Det var det nest siste døgnet før han trakk pusten for siste gang, den nest siste dagen i årets første måned. På den aller siste dagen skulle han gråte seg inn i døden de siste 7 minuttene mens rommet eksploderte av gråt, trøst og avskjed.

De var alene på rommet for en stund, de to. De som hadde valgt hverandre. Fått barn sammen. Planlagt fremtiden sammen. Før kreften.

Han hadde ligget og kjempet med pusten i det siste. Det var ofte uvisst om han var våken eller ikke.

Men så; i disse klare minuttene ga han alt i en siste, viktig innsats.

På å sitte opp i sykehussengen. Se henne rett inn i øynene og gi henne et av sine mest strålende smil. Slik han hadde pleid å smile før kreften stjal alt. En bragd, når man tenker på at han verken klarte å svelge eller hoste ordentlig. Og at ordene hans hadde blitt til en gammelmanns utydelige mumling.

Men da… Da ga han alt. Og da tårene hennes trillet for den avskjeden de visste dette var, brukte han enda mer krefter som ingen ville ha trodd at han hadde, for å stryke vekk tårene varsomt fra kinnet hennes.

De skrev de siste ordene i historien om deres liv sammen.

Et strålende smil, tårer og en varsom hånd.

I dag ville han ha fylt 48 år.
Gratulerer med dagen, Edward.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/edwards-avskjed/feed/ 0 http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/ http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/#comments Sat, 22 Jan 2011 03:52:46 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=4007

Vi fikk en jul og nyttårsaften til, slik vi så instendig ønsket oss.

Og vi feiret. Til tross for situasjonen feiret vi en god jul, nærmest på trass. Mens døden lusket i krokene som en annen tyv. Klar for å sakte men sikkert brekke løs fingrene våre og stjele med seg han som vi så gjerne vil beholde i mange år til. Min mammas ektemann. Min 18 år gamle lillebrors pappa. Vår Edward.

Jeg har vært rasende. Argumenterende. Som om døden skulle stoppe opp og si “Åh. Er han ikke 50 år enda engang? Har han en tenåringsønn som trenger ham? Har han levd sunnest av dere alle? Nei, da må det ha skjedd en feil. Beklager bryderiet.”

Men nei. Døden er en tyv som ikke bryr seg om sånt.

alle er vi like
for ljåen
hadde han sjel var den en skjæres
røver de som skinner mest

Julefeiringen innebar mye latter og smil. Vi er en trassig familie. Døden var på tokt blant oss, men denne julen… denne julen skulle den ikke få. Ikke søren!

Nyttårsaften var også trassig. Men nyttårsklemmen jeg fikk da rakettene suste var tårevåt. Fra en mann som så veldig gjerne vil være her mer. Hos oss. Kreftens ofre faller langsomt og pinefullt. Maktesløsheten er vond. Også for de av oss som gjerne håndterer vonde ting med å brette opp ermene, bli effektive og gjøre noe. Nå er det ikke så mye å gjøre, annet enn å huske på at han fortsatt lever og ta vare på hvert smertefulle sekund av tiden som er igjen. Vi har ikke mistet ham. Ikke ennå.

Men ja. Vi er også stuck her i det aller verste venteværelset. Det er til tider nesten uutholdelig. Og å vite at den eneste utgangen er gjennom død og atskillelse gjør noe med en. Det hender vi skraper på veggene i desperasjon etter en annen utvei. Men den ser ikke ut til å finnes.

finnes ei den bot som bøter
sønderslitte hjerter
ei pardon sparer ingen
hugger ned alle som en

Det er vanskelig å finne ordene. Vanskelig å beskrive det jeg så inderlig ønsker ikke skal være sant.

Det gjør vondt å bli bestjålet av døden selv.

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

]]> http://www.fullthus.com/blogg/tyveri-pagar/feed/ 1 http://www.fullthus.com/blogg/prosjekt-fotballfrue/ http://www.fullthus.com/blogg/prosjekt-fotballfrue/#comments Thu, 02 Dec 2010 19:21:51 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3922

Ærlig talt, folkens. Hvordan kunne dere la dette skje? Dere vet jo at jeg har litt tungt for det, gjør dere ikke?

For mens andre har tjent rått på produktanmeldelser i bloggene sine har jeg bare soset rundt helt gratis. Og hvem sin skyld er det? Hæ?! Jo, dere. Eventuelt psykodrittsekkmøkkamannen. Han har jo skyld i det meste. Også mitt gratisarbeid.

Men med unntak av bokbloggturnéen der jeg omtrent ikke kunne få skrytt høyt nok om at jeg er så uunnværlig at et forlag (et FORLAG faktisk!) sender meg en bok og gråtende tigger meg om min allmektige og “helt avgjørende for forlagets fremtid”-mening, har jeg omtalt produkter og tjenester helt gratis. Antageligvis ble jeg utvalgt fordi de jo vet at jeg aldri overdriver. Eller skrøner.

I forumkonkurranser har jeg til og med vært så dum at jeg har dekket premier av egen lomme, noe som jeg jo nå innser er dumt med tanke på at andre faktisk tar betalt av sine sponsorer for at de får den gedigne æren av å være sponsorer.

Jeg har nå (ikke takket være dere, slappfisker!) innsett noe.

Jeg er bare nødt til å bli fotballfrue.

Det vil bli tøft, men jeg er villig til å ofre meg. Ikke bare for “Prosjekt Fotballfrue”, som jeg har kalt det, men den utakknemlige dritten jeg er gift med.

Vet dere; Han klager omtrent hele tiden. Det var for eksempel nesten ikke et fnugg av takknemlighet å spore uansett hvor mange timer jeg tvang oppmuntret mannen til å drible ute i snøen i dag. Eller hvor nådeløst standhaftig jeg lukket ørene for hans hutrende bønn om jeg for helvete kan se å ta til vett så han fikk komme inn til varmen igjen. Men jeg vet jo at min fremtidige fotballstjerne innerst inne innser at jeg nok en gang har rett. Dette er gull! Dette er løsningen. Og jeg, jeg er den trofaste klippen som står støtt når fotballstjerna står der og roper ut at han for himmelens navn er en 42 år gammel fembarnsfar. Ordene virker kanskje vrange, men jeg kan se de frosne gledestårene på kinnene hans gjennom frostrøyken og da er det jo klart jeg holder stand. Så dedikert er nemlig vi fotballfruer. Jeg kaller det “Skrikekur for fremtidige fotballstjerner”.

Blir ropingen fra utsiden for vanskelig å holde ut får jeg heller avlede meg selv litt med enda mer posering for speilet. En fremtidig fotballfrue må jo øve, tross alt.

Jeg gjør det for ham. Jeg er nemlig kona som bryr seg, jeg. Så når han jogger ustøtt i knehøy snø roper jeg kjærlige oppmuntringer som “Kom igjen nå, din pyse!” til ham. Ja, selv om det er bitende kaldt ute og jeg blir litt småkald når jeg åpner vinduet og roper motiverende ord som “Få opp farta, ellers tar jeg den andre skoen også!” ut i vinternatta, så er jeg villig til å gjøre det for ham. Kjærligheten tåler jo tross alt alt, sier de.

Og hjelper ikke de oppmuntrende tilropene kan jeg jo bare gi ham en sniktitt på mine poseringskunster fra vinduet. Det tipper jeg vil motivere som bare rakker’n og få slutt på ropene om at jeg er blitt gal. (Note to self: Få tak i den diskokula.)

Men altså. Det blir visst ikke noen store fremskritt i dag. Så mens mannen (den pysa!) hakker tenner og griner under et pledd mens han har et heller klamrende grep rundt en kopp kakao, må jeg bare akseptere at den slasken ikke elsker meg nok til å bli fotballstjerne så fort som jeg mener er best for ham. (Tro ikke at jeg gir opp. Jeg gir aldri opp drømmen din, baby!)

Og mens mannen tiner er det på tide å jobbe videre med den andre delen av fotballfrueplanen. Nemlig prislisten.

Du skjønner; I tillegg til å være en fantastisk intelligent person helt uten anlegg for overdrivelser og skrøner, er jeg nemlig også realistisk. Jeg vet hvor pengene er å hente for min del, og nå skal jeg utnytte det til fulle! Og for å demonstrere hvordan jeg gjør det, slik at du kanskje kan nyte godt av denne metoden, vil jeg dele min påbegynte prisliste her:

Min prisliste:

Grete Roede:

• Fjerning av Deres merkevarenavn i denne bloggen: 7500,-
• Slutte å skrive om kurs, kurskvelder og manglende vektnedgang: 12 500,-
• Slutte å rapportere vektoppgang i innlegg der jeg også identifiserer meg som kursdeltaker hos dere: 15 000,-
• Å bytte ut Deres merkevarenavn et av Deres konkurrenters navn: 25 000,-

Helsestudioet:

• Fjerne alle referanser til Deres helsestudio: 8000,-
• La være å identifisere dere med navn og bilde: 12 000,-
• Bytte ut Deres merkevarenavn med et av deres konkurrenters navt: 25 000,-

Wii Fit:

• Fjerne alle referanser til Deres produkt: 8000,-
• Ikke publisere banneret med meg i fullfigur og teksten “Wii Fit bygget denne kroppen”: 27 500,-

Tilbydere av produkter som treningstøy, kokebøker og lignende kan ta kontakt for nærmere avtale.

Jeg forventer en massiv strøm av henvendelser. Men jeg må bare si det igjen: Dette synes jeg dere burde ha tipset meg om før. Mannen er tross alt ikke 42-åring i all evighet heller. *snurt*

Noen som har telefonnummeret til min nye BFF, Victoria Beckham, forresten?

Bilder: Istockphoto.com

I de siste årene har SMS-varsling blitt en del av tjenestetilbudet rundt omkring. Bestiller jeg legetime får jeg en SMS med dag, tid og hvilken lege man har fått tildelt tilsendt. Det samme med linsekontroll. De sender både bekreftelse på timeavtale. Barnas tannlegetime fås også på denne måten, samt en påminnelse på SMS kvelden før selve time. Trenden brer seg, med andre ord.

Nå har mamma begynt også. Det er kanskje ikke så rart at hun prøver å innføre litt mer ordnede forhold når hun har en familie som oss, bare så det er sagt. Men jeg måtte humre litt allikevel.

I dag ringte hun. Søndagsmiddagen skulle planlegges. Kom vi? Når passet det best? Vi ble enige om at søndag kl. 15:00 var en god tid. Da får psykodrittsekkmøkkamannen sovet ut etter fyllekula… neida, nattevakten sin. Og begivenheten avsluttes i 18-tiden. Dette var også viktig. Noe som er forståelig. Ting har det jo med å trekke ut i tid når mammas barn kommer med sine familier og alle har mye å prate om. Men siden mammas mann er syk kan storfamilien bli litt mye i større porsjoner.

Vel, jeg hadde knapt fått lagt på telefonen før meldingen kom.

“Dere er velkomne til middag hos oss kl. 15:00 i morgen. Mamma”

Noe sier meg at mamma prøver å skape orden i rekkene blant sine voksne barn her.  Jeg kan ikke skjønne hvorfor hun ser det behovet. *host*

Det er farsdag i dag. Og tankene surrer rundt i hodet.

Jeg har nemlig to fedre. Eller… en far og en stefar. Og for meg er det disse mennene farsdagen handler om.

Han som var der for den vanskelige femåringen som testet og testet om han også ville forsvinne.  Og han jeg mistet og fikk igjen. Begge har de bidratt til at jeg har en verden av gode minner. Farsminner. Begge er de uerstattelige. Som to puslespillbiter. Like viktige for helheten i meg.

Så om jeg kunne gi en farsdagsgave til alle fedre og stefedre der ute som bidrar til at et barn vokser opp med den samme helheten vil det være dette:

Denne farsdagen ønsker jeg at de alle skal vite hvor fordømt viktige de faktisk er. At deres innsats teller. Virkelig teller.

Til langt inn i voksenlivet.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/om-jeg-kunne-gi-en-farsdagsgave/feed/ 3 http://www.fullthus.com/blogg/kald-cola/ http://www.fullthus.com/blogg/kald-cola/#comments Sat, 13 Nov 2010 05:38:38 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=3873

Når man har handlet og husets barnearbeidere hjelper til med å legge vekk varer kan det hende de blir litt vel eh… kreative.

Hvis du for eksempel sier til husets minstemann at han skal “sette colaen et kaldt sted” er det ikke en selvfølge at dette kalde stedet er kjøleskapet, fryseren eller trappa rett utenfor inngangsdøra.

Neida.Vi er da mer kreative enn som så!

Det kan for eksempel hende at du en gang utover kvelden innser at du fikk lyst på et glass av den kalde colaen. Du vet, etter at ungene har lagt seg. Bare et bittelite glass. Sånne ting teller ikke når man går på Grete Roede, nemlig. *host*

Det kan også hende at du leter og leter og leter. Før du møter på et av de store barna som er på vei til do en tur og kan gi deg et aldri så lite hint om hvor denne kalde colaen befinner seg. Ja, ikke nøyaktig, da. Men sånn omtrentlig.

Sånn omtrentlig et eller annet sted i hagen.

Nedgravd i snøen.

DER ligger den iskalde colaen du fikk lyst på.

Så da står du da. Sent, sent en fredagskveld og skuer utover den ikke akkurat lille tomta mens du hutrende spør deg selv:

Hvor lyst har jeg egentlig på den colaen.

Og hvor pokker er spaden?

Minstemann sovnet lykkelig i sengen sin i kveld.

Du skjønner; Han skal ha bursdagsselskap om litt over en uke. Og det til tross for at bursdagen hans var i sommerferien.

Så hvordan kan dette ha seg? Er han belemret med grusomme foreldre, kanskje? Til tider vil han nok mene det. Men i akkurat dette tilfellet tror jeg det er greit, altså. Selv om 16 uker er lenge å vente på bursdagsselskapet sitt.

I sommer hadde han bursdag og ble feiret av familien. Søsken, foreldre, tante, onkel, kusiner og fetter. Det var selskapet med klassen han måtte vente på. Han valgte nemlig en dyr feiring og bestemte seg for at et helt vanlig selskap hjemme ikke var det han ville ha. Nei, det måtte bli feiring med stiv pris, bestemte han seg for.

Og her i familien sparer vi til dyre ting. Et konsept som ikke er helt ukjent for denne gutten.

I mange uker har han altså fulgt bursdagskontoen med argusøyne etterhvert som fordelingsnøkkelen sørget for jevne innskudd der. Det er ikke bare sparekonseptet han har fått med seg her. Gleden har vært stor når det har dryppet inn noen rentekroner ved månedsskifte. Å se at penger som ikke ble brukt på andre ting har blitt overført til bursdagskontoen har også vært morsomt. Jevnlig har jeg spurt om han ikke vil bruke pengene på en billigere bursdagsfest med en gang, men svaret har alltid vært nei. Han ville vente til det var nok til selve drømmebursdagen.

Da saldoen viste at vi nå hadde råd til den fancy feiringen, sto jubelen i taket.

Og nå er altså selskapet bestilt. 16 uker etter bursdagen blir det fest.

Jeg sitter igjen med noen tanker om dette. Min mer selvopptatte side bekymrer seg litt for hva folk må tro når de får invitasjon til selskap så lenge etter at gutten har fylt år. Det er jo ikke uvanlig at unger på hans alder feirer bursdagen slik og andre må sjelden vente. Jeg tror ikke så mange barn er klar over hva slike ting koster heller. At det alternativet koster så og så mye per gjest, at en annen variant blir 25,- dyrer per gjest og at det blir x antall kroner ekstra totalt osv.

Minstemann vet.

Jeg tar meg også i å tenke at dette ikke var slik jeg ville ha brukt pengene. At det blir unødig dyrt osv. Men noe av det viktigste og mest motiverende med pengevett er jo at man faktisk kan få til det som betyr noe for en. Prioritere, spare og glede seg. For meg er det andre ting som er toppen av lykke. For minstemann er det akkurat dette. Og i tillegg til bursdaggavene han fikk i sommer og de han eventuelt får av sine gjester nå, tror jeg at han har fått en bursdagsgave til. En som foreløpig ikke er så synlig. Han har lært og erfart noe jeg som mor tror vil være nyttig å kunne når han blir voksen og skal manøvrere i en “kjøp nå – betal senere”-virkelighet der altfor mange vikler seg inn i økonomisk rot nesten før de får begynt på voksenlivet sitt.

Noe sier meg at akkurat denne bursdagsfeiringen vil bli en höjdare. Grusom mor eller ikke. Gutten er lykkelig.

Jeg tror han kommer til å være den stolteste verten festarrangøren har sett.

Og du skal ikke se bort ifra at foreldrene hans er ganske stolte de også.

I dag er det bare 6 uker igjen til julaften.

Er du som meg har du antageligvis ikke begynt med så mye av selve julestria. Men ting er allikevel litt annerledes enn det pleide å være før i tiden. Ja, tro det eller ei, det er til og med håp for rotehoder som meg! Med litt hjelp, da.

For eksempel hjelper det å ha tatt en declutteringrunde i forkant av juleforberedelsene. Det er utrolig mye lettere å få huset klart til jul om man ikke leker skrotnissens jul.

En annen viktig ting er julekontoen. Julesparingen begynner om sommeren her i huset og jo mer dreven jeg blir i å bruke fordelingsnøkkelen, jo mindre overraskende kommer utgifter til jul og andre ting. Noe som også gjør meg litt friere i forhold til når jeg f.eks. begynner å kjøpe julegaver. Tidligere ble det gjerne til at man ventet på julelønningen i håp om at den halve skatten ville berge julebudsjettet. (Hint: Den gjorde ikke det. Det er da måte på hvor mange kroner halv skatt utgjør og januar var som regel en kjip måned av flere grunner enn at julelysene ble pakket vekk.)

Mannens planer for juleverksted begynner å ta form. Han påstår at det er “for ungene” han gjør det, men med tanke på hans verktøyfetisj og en nesten urovekkende trivsel i snikkarbod… eh… garasjen stiller jeg meg noe tvilende til at dette kun er for ungene, altså.

Og hold dere fast nå, for nå kommer en sjokkmelding:

Selv om det er 6 uker igjen til julaften er det ikke like lenge til julekalender, luciafeiring, juletrefester og fandens oldemor. Det er kanskje vanskelig å tro, men det er sant. Ting starter før julaften! Dette faktumet pleide å komme som et kjempesjokk på meg. Hvert. Eneste. År.

Hva kan jeg si? Jeg har litt tungt for det, tydligvis. Datteren, derimot…

Uansett; I IO-bloggens arkiv har jeg funnet frem noen innlegg fra tidligere år, tørket støvet av dem og joda, med noen justeringer var de like gode som nye. Så her har du et lite utvalg når hyperventileringen har roet seg og du er klar for å tenke juleforberedelser:

• Gå på julemarked! (Forslag til julemarkeder og litt info)
• Tips til julekalenderen (For de som vil lage pakkekalender)
• Aktivitetsforslag til julekalenderen (For de som vil lage en aktivitetskalender)

En ting er i alle fall sikkert. Det er 6 uker igjen til julaften og jeg ser også dette året for meg en koselig og morsom førjulstid. Jeg nekter å slippe den drømmen. Pokker heller!

We will have fun or die trying!

Jah!

Mannen i huset er en verktøyfrik. Han får aldri nok verktøy, virker det som. Det er lenge siden jeg lot meg lure av påstander om at bare han fikk akkurat dette.. DA ville verktøysamlingen være komplett!

Det blir aldri nok.

Aldri.

Så når det kommer til ham er det liten vits i å spørre hva han ønsker seg til jul, bursdag, farsdag etc. Og det er like liten vits i å prøve å kjøpe verktøyet for ham, med mindre man har fått utdelt katalogside og produktnummer. Han vet da hva han vil ha, må vite!

Så det er ingen stor overraskelse hva mannen vil ønske seg i farsdagsgave.

Dere andre, som forhåpentligvis har menn uten en alvorlig verktøyfetisj, derimot. Dere har flere muligheter. Og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle tipse om en av mulighetene.

Jepp. Det finnes faktisk et eget “fagblad” for fedre.

ÅRETS FARSDAGSGAVE

I år kan du gi en annerledes farsdagsgave: Nemlig et gaveabonnement på Pappamagasinet FAR OG BARN – det maskuline motstykket til de rosa mammabladene for kr. 295 + porto/eksp.

Pappamagasinet FAR OG BARN vil komme ut fire ganger i året, og inneholde nyttige fag-artikler, intervjuer med kjente fedre om papparollen, tøffe reportasjer, kultur for far og barn, gadgets, nyhetsstoff, fedres rettigheter og plikter, debatter og ekspertråd.

Alt på pappas premisser!

Etter at du har fyllt inn alle opplysninger og trykket på “Send bestilling” får du mulighet for å laste ned et gavekort.

Bestill her

Kult, ikke sant?

I dag er det Halloween.

Her i huset betyr det flere ting.

1. Jeg er gift med en enda eldre mann, siden han har bursdag den dagen. (Gjett om han har måttet ha temabursdager, da! )
2. Folk jeg savner fyller tankene mine rett som det er. I dag ble jeg overrasket over å finne bilder av Poul som jeg ikke visste at jeg hadde, på dataen. Plutselig var han bare der. Jeg får så inderlig lyst til å ta det som et tegn på at han ikke har glemt oss heller.
3. Knask eller knep! For barna er nok dette veien, sannheten og livet den 31. oktober.

“Tante Sofie” tok med Knoll og Tott på godtetigging. De kom fornøyde og hypre tilbake.

Skjelettet nerdesønnen arvet etter Poul deltok med et fiffig statistoppdrag i hagen og poserer her med datteren.

Ellers har vi tatt det med ro i dag. Vel… så rolig man kan når ungene er proppet fulle av rakettdrivstoffet godteri ser ut til å være.

Hva med dere? Har dere gjort noe spesielt i dag?