Her er to fakta:

1. Jeg er nyoperert.
2. Jeg har barn som tar ting veldig bokstavelig.

Legg til at jeg etter operasjonen fikk med et infoskriv som jeg var dum nok til å la ligge fremme og dermed har man plutselig pådratt seg rene naziomsorgen fra en av undersåttene i heimen.

I infoskrivet står det nemlig ting som at man bør ha tilsyn den første tiden hjemme etter operasjon på dagkirurgisk, at man må unngå forstoppelse, at smertestillende kan tas hver 6. time, at man ikke skal løfte tungt de første ukene osv. I tillegg så prater man kanskje med ektefellen sin om hva som ble sagt av sykepleieren og legen.

Rør sammen disse elementene og vips! så sitter man i klisteret med en sønn som er selvoppnevnt pleier og tar jobben særdeles alvorlig.

Joda, det er jo hyggelig også. Hver gang man våkner av at dynen rettes på av nazisykepleieren som man trodde endelig hadde sovnet. Eller når man blir vekket grytidlig om morgenen fordi den selvoppnevnte pleieren bestemt mener at det har gått over 6 timer siden siste medisininntak ble observert. Eller bare når han vil forsikre seg om at kompresset ikke må skiftes.

Og så har man de andre episodene, da. Når pleieren fra helvete drar med seg dyne og pute for å ligge i stua og alle protester besvares med et bestemt “Jeg er tilsynet ditt!”

For står det i infobrevet fra sykehuset at man skal ha tilsyn, så skal man jaggu ha tilsyn så det holder. Det skal ikke stå på ham, nei!

Jeg mottar med andre ord utrolig mye velment og påtrengende pleie nå. Og bebreidende blikk når jeg er vågal nok til å gå og hente meg et glass vann helt på egen hånd. For ikke å snakke om et mistenksomt “Hvor skal du?!” så fort jeg endrer stilling i sofaen.

Og så har vi jo dette med forstoppelsen, da. Den som i følge infoskrivet bør unngås. Dette punktet har heller ikke blitt oversett av Tilsynet, må vite. Overhodet ikke. Vi leker ikke tilsyn heller!

Når man har beveget på seg og besvart spørsmålet om hva man skal med et noe oppgitt “jeg skal bare på do”. Da hører man gjerne den ivrige pleieren rope i bakgrunnen mens man etter å gjentatte ganger ha avslått støttehjelp stavrer seg mot dodøra.

“Jeg håper du får driti!”

Noe som ikke akkurat er så himla lett når pleieren også agerer som dofadder og roper spørsmål om hvordan det går fra utsiden mens du sitter der og gjør ditt aller beste for å være en god pasient.

Jeg bare sier det. *mumle*

I det siste har jeg vært en virkelig god datter, føler jeg. Raus, edel og gledesspredende dekker ikke halvparten av det, tenker jeg. Min mor får åndenød rett som det er. Så imponert og lykkelig blir hun over mine bidrag for å gjøre hverdagen hennes bedre.

Det siste, og kanskje mest storslagne til nå, er den fantastiske nyheten om at jeg tar med hele familien, ADHD-hund inkludert, og flytter inn hos mamma i en periode snart. Min mor klarer nesten ikke å snakke om det uten å begynne å hyperventilere. Tenk, så lykkelig er hun. Ikke har hun sagt takk enda heller, men jeg prøver å være raus og tenker at det nok ikke er bare bare å huske på å takke når gleden overmanner en stakkar.

Så til mamma skal vi. Til hennes store glede.

Men jeg er ikke den som gir meg nå. Ikke nå som jeg er så godt i gang.

For jeg må jo innrømme for meg selv at det er mer jeg kan gjøre. Det er mer jeg kan gi. Og der har du meg. Jeg gir, jeg. Gir og gir og gir. Spør ikke hva din mor kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for din mor. Nemlig.

Og da jeg satt der og funderte litt over denne vidunderlige perioden vi nå har fremfor oss en gang i løpet av høsten, så sa jeg til meg selv at “Lin,” sa jeg, “dette kan du gjøre bedre”.  Ja, det var nettopp det jeg sa. “Det er på tide å vise hvor langt du er villig til å strekke deg for å oppfylle din mors største drøm”.

Dette var egentlig ment som en overraskelse, men hun har jo bursdag og da passer det i grunnen å offentliggjøre at jeg har tenkt å oppfylle hennes største, men akk så hemmelige drøm. Hun har ikke delt den med noen, men jeg vet at den er der. Nemlig drømmen om å ta igjen det tapte fra perioden da hun var moren til tenåringen Lin.

Dengang var jeg nemlig så egoistisk at jeg ikke bare var ganske grei, ja om man ser bort ifra noen svippturer til Stockholm og sånn, da. I tillegg var jeg kjapt ute av redet, så jeg føler i grunnen at min mor ikke fikk full uttelling når det kommer til min tenåringsperiode.

Dette skal jeg nå gjøre noe med. Så når vi nå etterhvert flytter inn hos mamma, har jeg planer om å gjøre følgende for å bøte på mine tidligere egoistiske handlinger, slik at mamma kan mimre og glede seg over mine fantastiske tenåringsfakter. Listen er preget av egne tanker og uvurderlig input fra mine omtenksomme nettvenner.

• Slamre med dørene. Ingenting er som heftig dørslamring for å minne deg om at du har en tenåring i hus.

• Spille høy musikk som man danser til i timesvis foran speilet. Jeg tenker vrikking. Jeg tenker hårbørste som mikrofon. Jeg tenker “Papa don’t preach”. Kyssemerker på speilet med knallrød leppestift er et must.

• Okkupere og klamre meg til henholdsvis badet og telefonen som om det var min eneste kilde til oksygen her i verden.

• Skrike “DU ER IKKE FAREN MIN!” til stefaren min med jevne mellomrom. Særlig dersom han ydmykt spør om ikke andre også kan få tilgang til badet og telefonen. Siden jeg er samvittighetsfull, vil jeg nok prøve å kombinere dette med dørslamring og enda høyere volum på “Papa don’t preach”.

• Ha et par hjemme-alene fester. Invitasjonene bør distribueres rundt omkring i det offentlige rom for å sikre mange og ukjente gjester.

• Ringe hjem sent på kvelden, helst etter at hun har lagt seg, og be om å bli hentet utenfor diverse diskotek og andre utesteder. Foreslår hun at stefaren min henter istedet, kan jeg skrike “HAN ER IKKE FAREN MIN!”

• Innlede heftige søskenkrangler med bittelillebror. Prøver stefaren min å megle… ja, dere vet vel nå hva han vil få høre.

• Reise ut for å se verden sammen med psykodrittsekkmøkkamannen. Her slår vi flere fluer i en smekk, for ikke bare får hun en bereist tenåringsdatter, men hun får også anledning til å tilbringe kvalitetstid sammen med barnebarna i et par måneders tid. Dette må da være toppen av lykke?

• Ringe midt på natten til mamma og gråte for noe psykodrittsekken har sagt, gjort eller ikke gjort og prate i timesvis om hvor dum han er. På noteringsoverføring, selvsagt. Har hun ikke tid til å prate, bør jeg brøle i røret at hun ikke bryr seg om meg.

• Ringe og be henne sende mer penger. Denne er vel i grunnen innlysende og viktig for tenåringsmammaopplevelsen hennes.

• Ringe og be henne finne ut hvor jeg er fordi jeg har gått meg vill i New York.

• Når vi er hjemme igjen, trenger jeg selvsagt søvn. Mamma bør derfor ta seg av barna mens jeg sover til langt på dag. Det blir tøft, men er et offer jeg er villig til å gjøre.

• Sette mamma og stefaren min opp mot hverandre. “Det er greit for mamma hvis det er greit for deg” er en frase som bør brukes hyppig.

• Innkreve lommepenger for de årene jeg har bodd hjemmefra og bli rasende dersom de ikke innser at det er URETTFERDIG at lillebroren min får lommepenger etter dagens nivå når jeg fikk så mye mindre. Dette bør kanskje også samkjøres med at jeg roper til stefaren min at “DU ER IKKE FAREN MIN!”, tramper ut av stua, slamrer med dørene og spiller “Papa don’t preach” for full guffe på rommet mitt.

Som dere ser, så legger jeg sjelen min i dette. Noen vil kanskje si at det er litt “over the top”, men jeg synes det blir galt å være gjerrig på opplevelsene her. Hun har tross alt bursdag. Det er mulig vi kan sløyfe julegaven også, siden hun med dette også vil få masse kvalitetstid med barnebarna. Hvem ville vel ikke ha vært overlykkelig for det, liksom?

Så er det altså overstått. Lillebror er konfirmert, hastefadderens rumpe er godkjent og igjen sitter den lille drittungen (and I mean that in a good way) og er rikere alle oss andre tilsammen på lommepengefronten.

Det var ufattelig varmt i kirken. Og rundt biskopen veivet man med røkelse mens det minoritetsdominerte (og utrolig flinke) koret sang om vår “harre”. Konsekvent. Ikke noe Vårherre der. I den katolske kirke har de ikke herre. De har “harre”.

Svimete av varmen hvisket jeg nok en noe upassende kommentar til min mor under nattverden. “Så mye styr for å dele en pose potetgull” tror jeg at jeg sa. Ja, av en eller annen grunn minnet oblatene som ble gitt under nattverden meg om potetgull og jeg assosierte nok litt til de ville tilstandene potetgullspising her i huset kan utarte seg til dersom ingen tar litt styring. Min mor hveste noe om respekt for andres ritualer. Selvsagt hadde hun rett. Få sekunder etter la hun derimot til “men det er jo ikke mye å bli mett av, da”. Vi skylder på varmen. En badstulignende atmosfære, røkelse som sved i øynene og sulten som romlet i magen.

Respektløshet, ja.

Jeg er nok litt annerledes skrudd sammen enn mange andre. Jeg var, med unntak av en upassende hviskekommentar som kun min mor hørte, både respektfull og lyttende under seremonien. Jeg smilte til lillebror der han høytidelig nikket til forsamlingen da de ble presentert. Jeg tenkte muligens litt “hah!” da presten fikk rykninger ved det ene øyet fordi den nyanskaffede fadderen sto på feil side av lillebror og slike ting. Det var jeg som var der da vi øvde, nemlig. Og jeg var ikke bra nok. Mens katolikken som satt litt bortenfor og bannet i kirken, var god nok som fadder for sitt fadderbarn. *fnys*

“Vår” katolikk var heldigvis en ikke-bannende og hyggelig mann som vi kjenner godt fra før av.

Men altså; folk hadde veldig respekt for Biskopen. Jeg også. Og jeg var også lydig trimmer, som nå nesten er støl i lår og rumpe av all reise seg opp – sette seg ned – reise seg opp – sette seg ned osv. Katolikkene er faktisk mer fysisk med når de møtes i sin kirke. Men en ting jeg syntes var litt trist, var at når konfirmantene selv skulle fremføre tekster, så var ikke lenger tilhørerne tause. Stotrende og sjenerte konfirmanter fremførte teksten de hadde øvd på og folk satt og skravlet seg imellom. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor en Biskop er verd mer respekt fra tilhørerne enn en konfirmant. Jeg syntes det var dårlig gjort.

Uansett; til slutt var det over. En svett, svimmel og sulten forsamling beveget seg mot dørene for å komme ut til den friske luften igjen. Utetemperaturen på nærmere 30 grader slo kjølig imot oss da vi skred ut av badstukirken og man kunne virkelig kjenne hvordan hjernen fikk surstoff igjen også. Den katolske kirke er tydeligvis et treningssenter med saunakvaliteter.

Da vi kom hjem til min mor igjen, skulle festen begynne. Det var masse deilig mat og mannen hadde også bidratt med to flotte kaker.

Det var under kakespisingen det skjedde. Ufattelig lite klok av skade finner man nemlig ut at her skal det holdes taler, koste hva det koste vil. En utenforstående ville nok tenkt at vi er spik spenna gærne hele gjengen. For vi har det visst med å leve oss så til de grader inn i talene våre at vi nesten ikke klarer å fullføre uten å bli så vanvittig rørt av egen fremførelse. Når vi holder taler er vi vårt eget beste publikum. Vi ler først og høyest av egne vitser, og vi blir rørt og grøtete i stemmen før noen andre i det hele tatt får med seg hva det er vi prater om. Det blir med andre ord mye grining og forståelsesfull nikking uten at særlig mye blir formidlet.

Den som antageligvis innførte tradisjonen var min danske stefar. Man prater om at dansker snakker som om de har en potet i halsen. Legg til patos, gråtkvalte hulk og grøtete stemme, så får du kanskje en idé om hvordan talene fremføres. Utenforstående prøver kanskje å holde seg alvorlig, mens vi andre snufser og føler med.

I dag var det min mor som startet. Hun var nok den tydeligste og fremsto nok som den mest stabile av oss alle. På den annen side; dette er det femte barnet hennes som er konfirmant så hun har på en måte juksa litt. Lærererfaring har hun også, juksepaven.

Men så var det altså min tur til å starte grineballet. Og gjett om jeg gjorde. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å fremføre André Bjerkes oversettelse av diktet “If”, hvilket jeg gjorde med mange pauser, skjelvende stemme og antageligvis mindre forståelig fremførelse. Ikke nok med det, men jeg leste teksten før jeg leste den høyt og ble rørt selv før jeg fikk sagt det. Himmel, så fantastiske ord jeg hadde å komme med, liksom. Stakkars lillebror. Jeg skal vedde for at han satt der og lurte på om det var verdt å lide seg gjennom emofesten for noen konfirmasjonspengers skyld. Ved bordet satt også to polakker som ikke skjønte et kløyva ord, men som nikket høflig interessert mens de kanskje eller kanskje ikke kikket seg rundt etter nærmeste nødutgang.

Til slutt var jeg endelig ferdig. Og da var det søsteren min sin tur.

Hun startet kjekt og greit og holdt ut til tredje setning før det første lille punktumhulket smatt frem da hun begynte å si at hun var glad i lillebror. Og jeg, som var godt oppvarmet fra før av, hulket selvsagt litt med. Lillebror trodde kanskje at dette handlet om ham. Hah! Det handler selvsagt om oss og våre følelser. Som altså er så fantastisk vakre at vi bare må grine en skvett. Søsteren min dro det hele ganske elegant i land.

Og siden min mor altså ikke har begrep om skadebegrensning i denne sammenheng, begynte hun å mase på min andre lillebror, konfirmantens storebror, om en tale fra ham også. Han er jo nå voksen og i ferd med å ta ansvar for seg og sitt. Jobb har han også fått. Den trygge tilværelsen er over. Nå må han både forsørge seg selv og holde taler. Han har jeg ikke hørt holde tale før, så det var spennende å se om han også er en emosjonell taler.

Han skuffet ikke.

Siden han ble kastet inn i det, så ble det naturlig nok litt hakkete i starten. Men han fikk i alle fall fortalt konfirmanten at da han var liten så fikk han masse hjelp til alt mulig. Selv det å tørke seg i rumpa. *snufs*

“Men nå er du stor. Og snart er du voksen.” *svelger tungt*

“Og da er det INGEN som hjelper deg med noe SOM HELST! Du må klare deg sjøl!” *skjelvende stemme*

“Lykke. Til.” *hulk*

Det var rett og slett rørende. Konfirmanten har gått inn i de liksomvoksnes rekker, og emotalerne har fått et nytt medlem. Vi andre klappet entusiastisk, tørket noen tårer alle og enhver mens konfirmanten nok trakk et lettelsens sukk. Endelig kunne vi gå tilbake til å bli vårt sleivsparkende og humoristiske selv igjen.

Det er ikke det at vi ikke er gode på følelser. Vi deler mye og ofte, vi.

Det er bare det at vi blir så inni hampen dramatiske og følelsesladde når vi skal svinge oss med store og høytidelige ord på store og høytidelige merkedager. Vi er eksperter på å bevege oss selv i en slik grad at tilhørerne noen ganger ikke får med seg en dritt av hva vi prøver å si.

Heldigvis ler vi godt og rått av det etterpå. For selvironien er aldri langt unna.

Men det spørs om ikke min søsters forlovede fikk noen betenkeligheter med tanke på det planlagte bryllupet nå. For et bryllup der man skal snakke om selveste kjærligheten… Det topper nok alt.

Vi bør muligens bare satse på PowerPoint-fremvisning mens vi står der ved siden av og hulker som de gråtekonene vi er. Så unngår vi kanskje at noen av bryllupsgjestene fra brudgommens familie feiltolker situasjonen og prøver Heimlich eller ringer etter ambulansen når vi begynner med våre gutturale hulk og veivende armbevegelser.

En gang i tiden fantes det et nek som hadde en litt spesiell sommerjobb. Hun reiste på turné med et omreisende tivoli. Og før du begynner å forestille deg tivoligroupies som henger rundt karusellene i miniskjørt og høyhælte sko, så vil jeg presisere at jeg snakker om å jobbe. Som i hardt arbeid. Som i demontering og bygging av karuseller, loddboder og annet. Som i å stå med sine 158 cm på strømpelesten og sitt morskeste blikk og prøve å fremstå som en myndig utkaster i spillehallen. Som i å veksle mellom loddsalg, sukkerspinnlaging og barnekarusellkjøring. Som i å på tampen av sommeren og til tross for enorm matlyst stå igjen med en noenogfemti kilos kropp som selv nekets langbente og slanke søster misunte henne.

På tampen av sommeren traff neket altså denne svensken, som også kjente noen som jobbet på tivoliet. Eller, han traff vel henne og hun var smigret som få over all oppmerksomheten. Det var byturer, rød takløs amerikansk klassiker, Jerry Williams i bakgrunnen og vind i håret. Og mye, mye moro.

Høsten nærmet seg som sagt med stormskritt og da tivoliet dro videre, dro neket hjem for å nyte den siste biten av sommerferien der. Men så var det svensken, da. Og telefonsamtaler. Og før hun visste ordet av det, satt neket på flyet til Stockholm på vei til denne fyren. Ja, i sitt stille sinn var hun vel nesten beredt på å droppe skole og alt dersom ting ordnet seg. Eller kanskje hun kunne fullføre et annet sted. De har jo tross alt skoler i Sverige også.

Da neket kom frem, ble hun hentet av denne svensken. La meg for enkelthets skyld kalle ham Mikael. Han var en del eldre enn vårt nek og hadde i tillegg til sin røde amerikaner også egen leilighet. Så med vind i håret dro de avsted til leiligheten. Selv om noe ikke føltes helt… ja, som det hadde gjort disse sommerkveldene i Oslo. Men er man nek, så hører man jo selvsagt ikke på slike magefølelser.

Om det ikke var direkte et alter, så var det tydelig at hjemmet hans bar preg av en viss Jessica. En tidligere kjæreste som hadde forlatt denne stakkars, plagede mannen. Men nå var jo neket der og hun skulle gjøre alt så mye bedre, tenkte hun på sin egen lille nekete måte.

Han dro på jobb om dagen og neket skulle være hans lille hemmafru. Og så hun som ikke hadde noe særlig peiling på slike ting. Neket brukte en liten evighet bare på å få bokhyllen uten bøker til å se fin ut. Hun var ikke så vant til bokløse bokhyller, i grunnen. Hun brukte god tid på å vaske og gjøre leiligheten fin, stille opp pyntegjenstandene hans i akkurat riktig posisjon og i det hele tatt. Det var nesten litt stakkarslig det der. Da han kom hjem oppdaget han nesten ikke hva neket hadde gjort. Bortsett fra at hun visstnok hadde kommet i skade for å RØRE NOEN AV TINGENE FRA JESSICA! Skrekk og gru!

Vårt nek neket seg videre gjennom dagene. Hun tuslet rundt i butikker og kikket, handlet inn noen småting og prøvde å overbevise seg selv om at dette var lykken selv. Til tross for en stadig nagende magefølelse. Og fotoalbum med nakenbilder av eksen var da bare helt normalt, var det ikke?

At vårt nek hadde en lang sommer med hardt kroppsarbeid bak seg førte til mange ting. En smal midje, en fin brunfarge… men slett ikke noen sprettrumpe. Den var heller av den sorten som gikk litt i ett med lårene. Dette ble neket behørig ertet for av vår plagede mann, Mikael. “Hängrumpan”, som han kalte det. Neket lo brydd og sørget for å aldri mer snu ryggen til svensken avkledd.

Hun neket seg også med på besøk til et vennepar av ham. Et par som av en eller annen grunn var veldig opptatt av å prate om gleden ved å være flere i sengen enn kun to. Nek som hun var, smilte hun høflig og nikket. Uten å helt forstå eller gripe fatt i de invitasjonene som lå hengende i luften. Vårt nek ville jo bare være sammen med Mikael, hun. Så hva de hadde hintet om skjønte hun ikke før lenge etterpå, da hun en vakker dag tenkte tilbake på den tiden og plutselig kjente rødmen bre seg. Noen ganger er det godt å ha vært litt nek. Den fantastiske Jessica, derimot. Hun hadde visst vært med på det meste. Noe neket tenkte betød noe helt annet enn det man hintet om…

Hun neket seg også med på et slags MC-lokale der kompisene hans var. Et sørstatsflagg var kanskje litt rart, men selv et nek reagerer med frysninger på ryggen når hun ser rasistiske skilt på veggen. Neket overbeviste derfor seg selv om at hennes Mikael slett ikke kunne være sånn.

Det var vel ikke før neket overhørte en samtale på en grillfest at hun virkelig innså at dette ikke var helt som hun hadde tenkt seg. Når drømmeprinsen fortalte en kompis at det var så fint med disse unge jentene, for de kunne man få til å gjøre nesten hva som helst. Neket løp gråtende avgårde ut i skogen og lurte på hva i alle dager hun skulle gjøre. Plutselig kjentes avstanden mellom Stockholm og Oslo så ufattelig stor og neket følte seg så veldig, veldig liten. Midt på natten var det jo også. Men da drømmeprinsen bedyret at det slett ikke var sånn han hadde ment det, var neket mer enn villig til å tro det. Og hun fortsatte å streve med å være den beste hemmafruen Stockholm noen gang hadde sett, midt i alle minnene om den fantastiske Jessica.

En dag skjedde det noe. Det ble vel egentlig gjort kort prosess.

Den vidunderlige Jessica hadde nemlig ringt. Hun hadde fått nyss om at det fantes et nek hos Mikael. Og nå ville hun ha ham tilbake. Med en eneste gang!

Neket ble raskt og effektivt kjørt til flyplassen nå som superkvinnen var på vei tilbake. En fomlete avskjed senere var hun litt molefunken på vei inn i flyet uten å vite om hun følte seg mest ydmyket, såret eller lettet. Livet som hemmafru i Stockholm var jo ikke akkurat slik hun hadde håpet det skulle være og dessuten savnet hun de der hjemme.

Halvveis mellom Stockholm og Oslo begynte neket å fnise for seg selv. Hun husket jo den doen som ikke hadde fungert som den skulle. Og dobesøket hennes mens han var på jobb og hun som hadde skylt ned uten å vite at noen ting fløt halvveis opp igjen. Hun husket banningen hun hørte fra do da han og en kompis skulle fikse toalettet og han hadde stukket hånden ned der.

Og mens neket satt der på flyet var det følgende tanke som slo henne om den episoden og fikk henne til å fnise for seg selv:

“Hjertlig hilsen Hängrumpan!”

Hvordan det gikk med neket?

Vel, hun er i dag langt mindre nekete enn hun var. Hun burde muligens reist ut på tivoliturné hva kroppen angår, men har det ellers veldig bra. Bokhyllene er fulle av bøker. Akkurat som hun liker det. Utdanning fikk hun seg også. Hun humrer noen ganger for seg selv av sin hemmafruerfaring og fniser rødmende når hun hører pinlige Jerry Williams-sanger.

Og innimellom, når mannen i hennes liv nok en gang viser seg å være akkurat den hun vil ha, så sender hun en stille takk til Jessica.

Damen som tross alt gjorde kort prosess på en nekete tilværelse som hemmafru i Stockholm.

Gårsdagen var dum allerede før den hadde begynt. Så jeg prøvde å sabotere den en god stund ved å bare sove, sove og sove bort alt jeg orket av den. Til mannens tålmodighet begynte å bli oppbrukt og jeg karret meg opp med et grettent fnys. Mannen var dust. Virkelig dust. En sånn litt udefinerbar, men ekstremt merkbar form for dustete.

Etterhvert var det på tide å komme seg til bursdagsfeiring hos moren min. Lillesøsters forlovede har bursdag. Mannen var dust hele veien dit. Kjeftet, gjorde han. Kalte meg sur, gjorde han også. Møkkamannen. I selskapet var han smørblid, den falske dustemannen. Og småkjeklete mot meg. Men jeg er da dannet, så istedet for å kjefte tilbake til idioten, gikk jeg på do og grein. Fordi jeg er gift med en sånn drittsekk av en psykopatmann som hadde kastet en stol på meg et par timer i forveien.

Ok, så skjøv han den kanskje bare litt irritert i min retning, da. Egentlig flyttet han vel bare på den for å komme forbi da han skulle ut fra kjøkkenet med søppelposen, men det var helt klart i min retning og jeg er bombesikker på at han kastet den i fantasien. Så det så!

Vel, der satt jeg altså på do hos moren min. Og grein. Så så jeg opp og inn i speilet og skjønte at jeg hadde grått på meg rødsprengte øyne og idiotiske paddekvekk (jada, jeg får sånt når jeg griner, siden jeg svelger en del luft som blir luftbobler som nekter å bli rap og dermed bare blir pinlige paddekvekk resten av kvelden). Så etter å ha kvekket meg opp mot speilet, splashet kaldt vann på øynene uten at det hjalp begynte jeg jaggu å tute igjen. Fordi øynene var så røde og fordi jeg var helt alene i hele verden og alle trodde at psykopatdrittsekkmøkkamannen min er verdens greieste når han tross alt nesten hiver stoler på meg.

Og jeg kan jo ikke si det til noen, innså jeg. For jeg mistenker at ingen vil ta meg seriøst når de etter noen nærmere spørsmål innser at han bare skjøv den litt irritert til siden fordi den sto i veien da han skulle ut med søpla. De vet jo ikke at mannen er en drittsekkmøkkamann som mente det der på verst tenkelige måte. De lar seg jo lure av den psykoblidheten hans. For tenk!

Ja, sånn sitter jeg altså der og sipper og panisk klapper kaldt vann i ansiktet for å i det minste motvirke rødheten jeg opparbeider meg. Vel vitende om at jeg snart kommer til å bli meldt savnet om jeg ikke viser meg. Jeg har det travelt. Og det er visst verdt en tåre eller fem det også. Helt til jeg innser at jeg faktisk må tisse også. Med et oppgitt og gråtkvalt sukk setter jeg meg på do. Og SUPRISE! Det er mens-tid. Noe som utløser et par tårer til, for nå kommer psykodrittsekkmøkkamannen min bare til å pakke pledd rundt meg og le overbærende av meg. “Og det er fader ikke noe å le av!”, tenker jeg harmdirrende.

Til slutt kommer jeg ut og smiler tappert til de andre. Og la meg bare si en ting; Å samle en haug med mennesker som nesten alle sliter med sitt nyttårsforsett på andre dagen kan være en risikosport og ikke på langt nær like trivelig som juleselskapene. Noen har ikke rørt en sigarett siden rakettene stilnet. Andre har kanskje bare levd på pulver siden da. Og atter andre er som kjent belemret med PMS, sjokoladehunger av en annen verden og nyttårsforsett om å ikke spise nettopp sjokolade. I tillegg har vel som regel de fleste brukt litt mer penger på jula enn de egentlig hadde tenkt og dermed blir overgangen til den kjedelige hverdagen enda mer brutal. Og midt i alt dette skal vi altså være sosiale. Min søster sier etterhvert noe litt brått, jeg skjuler bevreleppen og trangen til å være dramaqueen som høylytt skriker “Og du tror at DU har det ille?! Jeg ble nesten slått ihjel med en STOL i dag, jeg!” For et eller annet sted i hodet hvisker en stemme at jeg kanskje bør spare det til en dag jeg føler meg pittelitt mer stabil i humøret. Klok av skade, tross alt.

På veien hjem beordrer jeg mannen til å stoppe innom nærmeste butikk. Jeg kjøper sjokolade. Og mens jeg står der og skuler olmt ved kassa, håper jeg nesten at damen i kassen skal si noe “morsomt” om nyttårsforsetter. For jeg har en tirade klar. Men damen sier ingenting. Jeg aner en svak eim av frykt idet jeg passerer henne. Men det er muligens bare innbildning.

Så bærer det hjem. Jeg setter meg i sofaen, får pledd og overbærende humring av mannen (den psykodrittsekken av en møkkamann!) og jeg spiser sjokolade når ungene er i seng. Jeg oppfører meg faktisk helt fint. Verden har gått av hengslene, men jeg spiller med, jeg. Klok av skade, så spiller jeg med og tar banningen inni meg. Mens psykodrittsekkmøkkamannen skjønner. Og humrer overbærende selv om jeg ikke sier et ord. Han fortjener meg virkelig ikke. Jeg bare sier det.

Etter en liten sjokoladeorgie i sofaen får jeg karret meg bort til dataen. Bekkenet verker, jeg har proppet i meg sjokolade og nå skal jeg altså lese litt ved dataen mens drittmannen går tur med hunden. Så jeg logger på favorittforumet og leser i januarslanketråden de har startet der. Og av en eller annen grunn kommer visst tårene da også. Jeg er sikker på at det er mannen sin skyld det også. Hadde ikke han nestendengt meg med den stolen, så hadde jeg sikkert ikke spist sjokolade i dag heller.

Alt er helt klart hans feil.

Når jeg endelig kommer meg i seng etter en hard dags innsats som sippeguri, kjenner jeg lettelsen bre seg når verden begynner å føles normal igjen og trangen til å kvele mannen avtar. Det er slitsomt å holde eget temperament i tøylene når PMS’en snur verden på hodet. Det er heldigvis flere uker til neste gang.

Mon tro om jeg bør sørge for å ha litt sjokolade klart ved nattbordet da?

Han skater og er både høyt og lavt. Han drar på svømming alene og han overnatter borte rett som det er.

Og jeg. Jeg gir slipp.

Jeg bekymrer meg for alt og ingenting. Selvsagt. Men jeg gir slipp allikevel. Gir slipp på denne hengslete fyren med stemme som fyker både høyt og lavt uten kontroll der han med sin kule gange og bråkjekke maske går ut i den store verdenen. For å imponere andre hengslete fyrer uten kontroll på stemmene sine og überkule isdronningfjortiser som alle fremstår som like tøffe. Og antageligvis alle er like usikre bak maska. Roller og identitet prøves. Smakes må. Vurderes. Og forhåpentligvis finner også min fjortis noe som føles helt riktig for akkurat ham. Noe som føles ekte.

Han er ganske pen å se på. Og det hender at jenter kommer og spør etter ham. Og lille fjortisen prøver å være bråkjekk og takle det hele med fatning, mens han innbitt prøver å dempe rødmen i kinnene. Men jentene har oppdaget noe. Han er ikke bare ok å se på og han er ikke bare knallgod på skaterampen. Han er faktisk en hyggelig og omtenksom fyr også. Lille, høye og hengslete fjortisen min.

Det største mysteriet for meg er hvor tiden ble av. Jeg gjør mitt beste for å huske at han er tenåring nå og derfor må få prøve seg litt på egen hånd. Men det er ikke alltid så lett, når man synes det bare var i går at han var splitter ny her i verden.

Den gang man telefonterroriserte helsestasjonen ved hvert vindkast for å bli oppdatert på eventuelle endringer i “Den Eneste Rette Påkledningen” eller skiftet bleier så fort det ble tisset litt i de. Selv om det var 3 om natten og ungen sov tungt.

Eller da man satt og holdt det lille barnet på den mykeste puten man kunne finne. Med den mykeste gas-kluten under. Og så satt man altså der. Pal. Og ventet. Ventet og beundret. Ventet på at barnet skulle bli uthvilt og langsomt strekke seg og åpne øynene. Alt mens man satt der og holdt barnet på den mykeste puten, som om han var en gullring i et bryllup.

Å legge fra seg gutten i sengen sin slik at man fikk gjort noe annet, var nesten utenkelig. Barnet ble vugget i søvn mens man sang. Mett og fornøyd etter siste ammeøkt, ble han forsiktig rugget inn i søvn av en nybakt mor som satt der og bare ventet på at han skulle våkne. Alt mens hun beundret denne fantastiske skapningen som hun hadde vært med på å skape.

Lille fjortisen min.

]]> http://www.fullthus.com/blogg/fjortisen-min/feed/ 12 http://www.fullthus.com/blogg/perfeksjon/ http://www.fullthus.com/blogg/perfeksjon/#comments Sat, 15 Dec 2007 19:16:59 +0000 Lin http://www.fullthus.com/blogg/?p=722

Når man kommer inn i entreen vår, er det veldig ofte rene hinderløypa for å komme seg lenger inn mot stua. Det er sko overalt. En og annen jakke kan også finne på å være alt annet enn hengt opp på plassen sin. I sommerhalvåret er det gjerne en viss mengde grus og sand. Noen ganger også en sykkel. I vinterhalvåret er det rimelig ofte våte flekker av smeltet snø. Og akebrett som noen har dratt med seg inn. For ikke å snakke om ransler, bag’er og en haug med ting som hører til i et annet rom men som på magisk vis har blitt forlagt i gangen av det usynlige barnet mitt ved navn “Va’kke meg”.

Det er Va’kke meg som er synderen hver gang jeg i frustrasjon roper “Hvem har dratt ut disse bøkene uten å legge dem på plass igjen?” eller “Hvem har latt døren stå åpen igjen?” osv. Et irriterende barn, egentlig.

Det hender mer enn ofte at frustrasjonsnivået topper seg når jeg bedriver hinderløypehopping gjennom gangen. Eller tråkker på en legobit sent på kvelden. Jeg forbanner rotet som spretter frem som troll i eske så fort jeg går på do og denne “Va’kke meg” som alltid skal være så forbasket vanskelig å få tak på. Og jeg drømmer om kjøkkenbenker som er like ryddige som sist jeg forlot dem. Om entréer som er like blåst neste dag som de var kvelden før. Gulv man kan gå over uten å risikere legotråkkhelvetet. Vegger og kjøleskapsdører som ingen “Va’kke meg” plutselig finner det for godt å smekke opp et klistremerke på. Eller tegne en liten krusedull på. Bokhyller der alle bøkene står riktig vei og der jeg satte dem sist. DVD-filmer som ligger pent i coveret sitt bestandig.

Rett og slett et hjem som forblir slik jeg vil ha det. Ah. Et hjem for sjelefreden, tenker jeg.

Problemet er bare det, at jeg sjelden dagdrømmer om dette særlig lenge før jeg husker på en ting. Et minne som har satt seg godt fast hos meg.

Jeg var på min eldste sønns alder. Ungdomsskoleelev. Og om vinteren dro altså hele familien, med bestemoren og bestefaren min på pakketur til syden. Det ble en tur mer opplevelsesrik enn jeg egentlig har sansen for. En av oss kom hjem igjen i kiste. Sånt gjør inntrykk på en fjortis uansett hvor uanfektet hun prøver å være utad. Sånn er det bare.

På feriestedet var det deilig å være. Vi koste oss veldig de første dagene, alle sammen. Rommene hadde enkeltsenger. Så rommet der f.eks. min bestemor og bestefar sov, hadde to store enkeltsenger istedet for en dobbeltseng. Bestemoren min sov i sin seng, bestefaren min i sin. Og hver morgen redde de opp hver sin seng. Noe som selvsagt ikke kunne skje uten den sedvanlige småkjeklingen som mange gifte par har lagt seg til.

Det var ikke egentlig noe nytt. Det var et like gammelt diskusjonsemne kanskje oppslåtte doseter, feilklemte tannkremtuber og lignende bagateller er for andre par. For bestefaren og bestemoren min var det måten sengen ble redd opp på. Bestemoren min startet sin yrkeskarriere som tjenestepike på en stor gård da hun var tenåring, så hadde hun altså erfaring. Det måtte være klinkende klart. Og sengen skulle være redd opp skikkelig. Hun hadde ikke så store krav heller. Det var bare dette med puter litt på halv tolv og sengeteppe som alltid hang lenger ned på en side enn på den andre. Så de kjeklet om dette. Hver morgen var dette et tema. Han redde opp sengen feil. Hun hadde prøvd å vise ham det i mange år, men neida. Like skjevt og slurvete ble det. Så der sto altså de to sengene side om side hver morgen. Hennes var perfekt oppredd. Hans var ikke like perfekt. Hun irriterte seg over det og han trakk smilende på skuldrene.

Så skjedde det vi helst skulle ha vært foruten. Om han ble slått ned først eller om han bare fikk et illebefinnende, vet man ikke. Ting tyder på at han ble slått ned og prøvde å komme seg tilbake til ferieleiligheten. Og rett ved resepsjonen skjedde det. Bestefaren min ramlet ned en stentrapp og fikk såpass med skader at han døde av det. Jeg husker hvordan det var å løpe som en gal gjennom et ferieparadis fullt av glade og ferierende folk for å få tak i min mor på stranden mens sykebilen kjørte til sykehuset med ham. Og andre mindre hyggelige minner.

Men det minnet som dukker opp nå hver gang jeg drømmer om et liv der alt er slik som jeg forlot det, er minnet av bestemoren min inne på rommet hun og bestefaren min delte den kvelden.

Den kvelden, da han nettopp hadde dødd og hun helt utmattet skulle gå inn på rommet for å legge seg, så hun det. Sengeteppet på hans seng hang lengre ned på den ene siden, det var litt krøller og litt sånn på halv tolv. Den uperfekte oppredde sengen som hun hadde irritert seg over så mange ganger.

Ingen seng ville noensinne bli så perfekt for henne som den. Dette var ham. Hans omsorg og hans arbeid.

Og hun fortalte meg at det var utrolig trist å tenke på at fra nå av ville ektesengen deres alltid være redd akkurat sånn som hun mente var riktig. For nå var det bare henne.

Det er minnet som stopper meg hver gang jeg raser over uryddighet, sko jeg snubler over og smuler på kjøkkenbenken. Jeg blir frustrert, javisst. Det hender jeg også rekker å lengte litt til en tilværelse uten irritasjonsmomentene. Men det varer aldri så veldig lenge.

For den dagen hjemmet mitt er akkurat som jeg vil ha det hele tiden… Den dagen hjemmet mitt ikke er fullt av små tegn på at vi er en stor familie som rydder, roter, leker, ler, krangler og er sammen… Den dagen hjemmet mitt ikke lenger er fullt av tegn på at noen har utført en oppgave på en måte jeg ikke ville ha gjort det…

Den dagen er jeg alene.

Kjære avkom,

Jeg takker så meget for Deres interesse for prosjektet “Julegaver 2007 – the wish list”. Dessverre ser jeg meg nødt til å oppklare en del misforståelser som ser ut til å ha oppstått.

Hest

Undertegnede forstår poenget med at vi har stor veranda. Jeg kan også forsåvidt si meg enig i at dere er flinke til å ta vare på hunden vi har. Men våre lokaliteter befinner seg altså i et borettslag der det allerede er folk som griner på nesa av at man nå har lov til å ha hund og katt. Ja, det finnes de som synes barn burde vært forbudt også, virker det som.

Og tro ikke at jeg ikke skjønner fascinasjonen. Ja, det ville vært fint å ankomme skolen ridende på verdens fineste hest. Jeg skjønner den. (Ps: I min fantasi har jeg på en flagrende kappe når jeg kommer ridende til foreldremøte.)

Men altså; hest er ut. Beklager.

Motorsykkel/bil

Ok, Oliver. Denne er kanskje spesielt rettet til deg. Din far, politiet og jeg synes ikke det er så lurt at du får rase rundt her i boligområdet i slike kjøretøy. Du er 6 år, vennen. Beklager.

Det samme gjelder dere andre og anmodningen om en snøscooter til hytta. (Ps: I min drøm ankommer jeg også hytta på snøscooter. I flagrende kappe.)

Svindyre gaver

Pappa, nissen og jeg har vurdert noen av de ønskene som kommer i kategorien “svindyre”. Etter grundige undersøkelser og nøye overveielse stemte vi over det og kom dessverre enstemmig frem til at vi ikke ønsker å spise nudler på julaften og ut januar.

Argumentet om at Elkjøp-nissen og alle de andre nissene dere ser på tv vil at dere skal få det tilbakevises dessuten. Dette er en liten utbrytergruppe av nissestanden. De har rett og slett havnet på skråplanet. De er ikke ivrige når de snakker så fort under reklamen. De er på speed. Beklager.

Søsken

Til tross for hyppige søskenkrangler og forespørsel om bortadoptering av søsken, har noen kommet med forespørsel om flere søsken. Spørsmålet “Hvorfor må vi bare være 5 barn i familien?” og forslag om økning av antall barn til et tosifret antall kan vel best besvares med at vi allerede er flere enn de aller fleste. Det foreligger dessverre ingen konkrete planer om et søsken til jul. Deres mor er heller ingen katt. Svangerskap tar tid. Hadde jeg vært en katt, ville det allerede vært for sent med et søsken før jul. Beklager.

Superkrefter

Jeg beklager å måtte si det, men verken jeg eller nissen har anledning til å dele ut superkrefter til jul. Det gjelder også til deg, mannen. Hadde det vært mulig, ville jeg ha bedt om det selv. Da skulle jeg ha hatt mine superkrefter. Og, selvsagt; en flagrende kappe.

Hundefamilie

Jeg kan si meg enig i at det ville ha vært fint om Ludvigsen fikk en helt egen hundefamilie her og ikke bare menneskefamilie. Svaret er nok allikevel dessverre nei. Men kanskje han heller vil ha en flagrende kappe?

Og med dette vil jeg avslutte med å takke for årets innsats for “Julegaver 2007 – The wish list” og ønske dere hjertlig velkommen med deres bidrag neste år.

Med vennlig hilsen

Mamma (hun som løper rundt i huset med den flagrende kappen)

Jeg husker så godt en bestemt julehandel for en del år siden.

Det var tidlig i desember og kjøpesenteret var pakket full av folk. Grinete unger, stressede mødre og lidende fedre i skjønn forening. Varme, stressede og sure folk. Skrikende babyer og småbarn i vogn. Kø, kø og atter kø, mens Hanne Krogh og Wenche Myhre remjet i vei med sine julesanger på repeat i bakgrunnen. Et lite stykke shoppinghelvete, med andre ord.

Selv var jeg høygravid, varm, bekkenløs og med verkende ben. Ikke akkurat i godt humør, der jeg sto og sto i kø. Kø for å få parkeringsplass, kø for å komme frem i butikken, kø for å gå på do, kø for å komme på rulletrappen og kø for å komme ut igjen til parkeringshuset der man endelig kan kjøle seg litt ned i vinterkulda og fylle bilen med handleposer.

Jeg var innom Kappahl den dagen. Antageligvis for å kjøpe noen juleklær til de to guttene mine på 1,5 og 2,5 år. Og det var der jeg så den. Verdens nydeligste julekjole for barn. Den var mørk, mørk blå. Fløyelsstoff øverst og nydelig prinsesseskjørt nederst med glitrende stener strødd utover. Jeg kikket og drømte. Den forbudte drømmen. Om en datter.

Jeg fikk jo bare gutter, jeg. Og nå skulle jeg jo snart føde mitt tredje guttebarn. Men her sto jeg altså ved en julekjole og drømte.

Skyldbetynget og livredd for at babyen i magen skulle ha oppfattet hva jeg følte og tenkte akkurat da, skyndte jeg meg vekk fra kjolestativet. Bort til babytøystativet for gutter. Og jeg sendte den instendigste tanken til barnet i magen. “Det er DEG jeg vil ha. Det er DEG jeg elsker. Uansett. Du er min og det er deg jeg vil ha.”

Hvert år midt i desember drar jeg tilbake. Til julehandelhelvetet.

Og midt i den lange, svette og varme køen full av grinete folk som sikkert er like slitne i ørene av julesanggnålet på repeat i et salig kakafoni sammen med ungeskrik og folk som krangler med hverandre. Midt i den køen står jeg. Svett, varm og lykkelig.

Der jeg er på min årlige handletur for å kjøpe årets julekjole til datteren jeg fødte morgenen etter den handleturen for mange år siden.

Da mannen og jeg var nygifte, bodde vi i en liten hytte langt oppe i skogen. Den besto av et soverom, en stue med kjøkkenkrok og et skjul der vi hadde dobøtte. Vi hadde strøm, vedovn, hybelkomfyr, katten Gorbie, hunden Bamse Moses og hverandre.

Vi hadde for ikke så veldig lenge siden truffet hverandre på folkehøgskolen jeg gikk på. Han var vaktmesterassisten, jeg var elev og sammen stakk vi av og giftet oss. Han i en arvet dress, jeg i den samme kjolen jeg hadde på meg da jeg ble konfirmert noen år før. Galskap, i grunnen. Hadde det ikke vært for ungdommelig overmot ville vi nok aldri ha turt. Og hadde det ikke vært for avgjørelsen om at det skal være oss uansett, så ville kanskje oppdagelsen av hvor forskjellige vi egentlig var ha ført til skilsmisse. Istedet vokste vi på en måte opp sammen med oppgaven.

Uansett; i den lille hytta startet altså to drittunger på den store oppgaven ekteskapet skulle være. Han hentet vann. Jeg varmet vann og vasket klær til knokene ble såre. Vi storkoste oss med “Cheers” på en knøttliten reise-tv. Vi fyrte i vedovnen, løste kryssord, spilte gitar og leste bøker.

Og så tente vi lys. Masse lys i den knøttlille hytta i høyden, som hadde en husleie på 400,- i måneden. Vi tente lys, krøp sammen i varmen etter en dags vedhugging, vannbæring og masse frisk luft og drakk te. Vi samlet på mange forskjellige sorter med all slags deilige lukter. Og spesielt en var min favoritt.

I går var vi på handletur. Fembarnsforeldrene i 30-årene som stresser gjennom kjøpesenter for å rekke det man skulle før de minste må hjem fra SFO. På veien mellom Europris og apoteket stikker vi innom hjørnet der de selger klementiner. På innfall kommer vi på at det må vi ha.

Og akkurat idet vi står i kassen og skal betale, ser vi det. De selger te i løsvekt også. Og de har favoritten over alle favoritter. Karamell-te.

Vi har kanskje en helt annen hverdag nå enn vi hadde den gangen. Vi har 5 barn, en ny hund og vi bor på et sted med mange folk rundt oss. Vi er ikke like unge som vi var. Vi har ikke det samme overmotet, kanskje. Men allikevel så kan noe så enkelt som lukten fra en pose med karamellte bringe frem fortiden om man lukker øynene. Da er man der. I den lille hytta med levende lys og knitring fra vedovnen. Vi kan lukte og begge husker.

Vi har leilighet, bil, hund, 5 barn, jobb, utdanning, regninger vi ville ha besvimt av dengang og livserfaringer vi har gjort sammen.

Men vi kan stå midt i en travel handlegate og lukte på den samme lille posen med øynene lukket. Åpne øynene og se på hverandre og vite med sikkerhet.

Vi er fortsatt oss.