Vel, her kan du se det med egne øyne.

Forhåpentligvis vil det lønne seg i det lange løp, da. Det var jo en forbedring og på sikt tror jeg Google vil henge med også.

Jupp.

Da er jeg enda en bloggerfaring rikere. Og den går som følger: Dersom du endrer lenkestruktur på bloggens innlegg fordi du synes det blir bedre på en annen måte, bør du også være forberedt på å oppdage hvor mye Google hadde å si for trafikken til siden.

Google har nemlig inntil nå levd i villfarelsen om at jeg er flink til å lage mat, tydeligvis. For det er spesielt disse innleggene som fikk mange treff og som nå ikke får det lenger.

Vi minnes:

• Nydelig gryterett
• Seigryte
• Nachos
• Salsa og Guacamole
• Hjemmelaget lasagne
• Chili con carne
• Bolledeig til fastelavnsboller

Jeg vil også gi en siste hilsen til

• Bekymringsmelding til barnevernet – kun negativt for foreldrene?
• “Hvordan kan sykepleieren møte det etiske dilemmaet mellom autonomi og paternalisme i sitt arbeid med tvangsinnlagte psykotiske pasienter?”

Takk for alle googletreff og gode rankinger. Jeg aner ikke hva jeg gjorde riktig med dere i utgangspunktet, så det skal bli en utfordring å gjenskape effekten.

*hulk*

Hun er 19 år gammel og hun blogger.

Hvilke assosiasjoner får du når jeg sier det? Tenker du fashion? Sminke? Rosablogging? Gratis vareprøver og side opp og side ned med festbilder?

Vel, om du gjør det så er det kanskje ikke så rart. Rosabloggene er i et ganske overveldende flertall. Ikke at det er noe galt i det, forsåvidt. Tenåringsbloggene skildrer jo ofte det relativt bekymringsløse tenåringslivet.

Men altså: Midt blant alle rosabloggene finner man innimellom noen skatter. Og det er her akkurat denne 19-åringen kommer inn.

Stine Machlar er en engasjert blogger som brenner for barnevernsbarn, funksjonshemmedes rettigheter og mye mer. Hun har en viktig stemme i samfunnsdebatten. Ikke bare fordi hun har egne erfaringer, men fordi det hun sier er så fordømt bra!

Nå pågår det en bloggkonkurranse, og førstepremien er som følger:

Førstepremien består av hjelp til å få en bedre blogg, og inneholder 15 timer designrådgivning fra et ledende webdesignbyrå, fotoshoot med profesjonell fotograf, 10 timer med formidlingsrådgivning for å skrive bedre blogger, og 3 timer rådgivning fra Synlighet AS for å bidra til at bloggen blir lettere søkbar på internet. Verdien av denne premien vil være 75 000 kroner.

Stine har meldt på bloggen sin i den konkurransen og jeg synes det hadde vært supert om hun vant. Ikke bare for hennes del, selv om det også er fint. Jeg synes det ville vært så kult om hun vant for alles del, jeg. Vi trenger Stines stemme i samfunnsdebatten. Politikerne trenger å høre hva hun har å si. Stine Machlar påpeker ikke bare hva som må gjøres noe med. Hun sier også noe om hvordan det kan løses.

Det er vi som trenger hennes stemme i samfunnsdebatten. Og derfor bør vi gi henne vår nå i denne konkurransen.

Med premien i denne konkurransen kan hun og alle de lure tingene hun sier bli sett av flere. Og det ønsker jeg meg. Derfor stemte jeg på Stine. Hun er viktig for oss.

Hvis du vil stemme på Stine du også, kan du gjøre det her.

Da er det gjort. Bloggen har blitt eh… reparert.

Års- og månedsangivelsen i lenkene er fjernet og dermed er det nok noen lenker som ikke lenger virker. Og tellere for Facebook og twitterlenker er nullstilt. Hm. Det siste er det muligens bare jeg som bryr meg om. (Ja, jeg innrømmer det: Min indre feedbackjunkie fryder seg når noen twitrer eller FB-er innleggene mine. )

Jeg tror det vil bli bra, altså. Til slutt.

Og blir det ikke det så kan vi jo bare tilkalle Pompel og Pilt for mer reparasjon.

“Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører.”

Ikke sant?

Ikke sant?!

Det er ca. 6 uker igjen til julaften. Julehandelen braker straks løs og skal vi tro Dine Pengers tall for nordmenns handlevaner generelt, så handles det ganske så mye på nett.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men selv har jeg noen gode julehandelminner. I gata der jeg bodde var det nemlig flere jevnaldrende jenter, og tre av oss hang en del sammen. Og vi kjøpte julegaver til hverandre og til familiene våre da den tiden kom. Tro det eller ei, men det var faktisk superstas bare å gjøre det. Å handle, altså.

Du skjønner; Vi var ikke så mye i store butikkjeder med skarpe lys og skingrende julemusikk. Vi var ikke det.

Istedet var vi innom alle de små, og ikke minst, forskjellige butikkene. Julehandelen besto av lysene fra julegata og andre gatelykter, feite snøfiller som dalte, tråkking over snøfonner, tørke av seg på beina hver gang vi gikk inn i en ny butikk, bjella som ringte da vi kom inn og en butikkansatt som på en måte var mer… synlig enn de butikkansatte i store kjedebutikker er. Det var votter og luer som ble tatt av og på hver gang vi gikk ut av en butikk og mot en annen.

Nå… vel, nå legger man gjerne boblejakka i handlevogna og triller mellom butikkene i et stort kjøpesenter. Votter og luer er overflødig all den tiden man gjerne kjører inn i garasjeanlegget og går rett inn i handlesenteret derfra uten å få så mye som et snøfnugg i håret.

Venninnene mine og jeg kikket lenge i hver butikk langs julegateruta før vi bestemte oss. Det var begrenset med oppsparte penger vi hadde. Til tross for et bidrag fra foreldre rett før julegavehandelen. Man hadde ikke råd til all verdens. Og siden vi alle handlet på omtrent like stramt budsjett, gjaldt det jo å være kreative. Butikken Tusen Ting var et must. Med snøfiller i håret stampet vi gjerne opp de par trappetrinnene, åpnet døra så bjella varslet vår ankomst, tørket av oss på bena på matten innenfor døren, tok av vanter/votter, dro av lua og løsnet på skjerfet i halsen. Før vi kikket. Storøyde.

En liten pakke med to badekuler og en pakke med sjokolade var flotte greier. Da kunne man jo ta deilige romjulsbad og spise sjokolade i badekaret attpåtil! Sånn tenkte vi. Om badekuler, søtsaker, nipsfigurer og bokmerker. Og så samarbeidet vi, da. “Hvis du kjøper badekulene, så kjøper jeg sjokoladen”, kunne vi hviske til hverandre. To og to for å planlegge gaven til den tredje.

Jeg tror neppe opplevelsen ville ha vært det samme i et av de store, støyende handlesenterne.

Det samme gjelder av en eller annen grunn netthandel også. Jeg handler riktignok av de store “kjøpesenterne” på nett også. Men jeg foretrekker de små butikkene. Gjerne drevet av en mammagründer. De er internetts versjon av skomakergata. Og de har muligens ikke alt på en plass, slik store “kjøpesentre” har. Jeg må antageligvis gå ut og inn av nettbutikkene en etter en. Kanskje ikke med snøfiller i håret og snø som må børstes av skoene, men allikevel. Den ekstra anstrengelsen er på en måte verdt det for det særpreget man opplever i hver butikk.

Mammabutikken minner meg om de små butikkene fra tiden da man handlet julegaver i skomakergata-stil. Butikken er ikke bare enda en nettbutikk. Det er en nettbutikk med personlig preg. Du treffer butikkeieren Jeanette, en førskoleutdannet småbarnsmor som er levende opptatt av tilknytningsomsorg, miljø og en hel rekke andre ting. I tillegg til litteraturstudier.

I likhet med småbutikkene jeg husker fra barndommens julehandel møter jeg i nettbutikker som bl.a. Mammabutikken en eier som faktisk vil noe med butikken sin. En som tenker på mer enn bare potensiell inntjening når hun f.eks. skal ta inn produkter til barn og voksne. Og i butikkens blogg, Mammajournalen, har hun skrevet en rekke artikler som ikke bare er designet for å selge deg mest mulig, men som viser både engasjement og nærvær. Du handler ikke bare av en mammabutikk, du handler av Jeanette.

Det finnes mange slike små nettbutikker der ute. Jeg tipper vi ville ha fått en fin skomakergate å gjøre julenetthandelen i dersom man samlet dem. Hva med for eksempel Mammabutikken og MillaMyk “vegg i vegg”? På Epla finner man en hel haug håndlagede julegaver.

Uansett: Ha en riktig god julehandel på nett. Enten du velger kjøpesenterstilen eller skomakergatastilen. Eller, kanskje du er litt som meg og gjør begge deler.

Og du?

Dersom du vil oppleve en RL-julehandel old style…

Vel, hva med å ta en tur til et julemarked her i Norge eller i utlandet?

På leting etter informasjon kom jeg over en pdf-utgave av NAVs eget internmagasin, Memu.

Så jeg leste litt, da. Og grublet litt.

Det som utløste grublingen var dette:

Et nærbilde:

Det fikk meg som sagt til å tenke litt. Ikke på selve konferansen, men på hvilke andre konferanser jeg skulle ønske NAV fokuserte mer på.

Med Gudruns beretning om sitt mindre hyggelige møte med NAV og Annikas lignende erfaringer friskt i minne mener jeg det er på høy tid at NAV får en kompetanseheving i forhold til å forstå bloggingens rolle for syke og uføre. Både i et sykdomsmestringsperspektiv, men også i noen tilfeller i forhold til selve rehabiliteringen.

Kanskje en “Hvordan forstå blogging?”-konferanse kunne vært på sin plass?

I tillegg synes jeg bloggeren bak Giktbloggen har noen sabla gode poeng når det gjelder å se potensialet som ligger i arbeid på nett for folk som av en eller annen grunn har helsemessige utfordringer. Som han svarte da jeg kommenterte et innlegg han hadde skrevet om Gudruns sak:

Et viktig poeng er at for svært mange uføre kan en karriere opparbeidet via sosiale nettverk, f.eks gjennom blogging eller twitter, være en vei ut av uføret og over i betalt arbeid. NAV Sagene demonstrerer fryktelig svake kunnskaper om blogging som uttrykksform, og burde faktisk skammet seg inderlig.

Fra kommentarfeltet under innlegget Idiotene.

Det er vel kanskje det som fikk meg til å reagere litt på konferansens tittel. Jeg mener ikke at man ikke skal sørge for at ingen snylter. Men denne vaktsomheten virker det ikke som om det er mangelvare av i NAV.

Det handler litt om hvor fokuset ligger. De fleste som har vært på kurs og seminar har merket hvordan man blir litt ekstra opptatt av det som var temaet. Litt gira, kanskje.

Jeg kan ikke unngå å tenke på de to bloggerne. Gudrun og Annika. Og lure på hvordan ting hadde sett ut om saksbehandlerne deres i NAV nylig hadde kommet fra f.eks. et seminar som het “Hvordan forstå blogging i et mestrings- og rehabiliteringsperspektiv?” eller “Internettets muligheter”.

Gjerne samtidig som politikerne for en gangs skyld droppet de sedvanlige debattene om hvorvidt “Nordmenn er late!” og “Velferdskostnadene eksploderer!” og heller tok en debatt og felles brainstorming om “Hvordan bistå når folk skaper sin egen, tilrettelagte arbeidsplass?” eller lignende.

Noe sier meg at de to bloggerne ville ha blitt møtt veldig annerledes dersom deres saksbehandlere hadde hatt en bedre forståelse av blogging. Kanskje ville NAV ha fungert som en støtte fremfor en belastning. For det bør da ikke være kun de friskes privilegium å forsøke å gjøre det beste ut av hva man har?

Hva om NAV fremfor å så raskt anta at noen var “ute for å stjæle trygd” heller så mulighetene?

Det hadde vært noe, det…

Hva med deg? Hva kunne du tenke deg å se en NAV-konferanse eller politikerdebatt og mediastorm om?

Anbefalt lesning:

Samfunnet som forsvant og veien tilbake – om sykdom og internett

Dagens nettsurfing har gitt noen wow-opplevelser.

Her er tre av dem:

Jeg har grublet og pint meg selv om en avgjørelse i en liten evighet. I dag ramlet jeg over akkurat hva jeg trengte å lese. Nemlig What to do when you’re completely unsure.

Noen ganger kommer man over ting folk skriver som er så bra at man nærmest står foran pc-skjermen og gir stående applaus, før man roper til alle som gidder å høre at “Dette må du bare lese!”. Fordi man er overbevist om at samfunnet vil bli ørlittegranne mer forståelsesfullt om flere leser det. Sånn var det da jeg leste Gift med en trygdet.

Den siste er en youtubefilm jeg oppdaget på Facebook. Se den og se om ikke du også fikk en aha-opplevelse.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/nettets-beste-i-dag/feed/ 2 http://www.fullthus.com/blogg/novemberutfordringen/ http://www.fullthus.com/blogg/novemberutfordringen/#comments Wed, 27 Oct 2010 19:45:43 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3699

Jeg har blitt utfordret av en drage – og med geléknær har jeg tatt utfordringen.

Ok, da. Så er det kanskje ikke bare jeg som ble utfordret. Det var vel heller en åpen invitasjon der folk kunne bli med. Det er bare det at dette er me-me-me-land og ja, jeg heiv meg på.

Noen ganger er det nemlig slik at de tingene man føler litt motvilje i forhold til også er nøyaktig hva man trenger å gjøre. Faktisk kan man vel si at motviljen stammer direkte fra behovet.

Du skjønner: På Pengevett har vi en drage. Eller Dragen, som hun liker å kalle seg. En skikkelig “no bullshit”-drage. Noe som forsåvidt er logisk, siden drager ikke bæsjer oksebæsj. Hm. Tenk at jeg klarte å komme inn på bæsjesnakk i dette innlegget også. Urovekkende…

Men tilbake til saken:

Dragen har utfordret og jeg har skjelvende sagt ja. Jeg og en rekke andre mennesker.

Utfordringen handler nemlig om å se skrekken, eller forbruksvanene sine, i hvitøyet. Ja, du leste riktig. Nå skal pengebruken ikke lenger danse lykkelig i en blomstereng og prompe regnbuer, men hankes inn på kammerset for å svare for seg, ja! (Som du kan se er det fryktelig positive assosiasjoner jeg har til denne prosessen. *kremt*)

Men utfordringen har noen fordeler.

• For det første så er det deg selv du skal holde ansvarlig – for deg selv. Altså er det ingen skriftestol involvert her. Noen velger kanskje å føre inn pengebruken i fancy dataprogram, mens andre nøyer seg med en notisblokk i lomma.
• Selv om det ikke er noen skriftestol involvert, er det fullstendig lov å dele erfaringer man gjør seg underveis og aha-opplevelser som oppstår. For alt vi vet kan det til og med vise seg at man egentlig har mer penger mellom hendene enn man trodde, bare at de flommet over i feil retning.
• Du slutter å lure deg selv. Selvbedrag er svindyrt. Har jeg hørt. Ingen sier at du ikke skal kjøpe den boka eller gå på kafé, men ha i det minste guts nok til å innrømme det på papiret. For alt du vet vil det vise seg at når du får stoppet lekkasjer som egentlig ikke var så morsomme, så vil du få mer igjen til de tingene du virkelig vil. Uansett om det er fornuftig eller ikke. Poenget er at pengene skal jobbe for deg og da må de gjøre som du vil. Og du må ta en inspeksjon for å oppdage hvor slaskene gjemmer seg.
• Januar blir bedre. Det er min erfaring. Alle grep jeg gjør for å bedre økonomien eller bli mer bevisst i spesielt tiden før jul, gjør alltid januar til en bedre måned å være meg i. Jeg tror jeg skal klare å kose meg i førjulstiden (du vet, den som begynte i september…) samtidig som jeg gjør januar bedre.

Disse begrunnelsene klamrer jeg meg fast i. For jeg skal være med på utfordringen, ja. Visst pokker skal jeg det.

Og vet du?

Det var ikke nok å svelge tungt og akseptere utfordringen fra Dragedamen, altså. Neida. Jeg planlegger å dra med meg flest mulig ned i dragsuget.

For tross alt: Det er da ikke bare jeg som skal gå november skrekkslagen i møte, er det vel?

Hallo?

Denne kom jeg over i dag. Midt blant kritthvite interiørblogger full av shabby chic og landstil er denne noe helt utenom det vanlige.

Bloggen er relativt nyoppstartet, men lover godt for de av oss som liker å humre litt i hverdagen.

Ta turen innom Kåfjordolgas tips og idéer for litt eh… annerledes interiørtips.

Etter en grundig tankeprosess har jeg kommet frem til at dette… dette kan ikke være annet enn det. Innbrudd i bloggen. Jah.

Du skjønner, jeg satt sent i går kveld og skrev noe utrolig bra og gjennomtenkt. Ja, du kan nesten si at det var et mesterstykke. *nikker alvorlig*

Det hadde skarphet. Det hadde humor. Det hadde selvironi. Det hadde sinnsykt gode argumenter. Det hadde feel, det hadde groove og det hadde flow. Åh, som det hadde flow!

Det. Hadde. ALT!

Og jeg… Jeg var mammabloggerutgaven av Carrie Bradshaw. Som stilte oss alle tankevekkende og kloke retoriske spørsmål om mammarollen i dagens samfunn.

Akk! Det var vakkert.

Om jeg skal si det selv. I all beskjedenhet. Og sånn. *kremt*

Jeg postet ikke mesterverket før jeg gikk og la meg så altfor sent. Håneida. Et sånt mesterverk fortjener jo en siste finpuss før det publiseres, gjør det ikke? Jo, det var det jeg tenkte.

Det er bare det… at når jeg da leste gjennom mesterverket mitt… i dagslys og i mer våken tilstand enn i natt, ja da har det visst blitt totalt vandalisert! Noen, sannsynligvis en ganske elendig skribent om jeg skal si det som det er, har tydeligvis brutt seg inn i bloggen i natt og forandret dette praktfulle mesterverket som hadde alt til noe mer eller mindre usammenhengende sludder fullt av hullete argumentasjon og morsomheter som ikke er morsomme om man myser kjempemye og skakker på hodet engang. Og selvironien har innbruddsvandalen tydeligvis forvandlet til pinlig utlevering av egen tilkortkommenhet. Det er virkelig ille. Virkelig.

Pokkers innbruddsfolk!

Eh… ja, for det er vel ingen som tror at det jeg skrev i de sene nattetimer kanskje rett og slett ikke var så bra som jeg innbilte meg der jeg hamret i vei med en selvtilfreds nynning og overtrøtte øyne? *skuler mistenksomt rundt*

Vi tviler ikke på denne utrolige genialiteten som kom kastet over meg lenge etter leggetid og bare måtte trumfe den sårt tiltrengte søvnen som var igjen å forsyne seg av, gjør vi? Hm? HM?!

Nei, tenkte meg det. *snøft*