Vel, her kan du se det med egne øyne.

Forhåpentligvis vil det lønne seg i det lange løp, da. Det var jo en forbedring og på sikt tror jeg Google vil henge med også.

Ja, jeg tror nesten det bør inn i diagnosesystemet, altså. For, utrolig nok, har jeg muligens utviklet det. Jeg, som var en racer med kredittkortene en gang i tiden. Nå er det helt motsatt. Jeg vegrer meg for å shoppe.

Etter flere måneder med påfyll på julekontoen er det nemlig snart på tide å begynne uttakene og jeg merker at jeg kvier meg litt til det. Å se saldoen gå nedover.

Jeg hadde planer for disse pengene. Det er ikke all verden med penger, men jeg skulle ha noe så jeg får begynt å gjøre huset “juleklart” og fikse julekalender for ungene med litt pengene nå.

Det er bare det at… dette jo er penger som er spart med 6 kroner her og 267 kroner der. Litt og litt og litt. Og så skal jeg plutselig bare robbe kontoen for en større sum? Jeg får åndenød!

Jeg skulle faktisk vært på handletur i dag, men fikk meg bare ikke til å gjøre det.

Tenk det. Jeg, som en gang i tiden gjorde de fleste tabbene man kan gjøre med pengene, har utviklet kjøpevegring. Jeg. Hvem skulle ha trodd det?

Og der har vi en bivirkning det kanskje bør advares mot på Pengevett.

“Advarsel: Kan føre til penger i banken, hyppig trøstesparing og akutt kjøpevegring!”

Forhåpentligvis løsner det før julegavene skal i hus. Jeg har jo tross alt litt av noen ønsker å oppfylle. I år som tidligere år.

Eventuelt får jeg jo bare gi kjærlighetserklæringer i julegaver i år. Og fornærmet spørre om man virkelig ikke synes min kjærlighet er verdifull når resten av gavene etterlyses.

Jeg har en plan.

Når man har handlet og husets barnearbeidere hjelper til med å legge vekk varer kan det hende de blir litt vel eh… kreative.

Hvis du for eksempel sier til husets minstemann at han skal “sette colaen et kaldt sted” er det ikke en selvfølge at dette kalde stedet er kjøleskapet, fryseren eller trappa rett utenfor inngangsdøra.

Neida.Vi er da mer kreative enn som så!

Det kan for eksempel hende at du en gang utover kvelden innser at du fikk lyst på et glass av den kalde colaen. Du vet, etter at ungene har lagt seg. Bare et bittelite glass. Sånne ting teller ikke når man går på Grete Roede, nemlig. *host*

Det kan også hende at du leter og leter og leter. Før du møter på et av de store barna som er på vei til do en tur og kan gi deg et aldri så lite hint om hvor denne kalde colaen befinner seg. Ja, ikke nøyaktig, da. Men sånn omtrentlig.

Sånn omtrentlig et eller annet sted i hagen.

Nedgravd i snøen.

DER ligger den iskalde colaen du fikk lyst på.

Så da står du da. Sent, sent en fredagskveld og skuer utover den ikke akkurat lille tomta mens du hutrende spør deg selv:

Hvor lyst har jeg egentlig på den colaen.

Og hvor pokker er spaden?

Etter en grundig tankeprosess har jeg kommet frem til at dette… dette kan ikke være annet enn det. Innbrudd i bloggen. Jah.

Du skjønner, jeg satt sent i går kveld og skrev noe utrolig bra og gjennomtenkt. Ja, du kan nesten si at det var et mesterstykke. *nikker alvorlig*

Det hadde skarphet. Det hadde humor. Det hadde selvironi. Det hadde sinnsykt gode argumenter. Det hadde feel, det hadde groove og det hadde flow. Åh, som det hadde flow!

Det. Hadde. ALT!

Og jeg… Jeg var mammabloggerutgaven av Carrie Bradshaw. Som stilte oss alle tankevekkende og kloke retoriske spørsmål om mammarollen i dagens samfunn.

Akk! Det var vakkert.

Om jeg skal si det selv. I all beskjedenhet. Og sånn. *kremt*

Jeg postet ikke mesterverket før jeg gikk og la meg så altfor sent. Håneida. Et sånt mesterverk fortjener jo en siste finpuss før det publiseres, gjør det ikke? Jo, det var det jeg tenkte.

Det er bare det… at når jeg da leste gjennom mesterverket mitt… i dagslys og i mer våken tilstand enn i natt, ja da har det visst blitt totalt vandalisert! Noen, sannsynligvis en ganske elendig skribent om jeg skal si det som det er, har tydeligvis brutt seg inn i bloggen i natt og forandret dette praktfulle mesterverket som hadde alt til noe mer eller mindre usammenhengende sludder fullt av hullete argumentasjon og morsomheter som ikke er morsomme om man myser kjempemye og skakker på hodet engang. Og selvironien har innbruddsvandalen tydeligvis forvandlet til pinlig utlevering av egen tilkortkommenhet. Det er virkelig ille. Virkelig.

Pokkers innbruddsfolk!

Eh… ja, for det er vel ingen som tror at det jeg skrev i de sene nattetimer kanskje rett og slett ikke var så bra som jeg innbilte meg der jeg hamret i vei med en selvtilfreds nynning og overtrøtte øyne? *skuler mistenksomt rundt*

Vi tviler ikke på denne utrolige genialiteten som kom kastet over meg lenge etter leggetid og bare måtte trumfe den sårt tiltrengte søvnen som var igjen å forsyne seg av, gjør vi? Hm? HM?!

Nei, tenkte meg det. *snøft*

Du trodde kanskje det var en krukke med gull der regnbuen ender?

]]> http://www.fullthus.com/blogg/ved-regnbuens-ende/feed/ 0 http://www.fullthus.com/blogg/bare-en-roykmaskin-unna-god-sjokoladekake/ http://www.fullthus.com/blogg/bare-en-roykmaskin-unna-god-sjokoladekake/#comments Fri, 27 Aug 2010 13:54:42 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3092

Sjokoladekakebakingen gikk ganske bra. Til tross for manglende discokule, god lyssetting og et applauderende publikum.

Det vil si…

Bra for å være den aller første sjokoladekaken jeg har bakt. Noensinne.

Oppskriften ble funnet her

På denne stadiet føler jeg meg ganske flink. Til tross for sørgelig kjedelig kjøkken og dårlig lyssetting. Men hey! Dette går jo bra.

Eggedosis skal bli sjokoladebunn og jeg har helt den smeltede sjokoladen oppi. På dette stadiet er jeg rene Martha Stewart.

Sjokolade, mel, kakaopulver og mer til. Dette går jo strålende.

Så kom en periode der jeg muligens ble så opphengt i egen suksess, eventuelt at prosessen ble for kronglete til at jeg husket å ta bilder. Sjokoladekakebunnen ble som den skulle. Som en brun, sprukken asfalt, med andre ord. (Hæ? Er det ikke sånn den skal være?)

Da tiden kom til pyntingen slo jeg på stortromma. Mamma ble 60, så da var det jo selvsagt naturlig å pynte kaken som om det var til en barnebursdag. *kremt*

Det var mye glasur. Veldig mye. Det viser seg nemlig at når man dobler en oppskrift så trenger man ikke nødvendigvis dobbelt opp av det som skal være oppå. Små seigmenn ble lagt sirlig på. Og druknet nesten i glasuren. Deretter var det Non Stop-en sin tur, og da var jeg passe ferdig med prosjektet at jeg for sent innså en ting: Når man heller rett fra posen, får man også med seg deler av de knuste Non Stop-ene.

På grunn av den heller voldsomme mengden glasur (vi snakker flere centimeter her, altså!) ble kaken i selskapet omtalt som “Eh… god, men mektig”.

Det vil si…

Som beskjeder mellom konsentrasjonsleirfanger ble det hviskende hvest mellom sammenbitte tenner fra den ene til den andre. “Hva du enn gjør – ta en liten bit. LITEN!”

Siden alle så ut til å overleve gårsdagen tok jeg meg en bit selv i dag. Og jeg tror jeg kan konkludere med tre ting.

1. Sjokoladekake er best dagen derpå. I alle fall om glasuren/fyllet nesten er like mye som selve kaken. Varm glasur er veldig mye mektigere enn kald.
2. Bunnen ble god. Det var en god oppskrift.
3. Jeg trenger definitivt discolys på kjøkkenet. Og røykmaskin. Det er basic.

Mon tro om jeg ikke også bør ha med discolys, røykmaskin og karaokeanlegg når jeg presenterer min neste kake også. Sånn i tilfelle noen skulle finne på å prøve å gjøre seg opp sin egen mening. Mine bakekunster trenger definitivt ekstra promotering også når det skal spises.

Som dette.

MED drakten, selvsagt. Man følger da oppskriften!

Om ikke annet så for å overdøve ropene om hjelp når jeg stapper baksten ned halsen på de utakknemlige spisende som bare ikke skjønner hvilket underverk de nettopp har fått servert.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/bare-en-roykmaskin-unna-god-sjokoladekake/feed/ 5 http://www.fullthus.com/blogg/det-var-da-det-frekkeste/ http://www.fullthus.com/blogg/det-var-da-det-frekkeste/#comments Thu, 05 Aug 2010 23:43:20 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=2886

Og det etter at siden har eksistert i minst 10 minutter. Minst!

Hmpf!

(Fra spøk til alvor: FB-siden finner dere her.)

Her er to fakta:

1. Jeg er nyoperert.
2. Jeg har barn som tar ting veldig bokstavelig.

Legg til at jeg etter operasjonen fikk med et infoskriv som jeg var dum nok til å la ligge fremme og dermed har man plutselig pådratt seg rene naziomsorgen fra en av undersåttene i heimen.

I infoskrivet står det nemlig ting som at man bør ha tilsyn den første tiden hjemme etter operasjon på dagkirurgisk, at man må unngå forstoppelse, at smertestillende kan tas hver 6. time, at man ikke skal løfte tungt de første ukene osv. I tillegg så prater man kanskje med ektefellen sin om hva som ble sagt av sykepleieren og legen.

Rør sammen disse elementene og vips! så sitter man i klisteret med en sønn som er selvoppnevnt pleier og tar jobben særdeles alvorlig.

Joda, det er jo hyggelig også. Hver gang man våkner av at dynen rettes på av nazisykepleieren som man trodde endelig hadde sovnet. Eller når man blir vekket grytidlig om morgenen fordi den selvoppnevnte pleieren bestemt mener at det har gått over 6 timer siden siste medisininntak ble observert. Eller bare når han vil forsikre seg om at kompresset ikke må skiftes.

Og så har man de andre episodene, da. Når pleieren fra helvete drar med seg dyne og pute for å ligge i stua og alle protester besvares med et bestemt “Jeg er tilsynet ditt!”

For står det i infobrevet fra sykehuset at man skal ha tilsyn, så skal man jaggu ha tilsyn så det holder. Det skal ikke stå på ham, nei!

Jeg mottar med andre ord utrolig mye velment og påtrengende pleie nå. Og bebreidende blikk når jeg er vågal nok til å gå og hente meg et glass vann helt på egen hånd. For ikke å snakke om et mistenksomt “Hvor skal du?!” så fort jeg endrer stilling i sofaen.

Og så har vi jo dette med forstoppelsen, da. Den som i følge infoskrivet bør unngås. Dette punktet har heller ikke blitt oversett av Tilsynet, må vite. Overhodet ikke. Vi leker ikke tilsyn heller!

Når man har beveget på seg og besvart spørsmålet om hva man skal med et noe oppgitt “jeg skal bare på do”. Da hører man gjerne den ivrige pleieren rope i bakgrunnen mens man etter å gjentatte ganger ha avslått støttehjelp stavrer seg mot dodøra.

“Jeg håper du får driti!”

Noe som ikke akkurat er så himla lett når pleieren også agerer som dofadder og roper spørsmål om hvordan det går fra utsiden mens du sitter der og gjør ditt aller beste for å være en god pasient.

Jeg bare sier det. *mumle*

Ja, jeg tenkte jeg bare skulle overbringe den gode nyheten, etter å ha grått min nød og outet min største frykt hos psykologen i dag.

Selv om det tar laaaang tid å nå opp til samme kapasitetsnivå som man hadde før etter å ha truffet den berømte veggen så det synger, har man ikke nødvendigvis pådratt seg en hjerneskade.

Så da har vi avklart det.

Jeg mistenker at psykologen lo. Inni seg. Av meg.

Hmf!

Hørt i heimen, sent i går kveld/natt:

Jeg: “Nå er klokka over tolv. Nå har vi bryllupsdag!”

Psykodrittsekkmøkkamannen: “Hvor mange år?”

Jeg: “17″

Psykodrittsekkmøkkamannen: “Bare 17?”

Jeg: “Ja”

Psykodrittsekkmøkkamannen: “Åh. Jeg synes det virker myyyye lenger.”

Han fortjener meg virkelig ikke. Han gjør faktisk ikke det.