Fullt Hus » Jobb og utdanning

Årets serve

Lin — Thu, 16 Sep 2010 22:49:24 +0000

For et års tid siden var det et gymproblem i familien. Nei, jeg snakker ikke om meg. For en gangs skyld.

Den hypre hadde nemlig bestemt seg for at gym ikke var noe han skulle ha. Ikke tale om! Gymtøy ble ikke tatt med på skolen, og når det ble brakt dit så nektet han fortsatt. Gym var rett og slett ute!

Det var da jeg “oppfant” Gymboka.

Kort fortalt er det en liten notisbok der det på innsiden av den ene “permen” er en liste over hva som skal til for å ha gym med suksess. Altså ting som “Ha med gymsko, joggebokse, t-skjorte, rene truser, håndkle..” osv. I tillegg til punkter om deltakelse og hva man gjør etter gymmen. Det skulle være tydelig hva forventningene var.

På innsiden av den andre permen sto det en beskjed til gymlæreren. Eller vikaren, dersom de hadde det. “Hei lærer. Vi prøver nå noe nytt for å bedre X sin deltakelse i gymmen og det ville vært fint om du kunne hjelpe oss.” Og så beskrev vi hva målsetningen var og forklarte hvorfor sønnen ville komme til gymlæreren og be om en signatur på “godkjent gymtime”. I tillegg til at vi forklarte at vi nå knyttet disse signaturene opp mot lommepenger.

Ja, jeg vet. Noen vil kanskje synes dette lukter bestikkelser, men skolen er jobben hans og vi har veldig god erfaring med belønningssystemer om man vil ha noe gjort. I alle fall i starten, før annen motivasjon kommer snikende.

Vel. Lærerne har fulgt villig opp og de er rent imponert over fremgangen. Timene han nektet å delta i uansett hva man sa eller gjorde har nå blitt der han virkelig utmerker seg positivt. Sånn går det når man tar mødres idéer på alvor.

Ok, så var det kanskje en strek i regningen at de i år skulle øke fra en til to gymtimer i uka. Men på den annen side: Sønnen var helt i ekstase over denne økningen. Det ville han definitivt IKKE ha vært tidligere.

Lærerne er nok litt gira på denne idéen også, og de skriver rett som det er ekstra ros i boka og ikke bare signatur. Noe som er godt for en gutt som har noen mindre gode opplevelser av å ikke mestre, at lærere kun tar kontakt for å fortelle om problemer osv. Nå kan han stolt som en hane komme hjem og dele positive tilbakemeldinger fra læreren med oss. Bare det i seg selv har stor verdi. Han var nesten fortvilet da han for en stund siden var syk på selveste gymdagen. Det var bare så urettferdig, for han hadde tross alt en jobb å gjøre, lærere å imponere og lommepenger å cashe inn.

Men uansett: På den siste tilbakemeldingen han fikk sto det noe han har levd på siden.

Det sto:

“Gratulerer med årets serve.”

Vet dere hva han hadde gjort? Gutten som måtte ha hjelp for dårlig motorikk og slike ting for mange år siden?

Han hadde stått langt unna nettet og ballen hadde truffet midt i. Uten kontakt med kanter eller noen ting. Årets serve!

Han snakker om det enda, selv om det har gått flere dager. Stolt som en hane. “Årets serve!” skryter han til alle som vil høre på. I tide og utide, I might add. *humre*

Og han instruerte meg om at dette måtte i bloggen. Så absolutt alle kan få vite hvem det er som sto for årets serve i gymmen.

Så da har jeg gjort det.

Og i all min stolthet over hans bragd og min superlure plan, så sender jeg en takknemlig tanke til lærere som er sporty nok til å hive seg på en mors idé hun tror kan funke. Lærere som ikke bare nøyer seg med å mumle et “bra” når gutten mestrer, men som faktisk får ham til å føle seg som en konge. En gymmester. Som “Han som sto for årets serve” på skolen sin.

Det er stort, det.

Det er lærere på sitt beste.

Noen ganger er det viktigste ordet en lærer kan si til en elev “Wow!”

Dagens sitat

Lin — Tue, 15 Sep 2009 19:52:41 +0000

For en tid siden kom jeg over dette sitatet. Og humret. For det er veldig gjenkjennelig, spesielt med tanke på hvordan det offentlige fungerer med reform etter reform. Og sitatet kanskje spesielt gjenkjennelig for de av oss som ikke bare må forholde oss til det som privatpersoner eller skoleelever, men som også jobber i det offentlige?

I dag fikk jeg lyst til å hente det frem igjen.

“Vi arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om omorganisering iverksatt. Jeg lærte meg senere i livet at vi er tilbøyelige til å møte hver ny situasjon gjennom omorganisering, og jeg lærte også hvilken vidunderlig metode dette er til å skape illusjon om fremgang, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.”

-Gaius Petronius, som etter et langt liv som tjenestemann i
keiser Neros administrasjon, døde i år 66 e.Kr

Ha en fin kveld!

Mobbing i arbeidslivet

Lin — Thu, 07 May 2009 13:09:05 +0000

Nei, du har ikke blitt gal om du synes du har lest dette før. Denne posten er en republisering.

Hva er mobbing?

Den mest brukte definisjonen på mobbing handler om at en person gjentatte ganger og over tid opplever seg utsatt for negative handlinger. Dette kan være snakk om baksnakking, utfrysing, tilbakehold av informasjon, bli forbigått eller oversett når oppgaver skal utdeles, vanskeliggjøring av arbeidet, verbal og fysisk trakassering, uriktig eller overdrevne beskyldninger om dårlig utført arbeid osv. Den som utsettes for dette opplever seg ute av stand til å forsvare seg.

Det er mange måter mobbing kan utarte seg og mange synes det er vanskelig å sette en merkelapp på det som plager dem, siden man ofte blir gående og lure på om man overdriver, er for hårsår eller om noe av atferden er berettiget. Det hjelper heller ikke at man gjerne kan se deler av mobbeatferden komme frem også i enkeltstående konfiktsituasjoner der det ikke er snakk om mobbing.

En viktig ting å huske på da er at den subjektive opplevelsen av å bli mobbet har mye å si for om man kan definere det som skjer som mobbing.

Hvor vanlig er mobbing?

Det er vanskelig å få et konkret tall på hvor vanlig mobbing i arbeidslivet er, men man anslår i følge Arbeidstilsynet at det handler om 5% av norske arbeidstakere.

Mobbing er ulovlig

En ting som er viktig å vite om er at mobbing er ulovlig her i landet. Arbeidsmiljøloven sier i § 4-3 nr. 3 at: Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

Konsekvensene av mobbing

Mobbing i arbeidslivet har alvorlige konsekvenser. Forskere har funnet at mange av ofrene etterhvert får plager som ligner de traumer mennesker som har vært utsatt for krig eller alvorlige ulykker. Det er dokumentert sammenheng mellom det å bli mobbet og sannsynligheten for å vurdere selvmord. I boken “Mobbing og harde personalkonflikter” av Einarsen m.fl. viser man til en undersøkelse der 40% av de spurte som var utsatt for alvorlig trakassering bekreftende på spørsmål om de hadde vurdert selvmord. Blant de som ikke har blitt utsatt for mobbing ligger tallet på 7%.

Arbeidstilsynet skriver at det er funnet sterke sammenhenger mellom mobbing og andre psykiske plager som stress og depresjon, lav selvtillit, angst og søvnproblemer. Dette gir også mange reaksjoner som muskel- og skjelettplager, samt problemer med fordøyelsen.

I tillegg til dette har vi konsekvenser som sosial isolasjon, familieproblemer og økonomiske vansker som følge av nedsatt arbeidsevne.

Undertegnede vil gå så langt som å si at: Når man mobber et menneske, plager man en hel familie.

Arbeidsplassen vil også lide under mobbingen. Sykefraværet øker, det blir økt gjennomtrekk og effektiviteten går ned. Og at samfunnet heller ikke er tjent med at mobbing foregår trenger jeg kanskje ikke å fortelle? En betydelig andel av de som har vært utsatt for mobbing uføretrygdes og støtes dermed ut fra arbeidslivet. Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen anslår at mobbing koster samfunnet nærmere 30 milliarder kroner i året. Ja, du leste riktig. Ikke millioner, men milliarder.

Det er kanskje ikke rart at mobbing anses som ulovlig? Det er kanskje ikke rart at leger er forpliktet til å rapportere mobbing på arbeidsplassen til Arbeidstilsynet?

Det er du og jeg som tar regninga når folk mobber. Når ledere lukker øynene og unnlater å ta tak i ting. Skattebetalere her i landet betaler opp mot 30 milliarder kroner i året fordi voksne folk ikke klarer å oppføre seg på norske arbeidsplasser.

Men den aller, aller største prisen betaler mobbeofferet selv.

Og det kan vi virkelig ikke stilletiende akseptere.

Kilder og andre lenker:

Mental helses artikkel om mobbing i arbeidslivet

Mobbing på arbeidsplassen – et alvorlig helseproblem

Jobbing uten mobbing

Arbeidstilsynets faktaside om mobbing

Mobbing gir ekstreme helseplager

Streberne blir mobbet

Arbeidslivstelefonen

Få gratis arbeidsmiljøtest

Tjenesten koster 32 øre pr. minutt.

Dooced

Lin — Sun, 01 Mar 2009 00:07:32 +0000

Ja, ikke jeg da. Men denne karen ble det man i bloggosfæren gjerne kaller “dooced”.

Definisjonen er i følge urban dictionary slik:

Getting fired because of something that you wrote in your weblog.

Og uttrykket stammer fra denne historien.

Jeg vil ikke akkurat si at utdraget fra den norske bloggen er i samme klasse som Dooce-bloggen. Og mange blogger om jobben sin uten at de ser ut til å stå i fare for å miste den. Men bør det komme noen tydelige kjøreregler for hva som er greit og hva som ikke er det? Da snakker jeg ikke først og fremst om dagens eksempel i Dagbladet, men mer om alle de andre som beveger seg et stykke innafor den grensa men som kanskje allikevel for noen arbeidsgivere er i gråsonen og kanskje defineres utifra den enkelte arbeidsgivers smak og behag?

I hvilken grad skal arbeidsgivere kunne sparke noen for det de gjør på fritiden?

Du har jo de mer opplagte tingene. Som brudd på taushetsplikt i forhold til pasienter, klienter, elever osv. Politiyrket og kriminalitet. Barnehage og seksuelle forbrytelser. osv.

Men hva med meninger? Synes du at en arbeidsgiver skal kunne forvente 100% lojalitet der også når medarbeideren opptrer som privatperson? For eksempel når man mener noe om hvordan systemet man jobber i fungerer?

Hvor synes du at grensa går? Og i tilfelle man mener noe om enkeltmennesker; har det noe å si om de omtalte er de eneste som gjenkjenner seg selv eller om bloggeren i tillegg til å mene noe om dem også identifiserer/henger dem ut på nett?

Valg med holdbarhetsdato

Lin — Thu, 23 Oct 2008 20:40:50 +0000

I dag har jeg vært på seminar. Og en av de tingene som ble tatt opp, var nettopp dette med depresjon m.m. hos eldre. Det ble sagt noe der som jeg har litt lyst til å spinne litt videre på.

For jeg ser det jo. En del eldre opplever en sorg når det går opp for dem at de sjansene de aldri tok, eller de valgene de ikke tok… at toget er gått. Mulighetene er ikke der lenger. De sørger over et ulevd liv og tapet av dette.

Det vanskelige med å skulle ta et valg i livet sitt er jo det at når man velger en ting, så forsvinner en hel haug med andre muligheter. Valg handler også om tap av muligheter. Å gi avkall på nesten alle mulighetene fordi man velger én.

Men dersom man på grunn av frykt for dette aldri egentlig får valgt noe som helst, så har man jo tapt alle muligheter.

Det ble en liten aha-opplevelse. Jeg er kanskje ikke så flink til å formidle det jeg selv hørte i dag, men det var virkelig en aha-opplevelse. For det som slo meg er nettopp dette; De valgene jeg står overfor i dag vil jeg ikke ha for alltid. Uansett hvordan jeg forholder meg til “hjemme med barn”, “deltid”, “stillingsprosent”, “videreutdanning” og så videre, så er det en veldig begrenset tid dette faktisk er et valg. Mine valgmuligheter har faktisk en “best før”-tid. Selv om den ikke er oppgitt med dato.

Så hva gjør handlingslammelsen da? Hva gjør beslutningsvegringen? Å ikke velge er også et valg, sies det. Mens jeg aldri helt innsett at det er selve valget som sandkorn for sandkorn glir ut av hendene på meg etterhvert som tiden går. Og valget har i seg selv en verdi.

En annen viktig ting som man også ser blant eldre som er i krise på grunn av nettopp dette ulevde livet de sørger over tapet av, er det å ikke har valgt sitt eget liv. Det å ha gjort det andre ville, det andre syntes, det alle andre mente var fasiten… Det å ha levd uten å ha valgt sitt eget liv slik man ville ha det er en vanskelig ting å akseptere når man kommer til den alderen der man oppsummerer livet sitt.

En dag vil jeg ikke kunne velge mellom å jobbe overtid og å gi barna mine en godnattklem lenger. Det valget har en utløpsfrist. Det vil ikke være der for evig.

Rart, i grunnen. Så opplagt det er og så lenge man har visst dette rent teoretisk. I møte med de som sørger over sine tapte valg, oppdager man denne sannheten på en helt annen måte.

Livet består av haugevis av valg. Hver eneste dag. Det er slett ikke alle som valgte å være hjemmeværende (som man jo var da mange eldre var yngre) som føler at de valgte sitt eget liv slik de ville. Eller som valgte å satse på en karriere heller. Dette er ikke noen kamptale for hverken det ene eller det andre alternativet, egentlig.

Men jeg ville kanskje bare si at tiden renner sakte ut for valgene vi har tilgjengelige akkurat her og nå. En dag tas selve valget av bordet og gjøres utilgjengelig for oss, uansett hvordan vi forholder oss til det.

Valget er i seg selv et privilegium.

Så velg og skap ditt eget liv slik du vil ha det. La nettopp det være det du forholder deg til når du er gammel og fristen for mange av valgene er gått ut. Velg å leve livet ditt slik at du den dagen vil være fornøyd med at valget ditt… Det var ditt. Et bevisst valg fremfor å bare flyte bevisstløst med strømmen.

Og velger du å dra i samme retning som strømmen, så ta i det minste et par svømmetak på veien.

*note to self*

Stjerne i boka!

Lin — Fri, 17 Oct 2008 00:25:04 +0000

I dag ringte telefonen. Ja, den har vel strengt tatt ringt flere ganger. Men i dag var det altså en telefon fra den nye skolen til den hypre tenåringen jeg er mamma til.

Og, med erfaring som mamma til et barn av den hypre sorten som kan finne på litt av hvert, så kjente jeg det jo. Den “Ånei, hva er det nå”-følelsen dypt nede i magen.

Vi har i grunnen ganske god erfaring med tidligere lærere, men det er som en refleks det her. Telefoner om sønnen kan være både og. Når man er litt hyper er det visst veldig fort gjort å gjøre ting som å vise rumpa si til resepsjonisten der man er på avlastningsopphold, har jeg hørt. Det går til og med rykter om at når man først er i gang med vise rumpa si til sarte resepsjonister og andre barn heier, ja så er det visst vanskelig å stoppe. Til tross for mange advarsler. Heldigvis er visst akkurat dette noe man vokser av seg i god tid før man nærmer seg tenårene.

Allikevel… alt kan skje.

Så da telefonen kom i dag, ja så stålsatte jeg meg litt for hva som ville komme etter at læreren hadde presentert seg og sagt hvilket barn det gjaldt.

Når man sitter der sånn. Og har trukket pusten dypt og stålsatt seg…

Da er det så utrolig godt å få høre læreren fortelle at “Jeg ringer bare for å fortelle at sønnen din var utrolig flink i dag. Han kom inn til alle timene som han skulle, begynte å jobbe som han skulle med en gang og gjorde en veldig god innsats.”

Tenk det. Vi har vunnet igjen. Vi har fått en fining av en lærer til sønnen vår igjen. En som skjønner hvor viktig det er å få høre om de positive tingene når man har litt fartstid med telefoner om opprørte resepsjonister og folk som river seg i håret mens ungen er “Emil i Lønneberget”.

Sønnen ble behørig belønnet da han kom hjem i dag. Det ble ekstratid ved dataen og mange lovord.

Og i mammaens mentale regnskap så ble det også en stjerne i boka til læreren.

Og en liten påminnelse om hvor viktige lærere egentlig er. For foreldrene også.

Challenge day – kunne det vært en idé?

Lin — Wed, 24 Sep 2008 17:09:44 +0000

I dag leste jeg denne artikkelen som drøfter bakgrunnen for at Finland nå har hatt sin andre skolemassakre på relativt kort tid. Og jeg bet meg merke til hvordan krisepsykolog svarte på et spørsmål og satte fingeren på noe også bl.a. Minneapolise har skrevet litt om i sin blogg. Nemlig hvordan skolene fungerer.

Sitat fra Dagbladartikkelen:

- Hvorfor tror du de finske drapsmennene har slått til mot skoler og ikke mot andre institusjoner?

- Av samme årsak som i USA. Skolesystemet legger ikke til rette for de som faller utenfor, og følelser stenges ute i stedet for å bli bearbeidet. Mange erfarer at de ikke blir verdsatt av klassekamerater og lærere, og dersom de tar opp et problem, behandles det insensitivt. Dette skjer fra man er seks-sju år til man når voksen alder. Samtidig er dette en lang periode av livet der man tilbringer mesteparten av all våken tid på skolen.

Dette minnet meg om et program som gikk for en tid siden. Jeg svitsjet kanaler og ble sittende og se på akkurat dette Oprah-showet. For der var det reporteren Lisa Ling som hadde laget en dokumentar om et program som brukes på forskjellige skoler i USA i dag. Nettopp for å få bukt med bl.a. skoleskyting og det som ligger bak.

Ja, jeg gråt. Pinlig å innrømme det, men det programmet rørte virkelig noe i meg. Det gjør det, når überkule tenåringer gradvis skreller av skallet og tar sjansen på å vise seg sårbare. Jeg skrev også om det i bloggen dengang.

Nå har jeg funnet et videoklipp som bedre enn meg kan forklare hva Challenge Day er og der bl.a. Alanis Morisette beskriver hva som gjør at hun støtter programmet helhjertet. Og klippet beskriver også litt om hva som skjer etter Challenge Day. Om det faktisk har effekt på lenger sikt også.

Så se det. Tenk litt på det.

Og kanskje det er nettopp en liten dose av nettopp dette som vi må sørge for for å forhindre flere skolemassakre? Kan vi ta med oss tankegangen bak Challenge Day i møte med “dagens ungdom” i større grad?

Muligens ikke som eneste løsning, men kanskje som en viktig del av arbeidet med å forhindre flere tragedier?

Og, for ordens skyld; Jeg snakker om forebygging her. Ikke at man skal stå med et fårete smil og tilby en klem når noen kommer for å drepe. Så naiv er jeg tross alt ikke.

God sommer!

Lin — Thu, 18 Sep 2008 21:23:23 +0000

Endelig sommerferie igjen! *jubel og fanfarer*

Nei, jeg har ikke klikket helt nå. I alle fall ikke mer enn vanlig, selv om det forsåvidt er ille nok.

Men det har seg altså slik at siden jeg har vært hjemme en stund før jeg begynte i jobb igjen i vinter, så er jeg av de fantastisk heldige som ikke fikk noe som helst feriepenger i år.

Jeg må innrømme at de 3 ukene med sommerferie jeg tok var på smertegrensa rent økonomisk. Kanskje litt over smertegrensa også. Så før selvmedlidenhete tok meg, bestemte jeg meg for at jeg trengte en ferie til å se frem til. En slags Sommerferie – del 2.

Så jeg har telt ned. Og jeg har jobbet inn tid. For feriepenger blir det jo ikke. Istedet har jeg jobbet på fridager. Kombinert med bittelitt ulønnet ferie.

Og nå, nå kommer endelig premien. Jeg har ferie. Fri.

Jeg skal ikke på jobb igjen på 2,5 uker. Og siden jeg ikke liker å skylde avdelingen vakter, har jeg allerede jobbet de inn i forkant. En fordel siden ingen nå kan ringe og si at jeg ikke kan bytte allikevel dersom det skulle oppstå sykdom.

Dette må være en av de nydeligste sidene ved å jobbe turnus. For ikke å snakke om å jobbe på et sted der arbeidsgiveren er fleksibel sånn. Man kan skape seg små pustehull i hverdagen. Jeg er sikker på at akkurat det er forebyggende i forhold til utbrenthet og lignende. Greit nok, så kan man ikke bytte seg bort fra arbeid på julaften (som jeg er satt opp på i år) og slikt. Det er litt nedtur. Men man kan stå på litt ekstra og så ha en uke eller mer sammenhengende fri. Man kan stå på litt ekstra når arbeidsplassen trenger ekstra folk og skape seg en “ferie” uten at man bruker opp ferieuker.

Så god sommer!

Dette har jeg gledet meg til i flere uker. *juble*

Kan noen skrive melding til sjefen min?

Lin — Mon, 30 Jun 2008 23:38:57 +0000

Kjære sjef,

Lin kan dessverre ikke komme på jobb denne sommeren da hun er hardt rammet av skolesommerferiemisunnelse, store smerter i viljen, ikke fullt så store smerter i korsryggen og en alvorlig form for bloggeiver.

Hjertlig hilsen

Bloggosfæren

*dikterer*

Eventuelt:

Ærede sjef,

Tusen takk for at du holder Lin borte fra Bloggosfæren noen timer hver dag. Vi er utmattet og trengte virkelig denne avlastningen.

Hjertlig hilsen

Bloggosfæren – the dark side

Brev til en lærer

Lin — Sat, 28 Jun 2008 17:09:31 +0000

Det er så rart å tenke på.

Barnet mitt er ferdig med barneskolen rett borti her. Og det er du også.

Han blir ungdomsskoleelev og du er blitt pensjonist. Det bringer frem noen tanker og minner.

Jeg husker en ettermiddag for noen år siden. Vi hadde nettopp tatt valget om å ta barna ut av Steinerskolen og nå skulle de begynne i den offentlige skolen. Sønnen skulle begynne i 2. klasse. Hos deg. Og nå skulle jeg altså på den aller første konferansetimen. Jeg gruet meg så jeg hadde vondt i magen.

Alle møter om sønnen, helt siden han gikk i barnehagen, hadde jeg nemlig gått fra med en vond klump i magen og en sterk følelse av å være totalt mislykket og misforstått som mor. Sønnen var nemlig ikke som alle andre og man jobbet gjerne konsekevnt etter “mamma har skylda”-hypotesen. Min bønn om å få prøve Marte Meo-metoden dersom man mente dette, ble ikke hørt. Min stadige masing om henvisning til utredning ble etter alt å dømme sett på som en form for ansvarsfraskrivelse. Bortforklaring.

Så jeg gruet meg. Gruet meg til kjeft, bebreidelser og “gode råd” om grunnleggende ting man ikke trodde meg på at vi faktisk gjorde.

I ettertid har du fortalt meg at du gruet deg til det første møtet med meg også. Du var redd for hvordan jeg som mor ville reagere når du fortalte det du skulle si.

I løpet av denne første konferansetimen oppdaget jeg at det endelig var noen som så sønnen min. Virkelig så ham. Du fortalte om det du hadde sett og jeg ble sittende og bekrefte. “Ja. Akkurat slik er han.” Klumpen i magen vokste seg stor der jeg ventet på den sedvanlige fordømmelsen. Bebreidelsene for at jeg som mor ikke hadde levert et godt nok “produkt” til deg som lærer.

Fordømmelsen kom aldri.

Istedet fortalte du at du visste at dette ikke handlet om slike ting, for du slet med det samme og du visste at du gjorde en god jobb. Klumpen i magen smuldret bort. Og istedet for den sedvanlige avvisningen så sa du deg villig til å gjøre hva du kunne for at vi endelig, etter flere års ensom kamp fra min side, skulle få den henvisningen sønnen trengte for å bli utredet.

Jeg gikk hjem fra det møtet og gråt. Av lettelse.

Med din skriftlige beskrivelse av sønnen fikk jeg endelig henvisningen til utredning igjennom. Via fastlegen. PPT opererte fortsatt med sin hypotese, enda de ikke hadde tatt seg bryet med å observere gutten de siste 5 årene.

I årene som fulgte har vi jobbet tett sammen. Vi har både vært enige og uenige. Sånn blir det når man er engasjert. Vi har vært i krigen sammen. Mot kutt i tjenester og fagfolk som ikke stilte opp i en periode. Sønnen fikk sin diagnose. Endelig var det noen som faktisk så. Utredet. Undersøkte. Og forkastet “mor har skylda”-hypotesen med solid faglig tyngde.

Av deg har jeg ofte fått høre at sønnen min er en god gutt. Jeg var utsultet på slikt da jeg traff deg. Jeg har fått høre om hans bragder og fremskritt. Hvordan han stadig imponerer deg og hvordan du synes det er så spennende å jobbe med ham, fordi han rett som det er overrasker. Som den gangen du skulle vise ham hvorfor det var viktig å bruke lånetall i matte fordi man ellers ville få feil svar og han hadde rett svar selv på de vanskeligste oppgavene ved hjelp av sin spesielle teknikk og hoderegning.

Nå skal sønnen begynne på ungdomsskolen. Andreklassingen har blitt stor tenåring. En tenåring med muligheter også i skolen og som ikke har fått avsmak for den, mye takket være deg og etterhvert dine kolleger. En tenåring som ikke bare har et skoleselvbilde som klassens rampete klovn, men som faktisk vet at han kan.

Jeg tror at det i hvert menneskes liv finnes nøkkelpersoner som spiller en avgjørende rolle. I barnet mitt sitt liv er du en av dem. Jeg kan ikke forestille meg at han er den eneste eleven du har hatt den betydningen for. Ikke nå som jeg har erfart hvordan du er som menneske og lærer.

Jeg håper du nyter en vel fortjent pensjonisttilværelse nå, selv om det på et vis føles som om skoleverket ble litt fattigere da du sluttet etter lang og engasjert tjeneste.

Du har ikke bare lært bort matte, norsk og andre fag.

Du har skapt muligheter, et bedre utgangspunkt og fremtidshåp. Du så nemlig ikke bare gutten og vanskene hans da han ble din elev. Du så mulighetene også.

Det er ikke sånt man glemmer så fort.