Noen ganger får jeg inntrykk av at media er småallergisk mot kompetanse. Synsing derimot. Bring it on!

I dag er det Kari Jaquesson som er i rampelyset med synsing om fedme og hvordan genetikk visstnok ikke har noe med det å gjøre, noe det selvsagt reageres på.

Jeg har som oftest sansen for Kari Jaquesson. Jeg har det. Men noen ganger blir jeg litt sur av ting hun vrenger utav seg. Jeg har jo fyrt opp litt om dette før også. Hva kan jeg si? Dumskap provoserer og det å avfeie genetikken i fedmespørsmål er jo bare dumt.

Når Kari Jaquesson så glatt kan blåse av forskning og hardnakket ture i vei videre med høylytt synsing fordi hun bare har bestemt seg for at overvektige er sånn og har det slik osv. så må jeg slite litt for å bevare respekten jeg har for henne som en kompetanseperson. For kompetansepersoner tar vel til seg ny kunnskap etterhvert som forskningen bidrar til det? De dyrker vel viten fremfor egen forforståelse og eget menneskesyn? Eller?

I grunnen skjønner jeg ikke helt hvorfor damen og hennes holdninger (ja, for det er jo fint lite vitenskap i synsingen) provoserer meg og andre. Det er jo så åpenbart at når man kan avvise viten om et tema så lettbeint, så uttaler man seg ikke som kompetanseperson lenger. Forstå meg rett her nå: Kari Jaquesson har mye kompetanse, hun. Men det virker på meg som om at når kompetansen slutter, så begynner synsingen. Mens folk fortsatt vekter hennes ord som kompetanse. Og det er ikke akkurat bra. I hvertfall ikke på et felt der man virkelig trenger mer fag og mindre synsing.

Så hvorfor ikke heller se litt på hva man faktisk vet om overvekt istedet? Fra noen som ikke synser det frem fra egen forforståelse, men som faktisk har stilt spørsmålene og funnet svar? Kanskje ikke like fengende tabloid, men allikevel:

tvillingstudier har vist at 70 prosent av kroppsvekten er genetisk bestemt, mens 30 prosent er styrt av miljøet.

Andre faktorer som nevnes er søvnvaner, medisiner, røykekutt, forurensning, mors alder og barns fødselsvekt, sentralfyring og klimaanlegg (altså temperaturen rundt oss).

Forskere fra de amerikanske universitetene Yale, John Hopkins og Cornell sier ifølge Daily Mail at det bare er indirekte bevist at mager usunn mat og mangel på fysisk aktivitet er hovedårsaken til fedme.

Fra denne artikkelen. En av de som uttaler seg er stipendiat Teresia Wangensteen ved Avdeling for medisinsk genetikk, Ullevål universitetssykehus.

Men hva gjør vi med denne kunnskapen?

For det er en annen ting som irriterer meg litt: Når noen påpeker de andre faktorene, forskningen og det genetiske aspektet blir det ofte fort beskyldt for å være ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og sovepute.

Hvorfor det?

Når ble forskning og ønske om en bedre innsikt i en problematikk, enten man er rammet av den selv eller ikke, automatisk ansvarsfraskrivelse? Er det virkelig noen som sier at “forskning har vist ditt og datt, så da kan jeg drite i å trene?” Jeg har aldri sett denne holdningen uttalt annet enn i beskyldninger om at noen mener det.

Og når det gjelder hvilket syn på overvekt som er passiviserende og hvilket som ikke er det, som Kari Jaquesson ser ut til å være opptatt av: Er det det som er poenget med dette? Er vi ikke først og fremst ute etter svar, selv om svarene kanskje for noen kan misforstås som et klarsignal til å gi totalt blaffen?

Slik jeg ser det blir det bare dumt å avvise genetiske sammenhenger. Faktisk bør man heller bruke dette for å følge litt ekstra med. I noen familier har man økt forekomst av visse kreftformer. I andre familier er det kanskje andre ting. Og i noen så er det altså overvekt.

Hva er det med overvekt som er så spesielt at man tror økt bevissthet om genetiske sammenhenger vil gi noen annen effekt enn den man ser i forhold til annen helseproblematikk? Man får både et “heads up” og kan forebygge, men kanskje også hjelp som treffer bedre?

Problemet handler ikke om hvorvidt man lar forskning avdekke sammenhenger og deretter forholder seg til disse. Det viktigste er hvordan man forholder seg til den nye kunnskapen.

Et personlig eksempel: Jeg har to tilstander som begge hver for seg gir overvekt og fungerer som håndbrekk på en vektreduksjonsprosess.

Hva gjør denne kunnskapen med meg? Vel, først må jeg innrømme at jeg ble litt oppgitt, sturet litt og forbannet verdens urettferdigheter mens jeg trøstespiste litt sjokolade.

Men deretter?

Vel, forståelsen av dette har blant annet gjort noe med utholdenheten min. Før ville jeg ha gitt opp etter 7-8 kurskvelder på Grete Roede der “alle andre” suser forbi og ned i vekt. Nå? Nå tenker jeg at “Okei, så tar det lenger tid og hardere arbeid for meg. Hva så? Da får jeg bare bruke den tiden jeg trenger.”

Jeg har også sklidd ut, ramlet av lasset osv. Det kunne kanskje være greit å skylde på de to “gode grunnene” jeg har for å ikke gå ned i vekt da? Men kurset og kurslederen er jo der for å hjelpe meg. Hvordan skal de få gjort det dersom jeg lyver og sier jeg har fulgt programmet til punkt og prikke når jeg egentlig har sklidd ut på colafronten eller hopper over frokost og lunsj? Jeg går jo ikke på kurs for moro skyld, så hvorfor sløse min og andres tid på å lyve? Og dersom problemet er både de to fysiske tilstandene og dårlige vaner, så hvorfor ikke drøfte det jeg faktisk kan gjøre noe med? Som å f.eks. starte en Bruskuttutfordring?

Mine utskeielser blir jo tross alt ikke mer uvirkelig av at de fornektes.

Like lite som at genetiske sammenhenger forskning har avdekket blir det av at en høylytt helseguru sier “det er det ikke, så!” når disse funnene presenteres.

Og så bør jeg og andre kanskje litt i tankeboksen og finne ut av hvorfor vi gidder å la oss provosere av at en ellers kunnskapsrik “trimdronning” står og roper “Det er det ikke, så!” mot vitenskapen.

Brusdrikking er et stort helseproblem for mange og helsmyndigheter advarer mot dette. Før jul hadde det vært kjekt å gjøre noe med den uvanen. Jeg mistenker nemlig at julefeiring og slike ting vil smake langt bedre om man ikke har hatt “lørdag hele uka” i tiden før.

Siden vi alle er forskjellige tenkte jeg vi selv kunne sette opp reglene for denne måneden. Noen vil kanskje ta helt brusfri og drikke saft, Farris, eplemos etc. på …lørdager. Andre vil kanskje tillate seg f.eks. 1 boks cola hver lørdag. Kanskje drikker du ikke sukkerholdig brus i det hele tatt, men synes det blir litt vel mye Pepsi Max? Da bruker du utfordringen til å gjøre noe med det. Det blir opp til dere. Det viktigste er at vi setter oss et personlig mål og jobber for å holde det.

For denne utfordringen gjelder det imidlertid en regel: Ikke tenk svart/hvitt!
Sklir du ut eller faller for fristelsen en gang, så ikke overtal deg selv til å tro at du har ødelagt alt sammen og like godt kan gi opp. Dette er ikke en øvelse i feilfrihet og det gjelder å komme seg opp på hesten igjen så fort som mulig hvis man ramler av.

Jeg løy. Det er to regler. Den neste er: Ikke glem det du klarer!
Altså: Er du brusfri i 4 dager, men drikker et glass den 5. dagen, så ikke bare fokuser på den dagen men gi deg selv klapp på skulderen for de 4 hele dagene kroppen din fikk helt fri fra brusen.

Så hva sier dere?
Det er 31 dager i oktober. 744 timer.

Kan vi klare å gjøre noe med brusdrikkingen vår i den perioden?

Utfordringen finnes også på Facebook.

Du vet kanskje ikke dette, men nå må det frem i lyset.

Jeg, som til vanlig er nazisykepleier i kamp mot mer eller mindre kreative begrunnelser for å være hjemme, forvandles nemlig til et ekte mannfolk en gang i blant. Nærmere bestemt; Jeg blir manneforkjølet.

Jeg hater de skikkelig gjennomførte forkjølelsene så intenst at jeg nesten, men bare nesten, faller for fristelsen det er å gjøre som folk flest og heller kalle det influensa. Jeg er nemlig en av dem som mener det er dumt at ord som influensa og migrene slenges ut hver gang folk vil bli forstått og tatt på alvor for at de er syke. Du kan nesten si at jeg i all min kaldsvette og nysende klokskap får det for meg at jeg, jeg skal bli forkjølelsens ansikt utad og vise at dette slett ikke er noen spøk. Nemlig.

Og for at den mannlige befolkningen skal forstå hva jeg snakker om kaller jeg det heller “manneforkjølelse”. For de vet. De vet hvilken lidelse dette dreier seg om.

Manneforkjølelsen er skikkelig lei. Jeg merker det allerede når det er i ferd med å bygge seg opp, hvordan selvmedlidenheten kommer fossende. “Se! Kjenn! Jeg KALDSVETTER!” Eller hvordan alle hostekuler eller nyseangrep avsluttes med et bittelite (eller ikke fullt så lite) hulk før jeg tvinger mannen til å analysere hva han nettopp hørte. Var det ikke ille? Dette er nestenlungebetennelse. Banna bein! Sier jeg og trekker pleddet over meg mens Kleenexhaugen stadig vokser.

Det er bare et problem.

Jeg er gift med en mann. En mann som tydeligvis kan forkjølelsesfaget sitt godt. Du kan si at han er et naturtalent.

Så når jeg trykker pause på GET-fjernkontrollen og spør om han hørte hvordan det skrallet i lunger og andre innvoller under den siste store hostekulen, er han sleip nok til å parere med at han ikke hørte noen ting for han har så dotter i ørene og er nok i ferd med å få øreverk! Og dermed går startskuddet for den årlige ForkjølelsesOlympiaden.

Vi starter som regel bra med saklige argumenter avbrutt av hulkenys og snyting. Hvem har vondest? Hvem har feber? Hvem hostet nesten opp en lunge tidligere i dag? Og er det ikke egentlig feigt å regne med feber når en av oss har lavt stoffskifte og naturlig nok også lavere kroppstemperatur?! Og hvordan kan man egentlig vite om familiens sykepleier ikke bløffer når hun sier at hun definitivt har det verst og kommer med en kortversjon av “Kroppen vår” for å forklare?

Slik fortsetter det en stund før selvmedlidenheten og feberen tar oss og argumentene plutselig handler om hvem som alltid måker snø, sørget for julegaver til svigermor eller har født fem barn. Plutselig er alt relevant. Absolutt. Alt.

Til slutt kommer som regel en av oss med et vettug argument og har tilsynelatende vunnet. Men ForkjølelsesOlympiaden er ikke som andre olympiader. Håneida!

For akkurat når den som klarte å spa frem det vinnende argumentet midt i all snørra og kaldsvetten selvsikkert lener seg tilbake under pleddet med en fornøyd liten hostekule, slår motstanderen til og piper at h*n ikke har mer pust igjen og derfor ikke kan prate mer.

Sjakk matt.

Eller… i alle fall inntil neste dag. For da…

Da kan den tapende parten si noe sånn som at “Du hadde nok toppen i går. Nå er det visst kommet til meg.” Hostehikstesnyyyyt!

Vi er alle vinnere her. *kremt*

]]> http://www.fullthus.com/blogg/forkjolelsesolympiaden/feed/ 6 http://www.fullthus.com/blogg/spesielle-og-spesielle-fru-blom/ http://www.fullthus.com/blogg/spesielle-og-spesielle-fru-blom/#comments Wed, 07 Jul 2010 20:28:41 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=2851

Anki skrev noe i kommentarfeltet under Når et barn blir sin diagnose som jeg synes var virkelig tankevekkende om “spesielle behov”.  Det fortjener en egen bloggpost.

Vi er helt normale mennesker hele gjengen, med helt normale behov. Selv om kanskje noen av oss trenger verktøy som ikke så mange bruker for å dekke våre helt normale menneskelige behov. Ei jente sa det så godt: “Jeg har da ingen spesielle behov selv om jeg trenger mye utstyr. Hva er så spesielt med å måtte gå på do? Jeg trenger bare et litt uvanlig verktøy for å dekke mitt normale behov for å gå på do.”

Fantastisk godt sagt!

Nå er endelig operasjonen jeg snakket om tidligere overstått. Jeg ble operert i går. Og opplevelsen kan vel best oppsummeres slik.

1. Jeg elsker Lovisenberg sykehus. Virkelig. De er dyktige, de har et pasientsyn som man virkelig merker og de er effektive.
2. Jeg forsvant inn i narkosesøvnen ca. 8:45, tror jeg. Jeg våknet kl.10:10. I 12-tiden var jeg hjemme.
3. Etter å ha summet meg litt innser jeg at det kanskje ble litt vel mye prat om Michael Jackson da jeg våknet opp. Men søren heller. Narkosesøvn er jo himmelsk! Takk og lov at de færreste av oss har idiotleger som tilbyr sånt regelmessig. Men altså: Det var Michael Jackson og meg for alle penga der en stund. Stakkars sykepleieren som måtte høre på røringen min om det. *flau*
4. Lovisenberg ruler. Forrige gang jeg ble operert for det samme (for 7 år siden) på et annet sykehus lå jeg på sykehus i flere dager. Jeg hadde dren. Jeg måtte få mer ketorax og jeg var i langt verre form enn jeg var nå.
5. Fraværet av smertene etter måltider trumfer i grunnen smertene etter operasjonen. Jeg innser at jeg har hatt mer smerter enn jeg har trodd. Og ennå kjennes det ut som om noen har mørbanket magen min.
6. Lovisenberg ruler. Kirurgen fortalte enkelt og greit etterpå at det var litt fett rundt der han var så han tok like greit vekk litt av det også, han. Informasjonen var lettfattelig og samtidig effektivt overlevert. Jeg liker folk som er konkrete og tydelige.
7. Jeg ruler kanskje litt også. Forhåpentligvis har de siste månedenes trening også hatt litt å si for at jeg er i såpass bra form.
8. Lovisenberg ruler. Virkelig. Der andre sykehus antageligvis ville ha gjort stor sak av at jeg er overvektig og der jeg vet at folk står på venteliste i halvannet år, så gikk de inn og fikk jobben gjort uten særlig dikkedarer og med en vilje til å tenke helhetlig. Jeg trener. Jeg har gått ned en del kg. Operasjonen var viktig for å fortsette den gode utviklingen. Og ingen, ikke en eneste person, ga meg følelsen av å være annenrangs pasient fordi jeg er overvektig. Det betyr mye. Så det var en litt susete og heller gråtkvalt pasient som takket for at de hadde tro på den prosessen jeg er i gang med og hjalp meg slik at den ikke måtte legges på is.
9. Ketorax får meg til å virkelig elske hele verden. Gråtkvalt, rørt og litt snøvlete. *flau*
10. Å ja. Lovisenberg ruler. Selv nå som jeg ikke er Ketoraxpåvirket er jeg imponert. Det er virkelig sånn møtet med helsevesenet skal være når man er sårbar, har vondt og trenger hjelp.

Men det er jo også det de har bestemt seg for å være også.

Basert på kjerneverdiene kvalitet og nestekjærlighet skal Lovisenberg Diakonale Sykehus gi gode og likeverdige helsetjenester til befolkningen sykehuset betjener, når de trenger det, uavhengig av alder, bosted, kjønn, etnisk bakgrunn, religion og sosial status

Fra nettsiden

Med tanke på debatten om helsekroner og prioriteringer mellom pasienter tror jeg man kunne ha lært litt av Lovisenberg. De har kombinert medmenneskelighet med effektivitet på en virkelig god måte, og selv om jeg denne gangen ikke ligger på sykehus i flere dager så føler jeg meg godt ivaretatt.

Nå gleder jeg meg til jeg kan fortsette treningen. Jeg kan nok begynne å gå turer innen kort tid, men det er jo styrketrening som jeg har forelsket meg litt i. Og den følelsen man har når man virkelig har presset seg til det ytterste. Ah! *gleder meg*

Innimellom oppdager man virkelig interessante mennesker som man gjerne vil lære mer om. Temple Grandin er en av de for meg og i denne bloggposten har jeg samlet det jeg fant som jeg fikk lyst til å dele. Innta gjerne i flere porsjoner, for dette tar tid.

For noen uker siden, leste jeg nemlig om en dame som heter Temple Grandin og hennes tanker om positive sider ved autisme. Noe som er ganske forfriskende når man prøver å lære mer om temaet, og aller helst finne en mer positiv vinkling enn en lang rekke “kan ikke ditt” og “kan ikke datt”. For Temple Grandin er virkelig et levende bevis på at man virkelig kan. Eller, som hun sier selv:

There’s too often we pound away at the deficit rather than building the talent.

Det spesielle med Temple Grandin, er at hun ikke bare er en forfatter, professor og mye mer. Hun har selv autisme. Og hun sier selv at dersom det fantes en kur mot autisme, så ville hun ikke ha tatt den. Det er laget en film om henne og jeg gleder meg veldig til å se den. Her er en liten smakebit. (Obs! En feil i denne snutten: Det sies at hun er født på sekstitallet. Det stemmer ikke. Temple Grandin ble født på slutten av 40-tallet.)

I tillegg har jeg funnet en dokumentar om Temple Grandin, som i alle fall jeg synes var veldig interessant.

Og så til et av de beste foredragene jeg har sett. “My experience with autism”, som gir en helt unik innsikt i autisme og hvordan det er å leve med det, i tillegg til en hel haug med gode tips og råd.

Temaet er altså autisme, foredraget varer i 1 time og 20 minutter og foredragsholderen er ingen ringere enn… Temple Grandin.

Imponert?

Det er i alle fall jeg.

Jeg har et tantebarn som er 6 måneder nå. Som babyer flest på den alderen forholder hun seg stadig mer til omverdenen når hun bæres rundt på foreldrenes arm. Noen ganger med begeistring, andre ganger blir det skummelt (takk for den, liksom *mumle*) og så er det jo alle de gangene hun gjerne vil strekke ut hånden og ta på ting, mennesker og dyr.

Jeg husker da et av barna mine var på samme alder. Han var slett ikke slik. Istedet var han mer lukket og minimalt interessert i noe annet enn å forbli i en slags mor-barn-symbiose. Noen trodde at han kanskje kunne være døv. Såpass “lukket” kunne han virke.

Men vi hadde en hund. Bamse var en blanding av schäfer og labrador og var verdens roligste og mest barnevennlige hund. Den første hunden jeg eide i voksen alder.

Denne hunden ble guttens inngangsport til verden utenfor symbiosen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg oppdaget det. Jeg hadde heller aldri hørt om at dette kunne være en mulighet. Men gradvis ble hunden en gutten forholdt seg til. Og etterhvert begynte han også å forholde seg til andre mennesker når de klappet hunden sammen med ham, lekte med hunden sammen med ham osv.

Da hunden etter mange gode år måtte avlives på grunn av kreft var det med ekstremt mye takknemlighet jeg bøyde meg ned og hvisket “Takk” i pelsen hans. Og jeg var ganske sikker på at det vi hadde opplevd med Bamse var noe som ikke ville la seg gjenta med en annen hund.

Noen måneder etter at Bamse var død, fikk vi Ludvigsen. For, som et av barna sa: “Vi er jo en familie som har en hund”.

Jeg hadde ikke store forhåpninger utover at vi skulle få en familiehund med sitt unike lynne. Men Ludvigsen hadde noe av det samme harmoniske lynnet i seg. Selv om han er av den mer viltre typen. Og jammen fikk ikke også Ludvigsen en lignende funksjon.

Nå som vi har vært gjennom utredning og har fått høre fagfolks observeringer beskrevet med deres ord, tror jeg at jeg ser hva som skjer.

Det er nemlig i noen situasjoner der gutten blir mer tilgjengelig. Mimikken våkner til liv. Oppmerksomheten rettet mot omverdenen våkner og for å si det slik fagfolkene sier det: “Han blir aktivert”.

Ved observasjoner tidligere har det blitt bemerket hvordan ting fungerer bedre hjemme enn på skolen. Eller at barnet blir mer “aktivert” og tilgjengelig, for å si det sånn. Vi i familien har fått mye av æren for det. I tillegg til at fritiden jo gir mer rom for å aktivere seg ved å bevege kroppen litt. Men en annen ting som jeg tror har mye å si, er at hjemme så har vi også Ludvigsen.

Da et av barna var på leirskole for noen år siden ble de veldig positivt overrasket over hvor tilstede og aktiv han var der. Selv under undervisningen. Der var det også mye dyr. Det var måking i stallen, hesteriding osv. Og i ettertid virker det logisk at denne kontakten med dyrene aktiverte ham slik at det også gjorde ham mottakelig for øktene med “klasseromsundervisning”. Assistenten som hadde kviet seg for å ta ham med ga klar beskjed senere: “Dere skulle ha bodd på en gård, dere!” Gutten hadde fungert bedre enn de fleste da de var på denne leirskolen.

Andre leiropphold med masse fysisk aktivitet, men uten dyr, har ikke hatt samme effekt.

De siste dagene har jeg dermed grublet litt over dette og kommet frem til at Ludvigsen i realiteten fungerer som en slags førerhund på den sosiale arenaen. En døråpner som gjør verden tilgjengelig for gutten og gutten tilgjengelig for verden.

Dette gjorde meg nysgjerrig på om andre kanskje også har lignende erfaring. Og litt googling ga overraskende gode resultater.  Eventuelt viste det at jeg nok en gang slett ikke har fått en genial idé ingen andre har tenkt på.

I USA finnes det faktisk organisasjoner som trener hunder spesielt beregnet for barn innenfor autismespekteret. Og hundenes adgang til f.eks. skoler, kjøpesentre etc. er regulert av samme lov som tillater blinde å ha med førerhundene sine rundt omkring.

En av disse organisasjonene, Autism service dogs of America, sier det ganske enkelt slik:

A child who connects to a dog connects to the world.

Flere foreldre ellers i verden forteller om en helt ny hverdag etter at de fikk sin servicehund. Her kan du se en liten reportasje om en annen servicehund.

En hund er definitivt ikke alltid bare en hund.

Så da spørs det da. Om ikke Ludvigsen fortjener å få ønsket sitt oppfylt. Ungene har nemlig fortalt meg en hemmelighet. Ludvigsen ønsker seg visstnok også en hund.

Eventuelt litt avlastning i den viktige jobben han gjør som ufaglært servicehund. Som du kan se er han jo fryktelig overarbeidet.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/ikke-bare-en-hund/feed/ 4 http://www.fullthus.com/blogg/ordet/ http://www.fullthus.com/blogg/ordet/#comments Sat, 29 May 2010 18:46:07 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=2689

Morshjertet mitt blør. Det har gjort det lenge nå.

Det begynte i fjor. Et nytt ord ble introdusert i vår familie. Et ord som ved juletider var fjernt og nå ble smertelig nært. Det handlet plutselig om oss. Vår familie. Vår fine, morsomme og varme familie med alle sine må særheter som man ikke kan unngå å elske å være en del av.

Jeg klarte ikke å si det høyt, dette ordet som kvernet rundt og rundt i hodet gjennom dager og netter. Ordet som ga alle de små tingene vi både hadde sett og levd med lenge, en ny og mye mer omfattende mening. Noen ganger poppet det opp fra ingensteds også og gjorde det vanskelig å puste. Men å si det høyt, det var vanskelig. Ordet satt fast i halsen. Et sted ved den vonde klumpen som liksom bare ikke ville forsvinne uansett hvor mye jeg svelget.

Ordet er så lite og samtidig så smertefullt.

Det er greit nok når man snakker om tiden som har vært. Man vet jo at det har vært gode dager og gode opplevelser. Det er i kombinasjon med tanker om fremtiden at de virkelig store følelsene trenger seg på. For ordet plasserer et spørsmålstegn ved mye av det man forbinder med fremtiden. Man må skape en ny. Justere håp, drømmer og mål.

Og det er også så lett å la ordet ramle ned over de håpene og de drømmene man fortsatt kan beholde, og knuse de også. Når alt knuses overalt rundt deg så er det vanskelig å vite akkurat hvilket håp og hvilken drøm man skal og kan kaste seg over og beskytte. De er vanskelig å få øye på i støvskyen. Men de er der, og de er viktige.

I det siste året har vi lært å forholde oss til dette nye ordet.  Både at det er sånn helt sikkert for et familiemedlem, men også for muligheten for at det gjelder flere. Denne våren var det tid for ny utredning og resultatet ble det samme. Og selv om morshjertet kanskje burde være mer klar for å tåle ordet nå etter å ha hørt det før… Selv om jeg visste så inderlig vel og hadde mistenkt det lenge…

Ja, så sitter man der, da. Med smilende steinansikt mens morshjertet går i tusen knas innvendig og man nesten kan høre seg selv hulke “ungen min” inni seg for hver beskrivelse av hvorfor ordet hører til hos barnet ditt. Ikke noen andres barn, men akkurat den ungen som du har født, ammet, båret, bysset og elsket fra første mistanke om at du var gravid. Akkurat den ungen. Og akkurat det ordet.

Og selv om du vet det med hele deg at det du hører er sant og riktig, så vil du reise deg opp og forkaste det ordet. Nekte det adgang til livet ditt. Nekte det adgang til ungen din. Stille deg opp og rope til det at “Nei! Du får ikke ta barnet mitt! Hold deg unna ungen min!”

Når man har det sånn er det vanskelig å si ordet høyt og samtidig være tilstede. Man kan si det med steinansikt i ansvarsgruppemøter og slikt der man har lagt igjen morshjertet på utsiden. Når man må. Men ellers har det som regel blitt sittende fast når jeg har prøvd. Kombinasjonen tilstedeværelse og det å si ordet har vært vanskelig.

Det har gått over et år siden ordet først gjorde sitt inntog i livet vårt. Det er på tide å kapitulere og gjøre det til sitt. Det er på tide å knytte det opp mot den suksesshistorien man er vitne til hver eneste dag og fylle ordet med en ny mening. Vår mening.

Det er på tide å si det med tilstedeværelse.

Autisme.

Ordet er autisme.

Ja, jeg tenkte jeg bare skulle overbringe den gode nyheten, etter å ha grått min nød og outet min største frykt hos psykologen i dag.

Selv om det tar laaaang tid å nå opp til samme kapasitetsnivå som man hadde før etter å ha truffet den berømte veggen så det synger, har man ikke nødvendigvis pådratt seg en hjerneskade.

Så da har vi avklart det.

Jeg mistenker at psykologen lo. Inni seg. Av meg.

Hmf!

Som jeg tidligere har vært inne på, har jeg et behov for et kirurgisk inngrep og litt dårlig erfaring med veien frem til man får det. Jeg snakker om brokk. Den typen som befinner seg i navleområdet og rett og slett er en svakhet som gjør at f.eks. tarmer “tyter” litt ut og i verste fall kan komme i klem.

Både overvekt og mange barnefødsler kan gi en viss risiko for dette og en skjebnesvanger *insert dramatisk musikk her* pilatestime gjorde at brokket jeg fikk operert for flere år siden hadde kommet tilbake. Og derfor trenger jeg en operasjon der man går inn og fikser dette ved å forsterke “veggen” med et nett som vokser inn i vevet. Som dette:

Et relativt enkelt inngrep som vil gjøre mye for livskvalitet og spesielt mine muligheter for å jobbe videre for å få orden på kroppen. Det er jo begrenset hvor lenge man kan komme unna med å holde igjen over magen når man trener benmuskler, ta brystøvelser med høy skammel under føttene (unngår å bruke magemuskulatur) osv.

Tidligere erfaringer med dette gjorde imidlertid at jeg gruet meg en god stund før jeg kom meg til legen med dette. Ikke erfaringene med operasjonen. Den var kjapp, ukomplisert og tillot meg å både fullføre studiene mine og gradvis bli i underkant av 20 kg slankere.  Nei, jeg tenker på jobben med å få operasjonen. Det var det vanskelige.

Jeg husker at jeg måtte vente utrolig lenge den gangen for flere år siden. Brokket dengang kom under siste svangerskap i 2001 og jeg ble ikke operert før våren 2003. I mellomtiden hadde jeg såpass plager at jeg måtte ligge nedpå etter måltider, det kunne være ganske guffent å stå oppreist osv. Denne gangen klarer jeg å trene flere timer i uka med det, så lenge jeg tar hensyn.

Selv så ille det var dengang, tok det lang tid. Og da jeg til slutt endelig fikk time til konsultasjon skjedde det som jeg har beskrevet i et tidligere innlegg:

Og min erfaring fra da jeg ble operert for noen år siden, er at det å få en slik operasjon når man er overvektig ikke er lett. Jeg ble vurdert av en kirurg som sa dette må prioriteres og kort tid senere fikk jeg brev med avslag fra en annen kirurg. Etter å ha stått på og fått kommet inn på et annet sykehus, viste det seg at brokket satt bom fast. Noe som kunne ha vært veldig farlig og antageligvis er årsaken til den første kirurgens vurdering. Kirurgen endte opp med å måtte snitte opp rundt for å kunne dytte inn og sy igjen etterpå.

Det var med andre ord lang og uutholdelig venting før jeg fikk komme til konsultasjon, så en heller ydmykende undersøkelse som heldigvis allikevel endte med anbefaling om rask operasjon. Før jeg deretter fikk avslag i posten. Og hvor det viste seg at brokket faktisk kunne ha vært ganske farlig. Jeg hadde da mange ubehagelige, og til tider ganske smertefulle måneder bak meg der jeg ikke hadde klart å fungere noe særlig bra fysisk. Måltider, fysisk aktivitet eller det å løfte barnet mitt ga kaldsvette, kvalme og ubehag. Utdanningen min sto i fare og jeg ville ha måttet droppe ut dersom jeg ikke ble operert før første praksisperiode.

Denne gangen var det langtifra så ille. Jeg har litt ubehag fra tid til annen, men fungerer greit og klarer til og med å trene. Allikevel gruet jeg meg noe veldig for legetimer etc. denne gangen. Jeg gruet meg for ydmykende undersøkelser, moralske pekefingre og følelsen av å være annenrangs pasient. Jeg gruet meg for å ikke bli vurdert etter min individuelle helse med supert blodtrykk osv. I det hele tatt; Jeg gruet meg.

Denne gangen ble det imidlertid veldig annerledes. Mye takket være Fritt Sykehusvalg, tror jeg. For jeg gikk nemlig på nett og gjorde litt research på denne siden. Og der fant jeg ut av ventetider, resultat av pasientundersøkelser, undersøkelser om hygiene, infeksjoner osv.

Og så gikk jeg til legen og ba om henvisning til det sykehuset jeg så hadde gode resultater, kort ventetid og som tilbød operasjonen poliklinisk. Valget hadde falt på Lovisenberg. I tillegg til å ha kort ventetid så tenker jeg jo at siden de fokuserer på blant annet denne type operasjon, så har de også mye erfaring og kompetanse som bedrer sjansene for et godt resultat.

Og siden jeg valgte Lovisenberg har opplevelsen vært helt, helt annerledes enn det var sist.

Først: De fikk henvisningen rett før påske og denne onsdagen hadde jeg min konsultasjon hos kirurgen der. Overraskende fort for en som måtte vente i over et år og purre flere ganger sist før innkallingen var sikret.

Så kom jeg altså dit. Jeg ventet kanskje 5 minutter før noe så overraskende som en ydmyk kirurg hentet meg til sitt kontor. Altså; det er jo noe med hele holdningen, måten man hilser på folk og ser på folk. Noen mennesker utstråler omtanke. Det gjorde denne kirurgen.

Konsultasjonen var respektfull og det skulle ikke lange tiden eller mange hostene (jeg måtte hoste for å “presse ut” brokken slik at han kunne kjenne) til før han sa at dette må vi jo gjøre noe med. Selvsagt.

Deretter tok han frem et A4-ark full av datoer. “Når passer det for deg å bli operert?” Han måtte gjenta spørsmålet, for jeg trodde jeg hørte feil. Men jo. Jeg kunne se på datoene og peke på den som passet meg best. Og alle var i tiden før sommerferien!

Så til de tingene jeg hadde lurt på og fryktet.

Vekten min? Ingen hindring, men så flink jeg har vært som har tatt tak, sa han. Og selv om jeg bare har noen gram å skryte av når det handler om vekta så var han veldig tydelig på at reduksjonen i centimeterne rundt livet var mye viktigere.

Og så til neste spørsmål: Trening. Joda, jeg kunne bare fortsette alt jeg orket, så lenge jeg fortsatte å jobbe rundt brokket. Ikke noe problem.

10 minutter senere var jeg ute igjen. Med en dato og viten om at kirurgen som skal operere meg når jeg ligger der sårbar og ute av stand til å gjemme bort magen jeg ellers foretrekker å gjemme under lange gensere, er av den respektfulle typen.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg virkelig har sansen for fritt sykehusvalg.