Stråmannsargumentasjon og kudos
Fra wikipedia om stråmannsargumentasjon:
I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.
Det er flere måter å sette opp en stråmann på:
- Gjengi bare en del av motstanderens argumenter, tilbakevise dem, og lat som alle argumentene til motstanderen dermed er tilbakevist.
- Gjengi motstanderens argumenter i svekket form, tilbakevise dem, og lat som originalargumentet har blitt tilbakevist.
- Gjengi en feilaktig utgave av motstanderens argumenter, avblås dem, og lat som at motstanderens posisjon i diskusjonen har blitt redusert.
- Velg ut en person som forsvarer dårlig som «forsvareren», avblås denne personens argumenter, og lat som at alle argumenter på denne siden av diskusjonen har blitt slått.
- Finn opp en fiktiv person, hvis handlinger eller trosretninger er sterkt kritisert, og lat som om denne personen representerer gruppen som er «motstanderen» i diskusjonen.
Jeg skal være ærlig. Uansett hvor godt formulert noe er, så vil stråmannsargumentasjon i mine øyne alltid forringe kvaliteten på en ellers godt skrevet tekst eller flotte formuleringer i en debatt. Kraftig.
Stråmannsargumentasjon er og blir stråmannsargumentasjon. Pakket inn i fine ord og smarte formuleringer, eller vrælt ut på en klomsete og ufin måte. Stråmannsargumentasjon er det like fullt. Stråmannsargumentasjonen pakket inn i flotte ord er for meg omtrent som en kuruke noen har strødd glitter på. Jeg kommer liksom ikke forbi at det tross alt er ei kuruke, uansett hvor mye den glitrer.
Kanskje har mitt syn på det en sammenheng med hvor utrolig destruktivt jeg mener stråmannsargumentasjon er for enhver debatt. Det er billige poeng og hersketeknikk. Man ønsker å vinne fremfor å ha en meningsfull og lærerik debatt. Når motparten har et poeng, så velger man ikke å anerkjenne det. Man velger å prøve å gruse motparten istedet, ved å vri og vrenge, anklage motparten for å ha vikarierende motiver, gjerne slenge på en beskyldning som er så til de grader fornærmende og grunnleggende feil i forhold til hva motstanderen står for at diskusjonen sporer av til å handle om hvem som er det beste mennesket med de riktigste holdningene. Og så har man omgått hele poenget som motstanderen i utgangspunktet hadde. Omgått både refleksjon og kanskje lærdom. For motstanderen vil ofte naturlig nok bli så opprørt over forvrengingen og tilleggingen av meninger at vedkommende også flytter fokus for å forsvare seg som person.
Man vinner kanskje diskusjoner på den måten. Man får gruset og ydmyket motstanderen. Man vinner ikke så mye lærdom. Men man vinner. Tross alt.
For de som synes debatt bør handle mer om å stå igjen på en seierspall enn å være en prosess der man kan lære noe nytt, så er nok metoden ypperlig. Man blir diskusjonsmesteren. Den som river motpartens poeng i fillebiter uavhengig av om de faktisk var gode. Fordi man kan teknikkene. Ikke fordi man hadde bedre poeng.
Jeg liker debatter der jeg lærer noe. Jeg liker debatter der man har en uskreven pakt om å ta sine motdebattanter på alvor og tilføre debatten noe mer enn bare egne fremførelser og teknikker. Man tilfører den også lytting og respekt. Man tilfører den en grad av åpenhet, fremfor fastlåsthet der to parter bare står og hamrer mot hverandre. Og debattanter som mestrer dette er i mine øyne på et helt annet nivå enn de som ikke gjør det.
I snart to år har jeg vært en del på et nettforum der en uvanlig stor andel av brukerne fungerer på det nivået. Det har blitt mange lærerike og gode debatter. Selvsagt kan alle ramle i stråmannsgrøfta noen ganger. Men her er overraskende mange villige til å innse at det har skjedd og karre seg opp igjen til sitt vanlige nivå når det har skjedd.
Et annet eksempel en som befinner seg på det nivået jeg leser hva debatteknikk angår, er bloggeren Sissel. Ikke bare fungerer hun sånn selv. Hun har klart å skape en atmosfære på bloggen sin (som hun nå har gjesteskribenter i) som gjør at også andre som regel holder seg på samme nivå når de diskuterer. Og her er det ikke snakk om bare feelgoodmeninger som aldri provoserer noen. Så langt ifra. Sissels blogg er stedet man går for å bli litt klokere enn man var i går. Et godt sted å oppsøke når man er drittlei all støyen fra debattens kamphaner og bare vil diskutere på en skikkelig måte. (Hva kan jeg si? Jeg er en miljøskadet lærerdatter. Lærere skal jo alltid fremelske god argumentasjon og debatt. Sissel er debattenes rockestjerne og jeg er hennes fan. Så sykt er dette.)
Jeg mistenker at disse erfaringene er noe av årsaken til at forventningene mine til tider kan være litt for høye når det gjelder debatter. Ja, “debatt” har rett og slett fått noen tilleggskriterier for å kunne defineres som det i mitt hode. Og det skjedde nok rimelig gradvis uten at jeg merket endringen så godt. I alle fall ikke i begynnelsen. Nå merker jeg at jeg rett og slett har blitt litt kresen.
Hm. Dette ble et rart innlegg. Et sånt “tenke mens du skriver”-innlegg.
Egentlig skulle jeg kanskje si noe om en Sonituslenke som skuffet. Fordi det rett og slett var pent innpakket stråmannsargumentasjon mot en person som peker på noe som er så utrolig viktig å gripe fatt i. Og en enestående kommentar i det kommentarfeltet som fikk meg til å tenke at “Sonitus burde ha lenket til dette istedet”.
Istedet sitter jeg igjen med lyst til å gi en slags kudos til med- og motdebattanter som har gitt meg uttallige gode meningsutvekslinger på nett. Som ikke er redd for sterke meninger. Som for meg har hevet mang en debatt til et helt annet nivå enn det jeg ser samme sak diskuteres på andre steder. Som kan rive argumenter i fillebiter uten bruk av hersketeknikker, stråmannsargumentasjon eller unødvendig ydmykelse av den som uttrykte meningen i første omgang. Og som rett som det er kan tilkjennegi at motparten har et poeng. Noen ganger også la seg overbevise av de poengene motparten har. Det er liksom ikke noe som må unngås for enhver pris.
Ja, selv om det kanskje virker noe vel pompøst, så vil jeg si at jeg mener at folk som evner å diskutere saker på en skikkelig måte er utrolig viktige for samfunnsdebatten her i landet. For ikke å snakke om hvor til de grader de bidrar til at debatter ikke er krangling og en kamp om å vinne, men en utrolig spennende og underholdende måte å bli litt klokere på for alle parter.
Så tusen takk, Foreldreportalen og Trivialiteter i hverdagen. For mange debatter som ikke bare krever, men som også gir noe tilbake. Som har vært så gode at jeg begynner å forvente et visst nivå i debatter generelt.
Gullstjerne i boka til dere. 
Og, tross alt; Det ville ha vært rimelig teit å skrive en sutrepost bare fordi en Sonituslenke, som den første av utallige, ikke falt i smak. Såpass selvinnsikt har man da. 
Innlegg som kanskje ligner:
- Ytringsfrihet og stråmannsargumentasjon
- Mest lest de siste 90 dagene (og litt til)
- Åpent brev til Siv Jensen
- Kudos – nettsiden som bryr seg
- Såra på nett
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://anathemablog.blogspot.com Anathema
-
http://anathemablog.blogspot.com Anathema
-
Lin
-
Lin
-
Lin
-
http://anathemablog.blogspot.com Anathema
-
Lin
-
http://vedal.net/blogg Sissel
-
Lin
