Michelle Aguilar - The biggest loser

Michelle Aguilar, en deltaker i den 6. sesongen av «The Biggest Loser», har i intervjuer fortalt litt om hva som var det avgjørende øyeblikket for henne i kampen mot kiloene og for seg selv. Og hun sa noe som fikk meg til å tenke.

Hun sa:

I had to make a decision to surrender to the process. You know, Jillian doesn’t make it easy. You know, she shows you a path and it’s a tough and it’s a difficult one. And you have to be 100 percent committed to it.

And every day was a struggle until I decided I’m going to be here 100 percent, I’m not going to fight it anymore. I’m going to trust the path Jillian has got me on is going to help. And that made it easier.

Du vet hvordan det er når man kaver med et eller annet og så hører noen andre si noen ord som gir deg et lyspære-øyeblikk? Michelles ord gjorde det med meg.

For nå, akkurat i disse dagene, er jeg på det punktet jeg aldri har klart å overkomme før. Jeg er her hvor alle mål, planer og forsøk på å endre noe strander. Og det merkes.

De gangene jeg har forsøkt å sette ord på det før, har jeg gjerne endt opp med ordet «trass». Nå er jeg ikke så sikker lenger. For kanskje handler det mer om å overgi seg. Og hvor vanskelig det kan være.

Jeg har ikke lett for å overgi meg til noe som helst eller noen som helst. Noe som i aller høyeste grad kan være en styrke. Jeg overgir meg ikke til offerrollen og jeg overgir meg ikke til kriser heller. Jeg kan være ganske bøyd, men knekker aldri. Ikke helt. Det er den lille, resterende delen av meg som simpelthen nekter. Dette er med andre ord ikke en udelt negativ egenskap.

Men så har man den andre siden av det, da. Når din styrke også blir ditt svakeste punkt.

For det kan se ut til at nettopp den samme mekanismen som hindrer meg i å bosette meg under dyna når livet er krevende, aktiveres når jeg trenger å rett og slett kjøre på for fullt, i forhold til noe som vil gjøre meg godt. Det går til et visst punkt. Denne gangen til 20-kilosmilepælen. Og så… tja, så setter selvsaboteringen inn. Ikke så veldig merkbart. Det har mer å gjøre med hvordan innsatsen for å overkomme hindringer reduseres.

Det var der jeg var da jeg dro for å prøve min første pilatestime for noen dager siden.

Først må jeg bare si en ting, og det er at alle som frykter treningssentre fordi de tror de er det mest komiske synet der, burde ha sett meg i den pilatestimen. Men jeg prøvde. Med nyvunnen innsikt i hva denne usynlige, myke, men akk så «uovervinnelige» veggen jeg stanget i var. Det er mulig det var en eneste stor hvetebolle. Hva vet jeg? Vanskelig å trenge igjennom er den uansett.

Så jeg presset meg. Og jeg tøyde og jeg bøyde. «Jeg skal, jeg skal, jeg skal» var det indre mantraet i starten. Før jeg trodde jeg ikke klarte mer og gikk over til «Surrender, for pokker!» Hva kan jeg si? Noen ganger er det rart å være i hodet mitt. Jeg hadde for lengst gitt opp å gjøre alt det de andre gjorde til punkt og prikke. Målet nå var å presse meg selv så langt jeg klarte.

Så sa damen med kvitrestemme, instruktøren, at «og så skal vi bøøøye oss fremover og ta på gulvet». «Yeah right», tenkte jeg. Men jeg prøvde. Litt halvhjertet først, og så kom «Surrender-tanken» inn igjen. Med mørkerødt ansikt, svette dryppende, rumpa i været og en øvelse jeg var sikker på at jeg ikke ville greie, sto jeg altså der med en indre brølestemme som forlangte at jeg skulle «Surrender, for pokker!».

Og det hjalp. Noe løsnet. Jeg klarte mer enn jeg trodde jeg ville. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det punktet jeg ikke klarte å tøye utover aller mest satt mellom ørene. Virkelig. Ingen. Overhodet! For det kjentes da virkelig ut som om det var kroppen som stoppet akkurat der. Allikevel var det så veldig merkbart at idet jeg «overga meg» til akkurat det jeg drev med der og da, så strakk også kroppen seg merkbart lenger. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.

Belønningen for å ha gjort det kom for øvrig rett etterpå. «Surrender, for pokker… Hey! Leggmuskler, jo!»

Det så kanskje ut som en håpløs pilatestime sett utenfra. Jeg gjorde til tider øvelsene annenhver gang, jeg justerte og modererte underveis. Men innsatsen var god.

Da jeg kom hjem måtte jeg selvsagt bøye og tøye nøyaktig samme stilling og kommandere psykodrittsekkmøkkamannen til å kjenne på leggmuskelen både en og to og…eh… fem ganger. Akkurat på samme måte som når jeg bøyer meg fremover og kjenner på baksiden av låret kan kjenne at det faktisk er noe hardt der inne. Om jeg bare kunne funnet en gange som virkelig ville yte meg og disse nyoppdagede musklene den rettferdigheten vi fortjener… Noe sier meg dog at det å gå rundt med rumpa som høyeste punkt og slepe armene langs gulvet ikke vil få folk til å måpe av beundring…

På den annen side skader det sikkert ikke å prøve, så om du ser en overvektig dame med apegange er det best for deg om du sier noe pent om musklene. Du er herved advart.

Dessverre har også den siste tidens trening gitt en litt annen gevinst også. Bittelitt først, og etter pilatestimen med stort fokus på magemuskler, var det ikke til å ignorere lenger. Min gode gamle venn, en liten tennisball av en brokk jeg en gang for flere år siden hadde over navlen, er tilbake. Denne gangen i form av en liten golfball. I alle fall foreløpig.

Og min erfaring fra da jeg ble operert for noen år siden, er at det å få en slik operasjon når man er overvektig  ikke er lett. Jeg ble vurdert av en kirurg som sa dette må prioriteres og kort tid senere fikk jeg brev med avslag fra en annen kirurg. Etter å ha stått på og fått kommet inn på et annet sykehus, viste det seg at brokket satt bom fast. Noe som kunne ha vært veldig farlig og antageligvis er årsaken til den første kirurgens vurdering. Kirurgen endte opp med å måtte snitte opp rundt for å kunne dytte inn og sy igjen etterpå.

Men altså. Dette kan fort ende opp med en sånn «du må ned i vekt først og så kan du få operasjonen», noe som ikke er særlig gode nyheter for en som har to tilstander som begge fungerer som håndbrekk på vektreduksjonsprosessen og virkelig trenger trening for å ha sjans til å klare dette.

Jeg nevnte tidligere i innlegget dette med å overgi seg og hvordan det å ikke få til dette kan arte seg. Pågangsmotet blir på en måte svakere. Hindringer får lov til å bli unnskyldninger og blæh..

Kort fortalt: Jeg gruer meg til veiingen på mandag. Noen dager med «jeg gir opp!» og «drittkropp!» osv. blandet med flere konsultasjoner hos Dr. Google og marinering i selvmedlidenhet. Men det er på tide å ikke la dette bli unnskyldningen jeg terper på som fortsatt like overvektig om et år. Det er på tide å se hva som gjemmer seg på andre siden av denne hindringen.

Foreløpig slagplan er dermed som følger:

  1. Surrender. Altså lære meg til å gi slipp når det vil gjøre meg godt, selv om det er skummelt.
  2. Fortsette å dra på trening og prøve å jobbe rundt begrensningene.
  3. Bestille legetime og øve meg på å rette ryggen og kreve hjelp uten å skamme meg. Pokker heller, jeg trente 755 minutter i februar. Jeg har krympet 55 cm. Jeg stiller på hvert eneste Grete Roede-møte selv når det er flaut, jobber meg gjennom hindringene som dukker opp og jeg er 20 kg lettere enn da jeg sist ble operert helt uten komplikasjoner. For ikke å snakke om at treningen fungerer som… tja, kanskje ikke nødvendigvis antidepressiva, men definitivt noe i den gaten.
  4. Siste utvei: Spare alt jeg klarer for å betale operasjonen selv.

Det er på tide å kjøre på. Det er der staheten skal brukes denne gangen.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...