at de som jobber der har svært begrensede muligheter for å fysisk stoppe en tenåring som er på vei til å gjøre en kjempetabbe. Enten det handler om rus, sex eller kriminalitet.  For vi må jo for all del ikke krenke…

Bipper er i en helt annen del av skalaen. Jeg vet det. Allikevel dukker denne “vi må ikke krenke”-greia opp også her. Og jeg tenker at det ikke er så rart, siden dette virker som et trekk som går igjen i måten vi forholder oss til barn.

Igjen: Selvsagt skal man ikke krenke barn unødig. Men kan det hende at det noen ganger faktisk er nødvendig å “krenke litt” i egenskap av å være beskytter, grensesetter og oppdrager?

Hva er det med dagens barn og ungdom som gjør dem så krenkbare i våre øyne? Der våre foreldre gjerne kunne ta feil med full overbevisning, virker det noen ganger som om vi i dag er ganske usikre og redde for å trå feil. Vi søker råd fra andre. Gud bedre, som vi søker råd. Det er Jesper Juul, Gro Nylander, William Sears, Anna Wahlgren og en hel haug andre eksperter i et “ekspertpanel” man fort kan bli forvirret av. For mens de alle gjerne har råd som spriker i hver sin retning virrer vi rundt fordi vi jo så gjerne vil finne det aller, aller beste. Og det virker på meg som det aller, aller verste resultatet av å trå feil i denne jungelen av ekspertråd er at man på et eller annet vis ender opp med å ha krenket barnet sitt. Enten man ikke har samsovet og nektet barnet nærhet, eller fordi man har samsovet og dermed ikke har gitt barnet muligheten til å lære seg å sove alene og bli selvstendig.

Det verste man kan anklage en forelder for i dag, kan se ut til å være at de krenker barnet sitt.

Hender det noen ganger at du savner den tiden da de voksne ga blanke i om du ble såret av om du fikk husarrest eller ikke? Da folk var foreldre med mer overbevisning? Eller er det bare meg, som hadde pedagogforeldre på den tiden da fri barneoppdragelse var in og misunte nabojenta husarresten? Jeg tror til og med jeg ba om å få det en gang. Bare fordi, liksom. (For ordens skyld: Det var ikke fri barneoppdragelse hele veien hos meg. Min mor fikk nemlig etterhvert flere barn og da var det ikke like kult med meg i fri dressur. Go figure!)

Så til Bipper. En tjeneste som altså lar foreldre legge inn begrensninger på barnas mobiltelefonbruk (hvor mye, hvilke tider på døgnet, hvem som kan ringes osv.) og også lokalisere barnet sånn ca. og ganske unøyaktig via internett.

Datatilsynet prater om krenkelse av privatlivets fred for barnet og mange sier seg enige. Her er vi altså i gang med denne krenkingen igjen. Nå i forhold til noe som er viktige prinsipp for mange.

Men… Kan det være at vi blander kortene litt her nå? Jeg vet jo at mange er veldig imot EUs datadirektiv og lignende, men kan det virkelig sammenlignes med foreldre som følger med på hvor barnet befinner seg? De samme foreldrene som jo også er ansvarlige for dette barnet? Og dette barnet som tross alt ikke på langt nær er ferdigmodnet nok til å ivareta seg selv? Er det en forskjell på min rett til å ha oversikt over hva naboen gjør, hvem naboen er sammen med og hvor naboen befinner seg og min rett (og plikt?) til å ha oversikt over det samme når det gjelder barnet jeg er ansvarlig for?

Som sagt. Vi bruker ikke Bipper. For oss, i vår familie, har vi funnet andre løsninger som funker. Ikke at det er mindre inngripen i barnets privatliv, egentlig, men det er informasjon som gis mer eller mindre frivillig i alle fall. Men jeg om noen burde jo vite at det som funker for en familie ikke funker for alle. Og hva da om Bipper var midt i blinken for oss?

Som nevnt virker det som om det verste du kan si i dag når du skal kritisere en forelder, er at han eller hun krenker barnet sitt. Enten man krever at fjortisen vasker av seg den tunge sminken, konfiskerer en mobiltelefon eller sjekker hvor barnet befinner seg.

Kan det være at vi som den ansvarlige voksengenerasjonen rett og slett feiger litt ut som konsekvens av frykten for å krenke? Eller at vi unngår ubehaget det å kanskje kunne komme til å krenke barna våre, på en måte som aller mest gavner vårt eget følelsesliv?

Kan det hende at denne frykten for å krenke også har fått noen negative konsekvenser for barn og ungdom i dag?

Jeg har lenge lurt på den manglende logikken i hvordan familier med funksjonshemmede barn behandles i landets kommuner. Hvordan man f.eks. driver rovdrift på foreldrene og ikke betaler en omsorgslønn det går an å leve av, når man samtidig vet at en institusjonsplass koster minst 1,5 millioner årlig dersom foreldrene ikke makter mer. Det samme tipper jeg gjelder andre pårørende som også opplever stor slitasje. Som de som har syke og gamle foreldre. Ikke bare på grunn av pleieoppgavene, men på grunn av summen av pleieoppgavene + det å tjene til livets opphold via en fulltidsjobb ved siden av. Totalbelastningen, som man kaller det.

Nå har jeg funnet svaret på hvorfor det er sånn. Og det er for meg i grunnen bare enda en bekreftelse på at det å la til dels fattige kommuner selv styre med slike ting ikke alltid kommer så heldig ut.

Temaet opptar meg og her om dagen hadde jeg en samtale med en mann som har god innsikt i hvordan det fungerer. Og det gikk omtrent sånn:

Jeg: “Jeg skjønner ikke at kommunene tør, jeg. Sånn rent økonomisk. Å drive så rovdrift på foreldre til funksjonshemmede barn og ikke heller betale en mer realistisk omsorgslønn. Det blir jo veldig dyrt den dagen foreldrene eventuelt bukker under og det offentlige må overta.”

Han: “Nei. For da er det statlige midler som dekker det, så kommunene ser gjerne ikke på det som sitt problem.”

Jeg ble taus. Der kom svaret, ja. Kommuner kan tyne private omsorgspersoner til det ytterste, for den økonomiske konsekvensen av det når det går for langt er ikke deres problem.

Jeg har jo sett det i andre sammenhenger også. Hvordan en utredning halter avgårde i årevis på kommunale midler, men så fort pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, så begynner ting å skje. Jeg husker forklaringen jeg fikk da jeg delte min forbauselse over hvor mye mer effektiv utredningen plutselig ble da mitt barn ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Forklaringen var “statlige midler”.

Det var jo bare det at før vi kom dit, hadde en stor bit av barndommen allerede passert.

Det samme ser jeg når det gjelder skolen. Jeg vet om en dyslektiker som ikke fikk ordentlig hjelp før han begynte på videregående. Da var det nemlig ikke lenger kommunen som betalte. Jeg har hørt om flere som sier det samme. Når man kommer på videregående skjer det ting. Og samme erfaring ser det ut til at jeg er i ferd med å gjøre meg i forhold til barnet som nå har begynt på videregående. Vi har bare hatt et møte, men i løpet av det møtet ble det tilbudt og foreslått mer oppfølging og tilrettelegging enn i hele grunnskoletiden totalt. Helt uten at man må krangle seg til det. Det er som å ha gått i ørkenen i evigheter og endelig få regn. Ikke nok med det. Møtet ble avsluttet med et “nå skal vi brette opp ermene og gjøre en innsats og så møtes vi igjen om en måned”. Om en måned! Ikke “til våren” eller “hvis vi mener det er behov for det”, men om en måned.

Det var jo bare det at før vi kom dit, var allerede en stor bit av skolegangen  over.

Jeg tror ikke de ansatte i kommunene er onde eller dumme. Men det ser ut til at de rett og slett ikke har ressurser som står i forhold til ansvaret de blir pålagt. Og da blir det gjerne sånn. At de gode alternativene nå må forkastes til fordel for en mye dyrere regning senere. Fordi det ikke er penger nok nå og fordi den store regningen er det noen andre som betaler.

Det er bare det, da. At “de andre”… det er jo oss.

Så der har du velferdssamfunnet i et nøtteskall. Er det rart det blir dyrt når vi sparer oss til fant?

Prisen som betales er dessverre ikke bare av økonomisk art. Og den betales slett ikke bare ut av statlige midler. De det gjelder betaler med barndommen sin. Skolegangen sin. Helsen sin. Fremtiden sin.

Har vi som samfunn virkelig råd til det?

“Da kan du komme på middag til meg, vet du!”

Iveren strømmer ut gjennom telefonen. Hadde den kunnet, ville den ha tatt tak i hendene mine og hoppedanset rundt og rundt og rundt med meg.

“Det blir kjempekoselig. Jeg gleder meg til det”, svarer jeg smilende.

Lillebroren min inviterer på middag. Hjem til seg. Den fine, stolte lillebroren min som nærmer seg 30 i år og allikevel er evigung på mange måter.

Han har nemlig egen bolig, han. Lillebroren min. Han er voksen i kroppen, men pga. en hissig hjernehinnebetennelse da han var i barnehagealder, er han utviklingshemmet. Han trenger tilsyn og hjelp.

Det har vært en lang vei og en hard kamp når man skulle finne egnet bolig for lillebror som nå har blitt voksen. Protestene på at han skulle bli permanent plassert i en muggen kjellerhybel langt borti huttiheita, ble straffet ved at avlastning ble tatt bort. Flytting til en annen kommune og samarbeid med andre foreldre i samme situasjon førte til hjelp via Husbanken for å skaffe bolig. En bemannet omsorgsbolig med noen få leiligheter. En til hver person. Lillebroren min kunne ikke ha vært stoltere av leiligheten sin. Det er stor stas å invitere folk hjem til seg på middag. (Som pappa lager, vel å merke.)

Men der bor han altså. Og hver dag drar han på jobb på den tilpassede arbeidsplassen. Ingen har høyere arbeidsmoral enn lillebror. Det er viktig for ham å være til nytte. Han liker jobben sin kjempegodt, og skryter høyest av alle om at “nå var det jammen godt med helg!” og “Det skal bli godt å komme i gang etter ferien igjen”. Alt som signaliserer at han er viktig og jobber akkurat som alle andre voksne.

Om jeg skulle oppsummere lillebroren min sin tilværelse med ett ord, ville det være dette:

Livskvalitet.

Nå har han det godt. Men det kom ikke av seg selv. Alternativet han først ble tilbudt hadde drept noe i ham. Noe i ham ville ha kapitulert og gjort ham apatisk. Og mye mer hjelpetrengende, mistenker jeg. For ham er det viktig å stå opp, dusje og kle på seg ordentlig fordi han skal på jobb. Hadde det vært for å sitte passiv i en stressless og spise mariekjeks i en isolert kjellerhybel, tipper jeg det ville ha gjort det ganske så krevende å få ham ren og påkledd. Og han gjør jo nytte for seg. Han bidrar. Han er en stolt del av samfunnet han også. Om enn med litt hjelp og tilrettelegging.

Etter å ha fått litt innblikk i min fars kamp for å sørge for et godt tilbud til ham (selveeierbolig med tilsyn) og hvor atale noen kommuner kan opptre mot sine funksjonshemmede innbyggere og deres foreldre, er jeg ikke i tvil om at det er nødvendig med en rungende protest når et av disse “mørketallene” kommer frem i lyset og forteller om hva som foregår. Spesielt når man har litt innsikt i hvor mye mer hjelpsom en kommune har anledning til å være.

I et halvt år var drømmen om egen rekkehusleilighet i boks for Dag Olav (25). Men så oppdaget Stavanger kommune at de hadde tildelt selvbyggertomt til en utviklingshemmet.

[...]
Foreldrene så for seg at han etter flyttingen kunne benytte seg av Brukerstyrt personlig assistansen (BPA), en mer fleksibel form for hjelpeapparat som regjeringen trolig rettighetsfester i år.

Alternativt kunne Dag Olavs tjenester flytte med ham. Foreldrene var også åpne for å ta store deler av jobben selv.
[...]
Forbundsleder Gitlesen i NFU mener Dag Olavs sak bryter med sosialtjenestelovens bestemmelse om at enhver har rett til å få tjenester der han bor.

Ble fratatt drømmetomta fordi han er utviklingshemmet

Det finnes muligheter. Kommuner f.eks. kan få hjelp av Husbanken for å gjennomføre det. Det er med andre ord alternativer her. Alternativer for de som er villige til å tenke litt utenfor boksen fremfor å avfeie nye løsninger.

Å være hjelpetrengende, eller ha et hjelpetrengende barn skal ikke bety at man ikke skal ha noe å si i eget liv.

Å ha et funksjonshemmet barn kan noen ganger føles ensomt. Å være innbygger i kamp mot kommunen sin er ensomt. Et medlemstall fra eller til i Facebookgruppa som er opprettet gjør kanskje ikke så mye for oss, men å stå alene og så merke at mennesker du ikke kjenner kommer en etter en for å stille seg skulder ved skulder med deg…

Det kan bety alt.

Facebookgruppa: Dag Olav skal ha tomten

Kommer du?

Det er rart hvordan noen ting fester seg.

Selv husker jeg veldig godt dagen da Treholt ble dømt.

Jeg var på rommet mitt, nede i kjelleren hos mamma. Uff, nå høres det ut som om jeg bodde i et fangehull, men det var altså i underetasjen. Det som nå er utleiehybel.

Det var 1985 og jeg våknet med en “endelig sommerferie”-følelse. Du vet, når man nok en gang innser at man har fri, fri, FRI! Ikke skole eller noen ting. Sollyset som lyser gjennom bjørkeløv utenfor vinduet. Det er sommerminne, det.

Nabojenta, som gikk en klasse over meg på skolen, kom på besøk. Og vi pratet om det. Det var jo en big deal, hadde vi forstått. Ikke at vi nødvendigvis forsto så mye mer av det.  Kanskje det er nettopp det at vi så verden på barneskolevis som gjorde oss ganske lettpåvirkelige i tolkningen av det som skjedde.

Og kanskje var det nettopp det som skjedde i den samtalen som gjør at jeg husker så godt. For nabojenta, som jeg bare kjente som en morsom og hyggelig jente, var så… så uforsonlig og på grensen til hatefull når hun snakket med Treholt. “Det har han bare godt av” og noe om at han fortjente å råtne i fengsel, mener jeg det var. Jeg husker ikke ordene nøyaktig. Men jeg husker hvordan forakten forbauset meg. Det var liksom ikke måte på hvor forferdelig menneske Treholt var.

Nå i ettertid tror jeg at det ikke var hennes språk. Hennes ord. Det var samtalene rundt kjøkkenbordet hjemme hos dem jeg fikk et glimt av. Treholt var ikke lenger et likeverdig menneske.

Jeg husker ikke helt hva mamma sa om Treholt da saken sto på og frem til den dagen. Men jeg tror min holdning speilet det jeg hørte hjemme også. At vi ikke skulle la oss hause opp. At det hender det gjøres feil. Både av enkeltmennesker, av aviser og av rettsystem. Jeg vet en ting sikkert: Mamma var opptatt av at vi ikke skulle dømme. Og ble Treholt kjent skyldig skulle vi allikevel ikke fordømme ham som menneske.

Jeg husker at jeg syntes synd på Treholt. Lille, veslevoksne meg, syntes synd på mannen. Enten han hadde gjort det han var anklaget (og nå dømt) for eller ikke. Å bli dømt til 20 års fengsel måtte jo være vondt, måtte det ikke? Og tenk om de tok feil. Tenk om det var en misforståelse.

Så der satt vi da. På rommet mitt. Jeg som syntes synd på Treholt og nabojenta som uttrykte hat og forakt. To sider av en stor sak representert av to nabojenter på et jenterom en sommerdag.

Jo. Jeg er ganske sikker på at det er derfor jeg husker det så godt. Dette møtet med et samfunn som virkelig hater et menneske. Så grundig og gjennomført at selv nabojenta kunne håpe det gikk riktig ille for en mann.

I dag har Gjenopptakelseskommisjonen bestemt seg for at de skal vurdere om saken skal tas opp på nytt. For noe har visst vist seg å lukte litt rart blant bevisene mot mannen.

Og jeg tar meg i å håpe at jeg håper han får gjenopptatt saken. Slik han har kjempet for i årevis nå. Lenge etter at han ble sluppet fri. Faktisk synes jeg han fortjener det.

Denne mannen som fikk så mange mot seg den gangen. Det må jo ha vært en voldsom opplevelse. Om jeg, som jentunge, ble sjokkert over en liten flik av hatet. Hvordan må det da ikke ha vært å være gjenstanden for det? Å bli erklært sviker, ikke bare overfor en kone, en venn eller noen andre. Nei, mot hele landet.

Jeg håper han får gjenopptatt saken. Ikke bare for ham, men for oss alle. For tenk om vi tok feil? Vil vi klare å få sjelefred så lenge det er den minste tvil? Eller hva med de som nå anklages for bevisjuks? Trenger ikke de også en endelig avklaring dersom alt har gått riktig for seg?

Dersom vi har tatt feil. Er det ikke da på tide at vi får en renvasking mens den dømte fortsatt er i live?

Jeg tror at vi trenger en ny gjennomgang. Vi. Ikke bare Treholt, men vi som samfunn. Og jeg håper man kan gjennomføre det uten lynsjestemning i verken den ene eller den andre retningen. At vi bare kan være et samfunn som ønsker å finne svar.

Jeg husker dagen Treholt ble dømt. Det var mitt første møte med den lynsjestemningen vi noen ganger dessverre får her i samfunnet. Det påvirket meg.

Hva med deg? Husker du da Treholt ble dømt?

I media:

• Dette er Treholt-saken
• Bevisene som felte Treholt
• “Frykter jeg dør før jeg blir renvasket”
• Bare 9 av 137 saker gjenåpnet i fjor
• Glad for at saken skal vurderes på nytt
• Gjenopptakelseskommisjonen skal vurdere saken på nytt
• “Aldri sagt med sikkerhet at bevis var fabrikkert”
• “Alle sitater er godkjent av spaneren”
• Treholts ekskone bryter tausheten
• Anne Holt: “Treholt, du har sveket Norge”
• “Nå må de snu hver stein”
• Bekrefter videoovervåkning av Arne Treholts leilighet
• Slik ble Treholt overvåket
• Bedt om å manipulere Treholt-bilder
• En heksejakt mot meg og min familie
  

]]> http://www.fullthus.com/blogg/da-treholt-ble-domt/feed/ 9