Vinter i luften og snøkorn som faller.

Hunder som er helt i hundre over dette hvite som daler ned og lander på snuten. En har sett det før. En annen er valp og skjønner ikke stort men innser jo at dette er stas, så hun hopper rundt eldstehunden for å fange øret hans der han leker plog med snuten i det tynne snøteppet.

En unge som løper jublende ned gata med akebrettet skrapende over asfalt med noen få snøfnugg på mens moren står under gatelykten og roper for døve ører at det faktisk er sovetid og at man skal bli liggende i sengen når man har lagt seg. Ikke sprette opp for å AKE PÅ ASFALT!

En ektemann som nok en gang er ute på drosjejobb i snøværet og forhåpentligvis kan tjene noen ekstra slanter nå som flere vil ta drosje på vei hjem fra byen.

Hjemme spraker det i peisen fra pallene mannen har hentet og delt opp for å spare noen kroner på ved. Og jeg kan nesten ikke vente til jeg kan sette ut fakkelbokser i snøen igjen.

Jepp. Nå er vinteren her.

Tiddelibom og huttemegtu.

Ludvigsen og Daisy har vært på høsttur til vannet.

Ok, det er ikke så vanskelig å få til, siden vi bor like ved. Men allikevel. Det er kjekt å få være med for menneskene også. Ludvigsen har nemlig vannet som en yndet destinasjon når hodet hans plutselig begynner å spille “Born to be wild” og han finner ut at han skal ta seg en tur.

Men denne gangen var det oppdagelsesferd med følge.

“Er vi fremme snart?”

“Jeg kan virkelig kjenne sjølukta!”

“Sjølukt? Dette er en elv. Hjelp meg å drikke den opp!”

“Ok, da.”

Daisy kommer plutselig på at hun faktisk ikke liker ting som er kaldt. Eller vått.

Og elven er begge deler!

Ludvigsen er mer herdet der han løper i vannkanten i lett trav.

“Så mange inntrykk – så liten tid!”

Og her ser vi hvordan lett trav kan ende når man blir litt for kjepphøy.

Da er det kjempelurt å riste av seg vannet.

I vannet.

Supersmart. *kremt*

Uuuuut mot havet elva!  Havelva!

Mon tro om hun mediterer? Eller gir et anonymt intervju til Brennpunkt?

Ja, det begynte med en godbit nå og da i festlig lag. Matmor ga meg vanedannende leverpostei, tørket kylling og kjøttdeig som hadde ramlet utenfor stekepannen. Før jeg visste ordet av det var jeg hekta. Jeg bare måtte ha det. Min matmor. MIN MATMOR, som skulle beskytte meg her i verden hadde gjort meg avhengig av godbiter. En snackoman. Og som det utspekulerte monsteret hun er visste hun akkurat når hun skulle holde igjen forsyninger. For å presse meg til… *svelger tungt* for å presse meg til å utføre en hel rekke ydmykende triks som “Sitt”, “Ligg” og “Kom her!”. Jeg logret kanskje, men inni meg gråt jeg…

Det er tøft å stå frem, men om jeg kan redde bare en hund fra denne tragiske skjebn…ÅH! SE! NAMMENAM!”

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.  Etterpå var det godt å komme hjem igjen der matmor hadde fyrt opp i peisen og fyllt opp matskålene.

Ludvigsen hilser for øvrig og sier at ligging foran peisen trumfer risting i vannet for å bli tørr og varm. Jeg håper dere noterer.

Varme

Det er meldt en kaldere høst enn vanlig, så det kan være greit å sette i gang. Her i huset betyr det bl.a. at vi må tette noen dør- og vinduslister som har noen glipper bedre. Vi er også så heldige at vi har peis, så her i huset betyr det også å skaffe ved. (Om noen har noen tips om vedkjøp, tar jeg gjerne imot. Jeg er helt ny på dette.)

NB: Husk Brannvernuka og tipsene for bedre brannvern.

Bøker

Det har ikke blitt så mye lesing i det siste, men høst og bøker passer jo ypperlig sammen. Høsten er også tiden for nye utgivelser, så det kan jo være lurt å følge med litt og se om noe fenger. Turer til biblioteket er heller ikke å forakte.

Frukt, bær og grønnsaker

I dag sendte jeg med ungene oppskåret frukt i den praktiske Bendit-boksen jeg kjøpte for 12,90 på Rema 1000. Det tipper jeg blir en hit å avslutte lunsjen med. Ellers har vi kost oss med deilig grønnsaksuppe, datterens hjemmelagde vegetarpizza og selvplukket mais.

Varme klær og mer

Det er på tide å forberede seg til vinteren. På Pengevett har vi et eget forum for gode tilbud, der brukerne rett som det er tipser hverandre om gode tilbud. Det kan kanskje være lurt å følge med på?

Ellers må jeg jo innrømme at jeg har en viss svakhet for typisk “mammabutikker” på nett, så det er kanskje ikke så rart at jeg også vil benytte anledningen til å nevne at Mammabutikken.no selger flotte vognposer nå og at man får tak i kule strømpebukser til barna hos Filifjong. Jeg oppdaget begge i forumet til InspirasjonOnline.

Økonomikontroll

Det er ikke så lenge igjen til jul, strømregningene blir høyere og på nyåret har vi jo litt tøffere regningsmåneder. Hva med å gjøre januar til en bedre måned denne gangen? Eller hva med å gjøre alle måneder til bedre måneder? Selv har jeg merket stor forbedring med å bruke Fordelingsnøkkelen på inntekten. Rom ble ikke bygget på en dag og alt det der, men jammen kommer man langt på vei med litt planlegging.

Juleforberedelser

Husker du da jeg fortalte om julehandelen vår for noen år siden i En slags julefortelling? Vel, det er utrolig hva litt planlegging kan ha å si.

Nå er det bare litt over 13 uker igjen til julaften og ca. 10 til julekalenderstarten, og jeg kan love deg at tiden flyr. Allikevel føles det for tidlig å henge opp julelys, altså. Slapp helt av. Jeg er ikke så gal. Tror jeg. Men juleforberedelser kan være så mangt. Man kan f.eks. legge til rette for en mer stressfri førjulstid.

Jeg gjør det ved hjelp av bl.a. kontrolljournalen (så jeg får rutiner bedre på plass i hverdagen og er ajour med ting som skal gjøres i og rundt huset), decluttering (så vi har fått rensket huset fri for unødig skrot og selve julerengjøringen går lettere) og julesparing.  Og det henger jo litt sammen dette også. Under declutteringen finner man kanskje ting og tang som kan selges og dermed får du kanskje fylt opp julekontoen enda mer. Når julen nærmer seg enda mer og jeg vet mer om hva jeg har på julekontoen, kan jeg f.eks. benytte meg av Julegavesystemet i Excel som et medlem delte med resten av oss på InspirasjonOnline for noen år siden.

Ut på tur!

“Kom deg ut. Luften har godt av deg!”, pleide min stefar å si for å sørge for at vi ungene fikk frisk luft og røde kinn. Noe som sikkert var bra. Jeg var en sofagris allerede da. Det er noe helt annet med Daisy, som går helt rundt seg selv av glede når hun og Ludvigsen skalbli med på tur.

Turer ut er som regel positivt for både store og små. Enten man går en klar og fin høstdag, drar på lommelykttur i mørket eller har mulighet for å grille pølser på bål etterhvert.

Hva med å la seg inspirere av Uteloggen? En småbarnsmammas innsats for å gi barna sine 100 uteopplevelser i løpet av et år. Uteloggen har også egen Facebookside, der man kan logge sine egne turer ut i frisk luft.

Denne lista kan sikkert bli lenger. Og kanskje den gjør det.

Hva med deg? Har du noen planer for denne høsten?

]]> http://www.fullthus.com/blogg/hosten-er-tid-for/feed/ 2 http://www.fullthus.com/blogg/hysj-genier-til-lading/ http://www.fullthus.com/blogg/hysj-genier-til-lading/#comments Sat, 21 Aug 2010 13:50:23 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3030

Ludvigsen er muligens verdens snilleste og mest tålmodige hund. Noe som er en fordel når man kanskje, eller kanskje ikke, har mer søthet ved seg enn vett. Eventuelt tenker han mye lurt når han ligger der som et slakt i sofaen og slipper den ene smygeren etter den andre. Man kan aldri vite.

Uansett. En av de tingene Ludvigsen har gjort, og stadig fortsetter å gjøre, siden vi flyttet til denne huset er å stenge seg inne på rommet til datteren i huset.

Da vi flyttet inn bestemte vår lille Tante Sofie at hun ville ha nye soveromsmøbler. Og siden hun nok en gang innså at hun ikke var født inn i en familie som matchet hennes, for meg, uforståelige interesse for shopping (som familien Trump eller noe) gjorde hun hva Jenter Det Er Tak I pleier å gjøre. Hun fikset selv. Noen dagers innsats på finn.no sine “gis bort”-sider og en samarbeidsvillig pappa som kunne hente litt her og litt der, så var altså rommet ferdig møblert. I tillegg til at hun fant en flott tv-benk som vi kunne bruke i stua. Men på rommet kom det bl.a. et utrolig stort skrivebord jeg ville ha dødd for da jeg var yngre. Det er ikke noe fancy, men det er stort. Altså rikelig med arbeidsplass når man gjør lekser. (Ironien er da kanskje at hun ikke er like ivrig på lekseutførelsen som jeg var. Men jeg var jo rimelig merkelig i den alderen, da. Jeg satt i timesvis og gikk så opp i skolearbeidet at mens andres foreldre kanskje maste om at de skulle gjøre lekser, så var min mor bekymret for den manglende interessen for andre og mer sosiale aktiviteter. )

En annen ting Tante Sofie skaffet gratis på finn.no var en ny seng. Og det er muligens den som får alle Ludvigsens hjerneceller til å plystre og se en annen vei. For den er visst helt fantastisk. Noe jeg egentlig kan bekrefte. Jeg har prøveligget sengen og den er så fantastisk at jeg er sikker på at jeg ville ha våknet kvitresyngende og med små fugler som hjalp meg med påkledningen mens jeg diskret prompet regnbuer om jeg fikk ligge i den hver natt. Så god er den.

Det er bare en ting med rommet den står i. Og det er at døren har en tendens til å gli igjen og så fort noen da åpner et vindu, lukker en dør eller slipper en promp (Jeg må virkelig få orden på magen. Jeg er jo helt opphengt!) så smekker den igjen. Noe Ludvigsen ikke merker noe særlig til der han snorker i vei på noe som kan minne om en sky.

Det vil si… Han merker det veldig godt når han våkner og virkelig trenger å komme seg ut. Som når noen i familien kommer hjem og han tross alt skal være velkomstkomité. Da kan man høre Ludvigsens gauling inne på rommet og vi vet alle hvor han har stengt seg selv inne. Igjen. Og det er ikke til å legge skjul på at det himles litt oppgitt over “at den bikkja aldri lærer…” og sånne ting.

Etter at Daisy, ellers kalt Crazy Daisy, gjorde sitt inntog i familien har Ludvigsen som regel fått en medsammensvoren på disse turene. Og etter flere uutholdelige uker som for liten til å komme seg opp der Ludvigsen klarer å sprette opp, begynner det virkelig å ligne noe. Nå er Den Innesperrede Velkomstkomitéen bestående av en gaulende Ludvigsen og en “jeg vet ikke hva vi bråker for, men jeg skal være med”-bjeffende Daisy ved siden av.

Her om dagen, derimot, ble de oppdaget før det var tid for dørsmekking og velkomstgauling. Fortsatt sovende. Og som du kan se… vel, vi har alle vår måte å sove på. Jeg dømmer ingen, altså. Men det kan se ut som om anstrengelsene for å komme seg opp i sengen var såpass slitsomme at Crazy Daisy sovnet umiddelbart etter at målet var oppnådd. Jeg snakker ikke om når man kommer seg opp etter ørten forsøk, finner en plass og så legger seg til rette. Neida. Man kommer seg opp og Kaboff! Der ble det natta. Zzzzzz…

Men for å være fair her. Det er tross alt ikke bare hundene som finner veien til menneskesenger her i huset. Psykodrittsekkmøkkamannen kan sovne omtrent hvor det skal være. Og hvordan det skal være. Til hundenes store glede.

Det er nesten litt skuffende at det ikke er noen form for frenetisk uling fra ham også når jeg kommer hjem. Jeg mener. Litt hengivenhet må man da kunne forvente av mannen sin også, ikke sant?

Ikke sant?!

Du vet sånne irriterende folk som omtrent ikke gjør annet enn å vise frem bilder av sine søte små og som prater om dem ustanselig uansett hvilken setting man er i?

Vel, man kan nok trygt anse meg for å være en av dem akkurat nå.

Først et par close ups:

Så må vi jo leke litt:

Og akkurat når storebror Ludvigsen aner fred og ingen fare….

Deretter blir man visst fersket på vei inn i pappas hobbyverksted/garasje. Det løser man ved å vise seg fra sin mest knusbedårende side, selvsagt. Man ville jo selvsagt bare vaske ham litt.

Etterhvert er det på tide å gå inn igjen. Noe som ikke er bare bare når man er liten valp og skal opp en stor trapp.

Vel inne er det mat igjen og en liten hvil på sofaen med storebror.

Og når man virkelig skal kose litt ekstra er mammas hettejakke god å ha. Selvsagt mens man bruker mamma selv som seng. Daisy in tha hood ligger til lading for neste økt.

Som dere kan se, det er livlige og fine dager her i heimen. I dag morges våknet jeg av en liten snute som kilte meg i ansiktet, øret og nakken. Før lille berta begynte å småbite meg i øreflippen.

Det er i grunnen vanskelig å være morgengretten da, altså.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/valpedager/feed/ 4 http://www.fullthus.com/blogg/mot-daisy/ http://www.fullthus.com/blogg/mot-daisy/#comments Wed, 23 Jun 2010 19:15:36 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=2790

Internett, jeg har en nyhet av den myke sorten.

Ludvigsen har fått en lillesøster og vi er alle helt tussete etter henne om dagen.

Rastepause på hjemveien da vi hentet henne. Skygge, vann og kos var godt.

Etter masse lek i sommervarmen er det godt å legge seg på et kjølig gulv.

Nydusjet etter ivrig omgang med maten sin.

Når det blir litt kjøligere igjen og man kanskje savner en varm pels å ligge inntil er storebror Ludvigsen god å ha.

Med andre ord: Vi har fått et nytt familiemedlem og hun har sklidd rett inn i flokken bestående av både mennesker og hund. Den første natta er overstått uten så mye som et klynk, med barn liggende på madrasser ved siden av hundesengen og en omsorgsfull Ludvigsen å krype inntil. Eller oppå.

I tillegg har hun jo hilst på bestemor og hundene som bor i huset der, noe som var stor suksess.

Ludvigsen er helt super mot henne. Og da Daisy hadde vært flink jente i dusjen etter sin heller ivrige omgang med maten kunne ikke Ludvigsen vise sine pingletakter hva dusjing angår, så jammen virker den positive påvirkningen andre veien også.

For ikke å snakke om hvor mye mer fornøyd Ludvig virker. Han virket jo nesten smådeppa da vi flyttet inn i huset etter noen måneder i samme hus som mamma og deres dyr. Det er tydelig at Ludvigsen og Daisy allerede setter stor pris på hverandre. Selv om hun ikke riktig får til å ta ham igjen når han leker utendørs enda.

Og jeg? Jeg er selvsagt nesegrust forelsket i nykomlingen og rørt over hvilken glede Ludvigsen viser over å endelig ha fått en lillesøster i hus.

Hundelivet er ikke så verst, i grunnen.

Jeg har et tantebarn som er 6 måneder nå. Som babyer flest på den alderen forholder hun seg stadig mer til omverdenen når hun bæres rundt på foreldrenes arm. Noen ganger med begeistring, andre ganger blir det skummelt (takk for den, liksom *mumle*) og så er det jo alle de gangene hun gjerne vil strekke ut hånden og ta på ting, mennesker og dyr.

Jeg husker da et av barna mine var på samme alder. Han var slett ikke slik. Istedet var han mer lukket og minimalt interessert i noe annet enn å forbli i en slags mor-barn-symbiose. Noen trodde at han kanskje kunne være døv. Såpass “lukket” kunne han virke.

Men vi hadde en hund. Bamse var en blanding av schäfer og labrador og var verdens roligste og mest barnevennlige hund. Den første hunden jeg eide i voksen alder.

Denne hunden ble guttens inngangsport til verden utenfor symbiosen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg oppdaget det. Jeg hadde heller aldri hørt om at dette kunne være en mulighet. Men gradvis ble hunden en gutten forholdt seg til. Og etterhvert begynte han også å forholde seg til andre mennesker når de klappet hunden sammen med ham, lekte med hunden sammen med ham osv.

Da hunden etter mange gode år måtte avlives på grunn av kreft var det med ekstremt mye takknemlighet jeg bøyde meg ned og hvisket “Takk” i pelsen hans. Og jeg var ganske sikker på at det vi hadde opplevd med Bamse var noe som ikke ville la seg gjenta med en annen hund.

Noen måneder etter at Bamse var død, fikk vi Ludvigsen. For, som et av barna sa: “Vi er jo en familie som har en hund”.

Jeg hadde ikke store forhåpninger utover at vi skulle få en familiehund med sitt unike lynne. Men Ludvigsen hadde noe av det samme harmoniske lynnet i seg. Selv om han er av den mer viltre typen. Og jammen fikk ikke også Ludvigsen en lignende funksjon.

Nå som vi har vært gjennom utredning og har fått høre fagfolks observeringer beskrevet med deres ord, tror jeg at jeg ser hva som skjer.

Det er nemlig i noen situasjoner der gutten blir mer tilgjengelig. Mimikken våkner til liv. Oppmerksomheten rettet mot omverdenen våkner og for å si det slik fagfolkene sier det: “Han blir aktivert”.

Ved observasjoner tidligere har det blitt bemerket hvordan ting fungerer bedre hjemme enn på skolen. Eller at barnet blir mer “aktivert” og tilgjengelig, for å si det sånn. Vi i familien har fått mye av æren for det. I tillegg til at fritiden jo gir mer rom for å aktivere seg ved å bevege kroppen litt. Men en annen ting som jeg tror har mye å si, er at hjemme så har vi også Ludvigsen.

Da et av barna var på leirskole for noen år siden ble de veldig positivt overrasket over hvor tilstede og aktiv han var der. Selv under undervisningen. Der var det også mye dyr. Det var måking i stallen, hesteriding osv. Og i ettertid virker det logisk at denne kontakten med dyrene aktiverte ham slik at det også gjorde ham mottakelig for øktene med “klasseromsundervisning”. Assistenten som hadde kviet seg for å ta ham med ga klar beskjed senere: “Dere skulle ha bodd på en gård, dere!” Gutten hadde fungert bedre enn de fleste da de var på denne leirskolen.

Andre leiropphold med masse fysisk aktivitet, men uten dyr, har ikke hatt samme effekt.

De siste dagene har jeg dermed grublet litt over dette og kommet frem til at Ludvigsen i realiteten fungerer som en slags førerhund på den sosiale arenaen. En døråpner som gjør verden tilgjengelig for gutten og gutten tilgjengelig for verden.

Dette gjorde meg nysgjerrig på om andre kanskje også har lignende erfaring. Og litt googling ga overraskende gode resultater.  Eventuelt viste det at jeg nok en gang slett ikke har fått en genial idé ingen andre har tenkt på.

I USA finnes det faktisk organisasjoner som trener hunder spesielt beregnet for barn innenfor autismespekteret. Og hundenes adgang til f.eks. skoler, kjøpesentre etc. er regulert av samme lov som tillater blinde å ha med førerhundene sine rundt omkring.

En av disse organisasjonene, Autism service dogs of America, sier det ganske enkelt slik:

A child who connects to a dog connects to the world.

Flere foreldre ellers i verden forteller om en helt ny hverdag etter at de fikk sin servicehund. Her kan du se en liten reportasje om en annen servicehund.

En hund er definitivt ikke alltid bare en hund.

Så da spørs det da. Om ikke Ludvigsen fortjener å få ønsket sitt oppfylt. Ungene har nemlig fortalt meg en hemmelighet. Ludvigsen ønsker seg visstnok også en hund.

Eventuelt litt avlastning i den viktige jobben han gjør som ufaglært servicehund. Som du kan se er han jo fryktelig overarbeidet.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/ikke-bare-en-hund/feed/ 4 http://www.fullthus.com/blogg/extreme-makeover-na-ogsa-for-hunden/ http://www.fullthus.com/blogg/extreme-makeover-na-ogsa-for-hunden/#comments Sat, 28 Mar 2009 03:14:07 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=1799

Minstemann kommer løpende i retning av soverommet vårt med noe gjemt i ermet på genseren.

Som erfaren mamma kjenner man raskt igjen signalene på at her er det noe rart på ferde, så man stopper den ivrige pjokken og forlanger å få vite hva som skjer.

Mamma: “Hvor skal du?”

Minstemann: “På rommet” *prøver å passere*

Mamma: “Hvorfor det?”

Minstemann: “Ludvig venter!”

Mamma: “Og hva venter han på?”

Minstemann: “Ingenting!”

Mamma: “Hva har du gjemt i ermet ditt?”

Minstemann med uskyldige øyne: “Ingenting!”

Mamma: “Vis meg hva du har i ermet.”

Betuttet minstemann avslører hva han var på full fart mot rommet og den ventende hunden med.

Det er en barbermaskin…

Ok, den var litt løselig rappet fra Øystein Sunde. Men allikevel.

Hunden vår merker tydeligvis at det er vår i gjære og at det dermed er løpetid på gang i nabolaget. Og gjett om det merkes!Han har det med å bli så gira at han hakker tenner når han blir ivrig etter hunbikkjer og nå om dagen skulle man tro bikkja var en Flamencodanser med kastanjetter på lur. Klapre-klapre-klapre. Gudene skal vite hva han tror er tiltrekkende med det.

Mens det klapres sendes det også lengselsfulle blikk mot utgangsdøra.

Og man har jo et og annet rømningsforsøk. Den familiekjære stuegrisen av en hund har visst fått “Born to be wild” eller noe lignende som sin personlige theme song. For det er visst ingenting han heller vil her i verden enn ut på tur.

Som regel går det nogenlunde greit. Vi får hanket ham inn igjen og han får fortsette den fortvilte klapringen på plassen sin før han kommer med et misfornøyd sukk og sovner.

I går, derimot, var det jackpot.

Han klarte å snike seg unna. Og mens han luntet fornøyd rundt i nabolaget her på jakt etter noen å klapre tenner sammen med, så ble han oppdaget av en nabo som gjorde det dyrest tenkelige. Hun ringte et bilbergingsselskap som også hanker inn bortkomne hunder.

Så da måtte vi bare ut for å hente den pubertale Ludvigsen med klapretennene der han satt bak lås og slå.

“Kausjonen” ble på 600,-

Neste gang Ludvigsen vil ut og se seg omkring kunne vi heller ha sponset en drosjetur på ham. Det hadde vært billigere og ganske sikkert mer komfortabelt for alle parter. Så kunne han ha sittet i baksetet med vinduet åpent og klapret i vei av ren og skjær glede.

*mumle*

Ludvigsen har selvsagt også hatt sommerferie. Her er to bilder fra årets sommerferie på hytta.

Når sola steiker er det godt å få plass i hengekøya i skyggen. Det molefunkne uttrykket kommer av noe som nesten er helt utilgivelig. Matfar hadde nemlig dratt på butikken. Uten å ta med Ludvigsen! Akk!

Dette bildet er også typisk for Ludvigsen i sommer. Her fant vi ham rett som det var når vifta var påslått på soverommet. Krype opp i sengen, innta den stillingen som er best og nyte avkjølingen. Vri seg litt etterhvert for å få blåst på hele kroppen.

Du ser at han koser seg, ikke sant?