Fullt Hus » Humor

Prosjekt: “Fotballfrue”

Lin — Thu, 02 Dec 2010 19:21:51 +0000

Ærlig talt, folkens. Hvordan kunne dere la dette skje? Dere vet jo at jeg har litt tungt for det, gjør dere ikke?

For mens andre har tjent rått på produktanmeldelser i bloggene sine har jeg bare soset rundt helt gratis. Og hvem sin skyld er det? Hæ?! Jo, dere. Eventuelt psykodrittsekkmøkkamannen. Han har jo skyld i det meste. Også mitt gratisarbeid.

Men med unntak av bokbloggturnéen der jeg omtrent ikke kunne få skrytt høyt nok om at jeg er så uunnværlig at et forlag (et FORLAG faktisk!) sender meg en bok og gråtende tigger meg om min allmektige og “helt avgjørende for forlagets fremtid”-mening, har jeg omtalt produkter og tjenester helt gratis. Antageligvis ble jeg utvalgt fordi de jo vet at jeg aldri overdriver. Eller skrøner.

I forumkonkurranser har jeg til og med vært så dum at jeg har dekket premier av egen lomme, noe som jeg jo nå innser er dumt med tanke på at andre faktisk tar betalt av sine sponsorer for at de får den gedigne æren av å være sponsorer.

Jeg har nå (ikke takket være dere, slappfisker!) innsett noe.

Jeg er bare nødt til å bli fotballfrue.

Det vil bli tøft, men jeg er villig til å ofre meg. Ikke bare for “Prosjekt Fotballfrue”, som jeg har kalt det, men den utakknemlige dritten jeg er gift med.

Vet dere; Han klager omtrent hele tiden. Det var for eksempel nesten ikke et fnugg av takknemlighet å spore uansett hvor mange timer jeg tvang oppmuntret mannen til å drible ute i snøen i dag. Eller hvor nådeløst standhaftig jeg lukket ørene for hans hutrende bønn om jeg for helvete kan se å ta til vett så han fikk komme inn til varmen igjen. Men jeg vet jo at min fremtidige fotballstjerne innerst inne innser at jeg nok en gang har rett. Dette er gull! Dette er løsningen. Og jeg, jeg er den trofaste klippen som står støtt når fotballstjerna står der og roper ut at han for himmelens navn er en 42 år gammel fembarnsfar. Ordene virker kanskje vrange, men jeg kan se de frosne gledestårene på kinnene hans gjennom frostrøyken og da er det jo klart jeg holder stand. Så dedikert er nemlig vi fotballfruer. Jeg kaller det “Skrikekur for fremtidige fotballstjerner”.

Blir ropingen fra utsiden for vanskelig å holde ut får jeg heller avlede meg selv litt med enda mer posering for speilet. En fremtidig fotballfrue må jo øve, tross alt.

Jeg gjør det for ham. Jeg er nemlig kona som bryr seg, jeg. Så når han jogger ustøtt i knehøy snø roper jeg kjærlige oppmuntringer som “Kom igjen nå, din pyse!” til ham. Ja, selv om det er bitende kaldt ute og jeg blir litt småkald når jeg åpner vinduet og roper motiverende ord som “Få opp farta, ellers tar jeg den andre skoen også!” ut i vinternatta, så er jeg villig til å gjøre det for ham. Kjærligheten tåler jo tross alt alt, sier de.

Og hjelper ikke de oppmuntrende tilropene kan jeg jo bare gi ham en sniktitt på mine poseringskunster fra vinduet. Det tipper jeg vil motivere som bare rakker’n og få slutt på ropene om at jeg er blitt gal. (Note to self: Få tak i den diskokula.)

Men altså. Det blir visst ikke noen store fremskritt i dag. Så mens mannen (den pysa!) hakker tenner og griner under et pledd mens han har et heller klamrende grep rundt en kopp kakao, må jeg bare akseptere at den slasken ikke elsker meg nok til å bli fotballstjerne så fort som jeg mener er best for ham. (Tro ikke at jeg gir opp. Jeg gir aldri opp drømmen din, baby!)

Og mens mannen tiner er det på tide å jobbe videre med den andre delen av fotballfrueplanen. Nemlig prislisten.

Du skjønner; I tillegg til å være en fantastisk intelligent person helt uten anlegg for overdrivelser og skrøner, er jeg nemlig også realistisk. Jeg vet hvor pengene er å hente for min del, og nå skal jeg utnytte det til fulle! Og for å demonstrere hvordan jeg gjør det, slik at du kanskje kan nyte godt av denne metoden, vil jeg dele min påbegynte prisliste her:

Min prisliste:

Grete Roede:

Fjerning av Deres merkevarenavn i denne bloggen: 7500,-
Slutte å skrive om kurs, kurskvelder og manglende vektnedgang: 12 500,-
Slutte å rapportere vektoppgang i innlegg der jeg også identifiserer meg som kursdeltaker hos dere: 15 000,-
Å bytte ut Deres merkevarenavn et av Deres konkurrenters navn: 25 000,-

Helsestudioet:

Fjerne alle referanser til Deres helsestudio: 8000,-
La være å identifisere dere med navn og bilde: 12 000,-
Bytte ut Deres merkevarenavn med et av deres konkurrenters navt: 25 000,-

Wii Fit:

Fjerne alle referanser til Deres produkt: 8000,-
Ikke publisere banneret med meg i fullfigur og teksten “Wii Fit bygget denne kroppen”: 27 500,-

Tilbydere av produkter som treningstøy, kokebøker og lignende kan ta kontakt for nærmere avtale.

Jeg forventer en massiv strøm av henvendelser. Men jeg må bare si det igjen: Dette synes jeg dere burde ha tipset meg om før. Mannen er tross alt ikke 42-åring i all evighet heller. *snurt*

Noen som har telefonnummeret til min nye BFF, Victoria Beckham, forresten?

Bilder: Istockphoto.com

NAV-parodi

Lin — Fri, 17 Sep 2010 18:02:54 +0000

Først: Unnskyld til dere jeg kjenner som jobber i NAV. Jeg vet dere er flinke og effektive og alt det der, men jeg klarer bare ikke slutte å le av denne allikevel.

For jammen har det hendt at man har forestilt seg noe sånt i kulissene på NAV også.

*hiksteler*

Ved regnbuens ende

Lin — Sat, 11 Sep 2010 15:37:16 +0000

Du trodde kanskje det var en krukke med gull der regnbuen ender?

PMS-dronningen finner en sjelevenninne

Lin — Fri, 10 Sep 2010 17:23:21 +0000

For noen år siden skrev bloggeren Wendi Aarons en tekst for McSweeneys samling av åpne brev til folk og firma som sannsynligvis ikke kommer til å svare. Og hun, hun skrev et brev til Mr.Thatcher i selskapet Proctor & Gamble. Du vet. Folka bak Always-bindene…

Og dere?

Det er så vakkert at det er rent rørende. Jeg tror nemlig PMS-dronningen har funnet en sjelevenninne. Bare les her:

Dear Mr. Thatcher,

I have been a loyal user of your Always maxi pads for over 20 years, and I appreciate many of their features. Why, without the LeakGuard Core™ or Dri-Weave™ absorbency, I’d probably never go horseback riding or salsa dancing, and I’d certainly steer clear of running up and down the beach in tight, white shorts. But my favorite feature has to be your revolutionary Flexi-Wings. Kudos on being the only company smart enough to realize how crucial it is that maxi pads be aerodynamic. I can’t tell you how safe and secure I feel each month knowing there’s a little F-16 in my pants.

Have you ever had a menstrual period, Mr. Thatcher? Ever suffered from “the curse”? I’m guessing you haven’t. Well, my “time of the month” is starting right now. As I type, I can already feel hormonal forces violently surging through my body. Just a few minutes from now, my body will adjust and I’ll be transformed into what my husband likes to call “an inbred hillbilly with knife skills.” Isn’t the human body amazing?

As brand manager in the feminine-hygiene division, you’ve no doubt seen quite a bit of research on what exactly happens during your customers’ monthly visits from Aunt Flo. Therefore, you must know about the bloating, puffiness, and cramping we endure, and about our intense mood swings, crying jags, and out-of-control behavior. You surely realize it’s a tough time for most women. In fact, only last week, my friend Jennifer fought the violent urge to shove her boyfriend’s testicles into a George Foreman Grill just because he told her he thought Grey’s Anatomy was written by drunken chimps. Crazy! The point is, sir, you of all people must realize that America is just crawling with homicidal maniacs in capri pants. Which brings me to the reason for my letter.

Last month, while in the throes of cramping so painful I wanted to reach inside my body and yank out my uterus, I opened an Always maxi pad, and there, printed on the adhesive backing, were these words: “Have a Happy Period.”

Are you fucking kidding me?

What I mean is, does any part of your tiny middle-manager brain really think happiness—actual smiling, laughing happiness—is possible during a menstrual period? Did anything mentioned above sound the least bit pleasurable? Well, did it, James? FYI, unless you’re some kind of sick S&M freak girl, there will never be anything “happy” about a day in which you have to jack yourself up on Motrin and Kahlúa and lock yourself in your house just so you don’t march down to the local Walgreens armed with a hunting rifle and a sketchy plan to end your life in a blaze of glory. For the love of God, pull your head out, man. If you just have to slap a moronic message on a maxi pad, wouldn’t it make more sense to say something that’s actually pertinent, like “Put Down the Hammer” or “Vehicular Manslaughter Is Wrong”? Or are you just picking on us?

Sir, please inform your accounting department that, effective immediately, there will be an $8 drop in monthly profits, for I have chosen to take my maxi-pad business elsewhere. And though I will certainly miss your Flexi-Wings, I will not for one minute miss your brand of condescending bullshit. And that’s a promise I will keep. Always.

Best,

Wendi Aarons
Austin, TX

Vakkert, ikke sant?
Oppdaget via Cathrine.

PacMan på Twitter

Lin — Mon, 16 Aug 2010 23:42:33 +0000

Twitter kan brukes til så mangt.

Når BP søler kaffe

Lin — Sat, 12 Jun 2010 20:59:06 +0000

(via)

For mer info: TV2,VG

“See that girl, watch her scream, kicking the dancing queen”

Lin — Fri, 15 Jan 2010 11:42:13 +0000

Synes du de gode gamle sangtekstene begynner å bli kjedelige og forutsigbare?

Da bør du sjekke en Kissthisguy.com. Siden er full av eksempler på eh… alternative sangtekster. Eller, det er vel mest hvordan de trodde teksten var. Akkurat som jeg med overbevisning pleide å synge at alle duene ” fløy omkring mellom tærne”. Bare tekstene på Kissthisguy som regel er enda morsommere. Og ved hvert eksempel finner man historien rundt denne alternative måten å synge på.

Noen favoritter har jeg funnet allerede:

“See that girl, watch her scream, kicking the dancing queen” fra ABBAs Dancing Queen.

“Might as well face it your a d**k with a glove” fra Robert Palmers Addicted to love, som noen trodde handlet om en viss popstjerne…

“Steak and a knife, Steak and a knife” fra Bee Gees Staying alive.

Eller hva med Madonnas berømte “Like a virgin touched for the thirty-first time”?

Og alle kan vel kjenne igjen sangen fra Ghostbusters?

“Who ya gonna call? Those bastards!”

Mette-Marit om ADSL

Lin — Thu, 17 Sep 2009 22:13:39 +0000

Ja, eller Pernille Sørensen sin versjon, da.

Stoltenberg og Lettraurene

Lin — Wed, 16 Sep 2009 01:36:13 +0000

Valget gikk ikke helt som jeg hadde ønsket meg, men sånn er det nå engang.

Det jeg derimot kan er å glede meg over er andres glede. Eventuelt humre litt godmodig av dem. Jeg er litt rar sånn. Jeg liker det ikke når politikere blir for finslipte og glatte.

Dette er klipp fra en 1. mai-tale som kanskje eller kanskje ikke ble holdt etter et ekstra festlig lag. Av en eller annen grunn forestiller jeg meg at Stoltenbergs kone fikk en liten reprise av denne talen da han kom hjem etter valgvaken. For noe sier meg at det må ha vært et særdeles festlig lag etter denne seieren.

Men nå. Over til Stoltenberg og Lettraurene.

(Du vil skjønne hva jeg snakker om et stykke ut i klippet. )

Den vanskelige mammaen

Lin — Sun, 05 Jul 2009 20:00:41 +0000

I dag leste jeg en artikkel som traff rett i hjertet. Og selv om jeg ikke på langt nær har de samme utfordringer som denne mammaen står overfor, så synes jeg at jeg kjenner meg litt igjen.

For du skjønner…

Jeg er mamma til en fantastisk gutt. En sjarmerende, kjærlig, engasjert, humoristisk og utfordrende gutt som er litt annerledes enn andre gutter. Da mitt første barn ble født, ble jeg en mamma. Da dette barnet ble født, ble jeg en vanskelig mamma.

Å være mammaen hans er et privilegium. Et krevende privilegium, noen ganger. Jeg vinner nok aldri noen pris som “årets mor” i en verden der man måler foreldres dyktighet utifra barnets atferd. For kunnskapsløsheten om hva som ligger bak finner man de fleste steder. Men jeg har etterhvert lært meg å sette pris på “Holland“.

Men det er en ting som jeg synes er både utmattende og frustrerende. Og det er å måtte være “den vanskelige moren”.

Da jeg selv gikk på skolen, var det “min” arena. I alle fall før tenåringsopprøret nådde meg også i en periode. Men ellers… lærerdatter som jeg var, var jeg rimelig godt kjent med skolemiljøet. Jeg kom som regel godt overens med lærere og i karakterboka fra ungdomsskolen var det gode tilbakemeldinger. Både faglig og i forhold til meg som elev.

Nå er jeg tilbake på skolearenaen. Denne gangen som mor. Og hadde man skulle fått karakterbøker nå som mor… vel, jeg kan vel bare si at jeg er glad for at man ikke får det. Dagene som lærerens favoritt er talte. Jeg er en vanskelig mor.

Som mor til et funksjonshemmet barn er man ofte nødt til å være vanskelig for å være sitt barns advokat. Kommunene er fattige og det er sjelden noe som kommer helt av seg selv.

Jeg er den vanskelige moren som klager på tildelte ressurser. Som klager til Fylkesmannen. Som maste i flere år på PPT for å få gutten utredet. Som krever kompetanseheving i skolen. Som krever kompetanseheving for seg selv. Som søker og klager. Helt til Fylkesmann og Trygderetten. Som krangler seg inn på foreldreveiledningskurs og reiser til et annet fylke annenhver uke for å gå på det.

Det er ingen monstre jeg kjemper mot. Tvert imot. Det er engasjerte folk som jobber i et system der det alltid mangler noe. Penger, personale, ressurser til kompetanseheving og så videre. Særdeles likandes folk som det ikke er moro å være vanskelig mot i det hele tatt. Og jeg tror kanskje at de heller ikke synes det er særlig artig å være “vanskelige” tilbake. Men de har ikke ubegrensede midler og myndighet de heller.

Som regel fungerer det greit nok sånn rent sosialt. Tonen er som regel høflig og god. Vi setter pris på hverandre.

Men det hender også at frustrasjonen topper seg. At man er sliten og frustrert. At man ser så tydelig at ting MÅ gjøres, men vet at man ikke får det til selv. Et eksempel er skolebøker som forsvinner. “Hjemmet må passe på” VS “Skolen må sørge for ekstra boksett”. Frem og tilbake. Eller “PPT må jobbe raskere, observere mer”.

Jeg ser også at det holder hardt mellom fagfolkene også noen ganger. “PPT må sørge for”, “BUP har ansvar for”, “Skolen har ikke” og “Kommunen burde sørge for”. Og jeg er den vanskelige mammaen som må ta opp kampen. Krangle helt opp til Fylkesmannen slik at skolen får tildelt de midlene de trenger. Mase på PPT så BUP får de testene de venter på. Det er noen spilleregler som begrenser hvor vanskelige fagfolkene kan være mot hverandre. Derfor er det som regel foreldrene som må gjøre det. BUP setter pris på at jeg legger press på PPT. Skolen setter pris på at jeg klager og anker til de får nok midler.

Jeg blir ikke lei av sønnen min. Men det hender at jeg er sliten. Ikke av ham. Men av å være den vanskelige mammaen. Av å være “vrang” og kravstor overfor hyggelige mennesker som også vil det beste for gutten. De kan ikke alltid klage slik jeg kan. Til f.eks. Fylkesmannen. På noen måter er de også avhengig av at jeg er vrang. At jeg sørger for at nok timer og ressurser tildeles.

Jeg vet ikke, jeg.

Jeg skulle vel egentlig bare ønske at tilbudet sto i samsvar med behovet. At man slapp å slåss om midler i en fattig kommune. At det var ressurser nok for å heve kompetansen slik at jeg slapp å være mitt barns advokat hele tiden. For jeg tviler ikke et sekund på at det er utrolig mange engasjerte og flinke folk som jobber med barnet mitt. Og jeg tror at kanskje de også er lei og slitne av å måtte slåss. Av å måtte si nei så ofte.

Jeg skulle ønske jeg ikke måtte være den vanskelige mammaen så ofte for at barnet mitt skal få en god start på livet sitt.

Jeg kunne kanskje få lov til å være en grei mamma istedet?