Avisene er opptatt av vinteren for tiden. Sprengkulde. Ekstremkulde. Og «hvordan holde seg varm i kulda

Men hva med den andre sprengkulda vi ser begynnelsen av i disse dager? Der man til tross for viten om stigmatiseringen av syke og påkjenningen det medfører, allikevel strekker seg så langt at man skamløst manipulerer resultater av utredninger om sykelønnsordning, uføretrygd og lignende. Der man hauser opp noe som begynner å minne om lynsjestemning til tider. Der utsagn som kobler vilje, uførhet og personlige egenskaper i en eneste smørje ikke lenger les litt oppgitt av fordi det blir for dumt, men faktisk blir tatt på alvor. Det er kulde, det.

kald

Eller der aviser ved hjelp av snedige regnestykker «oppdager» at det lønner seg mer å være ufør (igjen, som om det var et valg!) for en alenemor med barn i kontantstøttealderen som da ikke trenger barnepass men allikevel klarer å jobbe til maksbeløpet for uføretrygdede. Rart, ikke sant? Hvordan hun i det ene øyeblikket har behov for full barnehageplass, men når hun er ufør og skal jobbe det hun kan ved siden av plutselig har fått superkvinneegenskaper som gjør barnepass unødvendig både med tanke på logistikk og helse.

Ja, og for å få regnestykket til å virkelig vise at vi tar «for godt vare på» uføre, legger vi opp til at hun hadde en ekstremt dårlig betalt jobb i utgangspunktet. Kanskje en typisk sliterjobb som går på helsa løs. Ikke fordi man har tenkt å vise forståelse. Håneida. Det er fordi man, mens iskald vind suser over de uføre, kan holde henne (om mulig) enda mer ansvarlig for det skammelige hun har gjort. Nemlig å bli ufør.

Noe sier meg for øvrig at denne damen ikke bor et sted der barnehageprisene er lave. Det ville jo kanskje ha veltet hele regnestykket, må vite. At kontantstøtte blandes inn som om det var en livslang ytelse for uføre er også noe merkelig.

Hvorfor er det ingen som velger å se det litt fra andre siden? «I alle dager. Er det virkelig noen jobber som er så elendig betalt at selv uføretrygd er bedre?!  Sånn kan vi da ikke ha det!»

Men nei. Det er nemlig ikke fagforeninger eller folk «på gølvet» som setter dagsordenen her. Ikke nå lenger. Det er alle synserne. Alle som tilsynelatende ser ut til å tro at folk kan motiveres friske nå om dagen. Det minner litt om logikken ved forbønn i noen religiøse kretser. «Ble du ikke frisk var du ikke sterk nok i troen.» Eller kanskje det best kan settes i sammenheng med «positivitets-tyranniet»:

I den positive tenkningens verden er alle utfordringer innvendte og kan overvinnes gjennom en viljesanstrengelse.

Fra omtalen av boken «Livets lyse sider» (Affiliatelenke)

«Er du ufør er du nok en umotivert slask»….

Vet dere? Jeg blir kvalm.
Jeg sier ikke bare dette for å beskrive avsky. Jeg blir faktisk kvalm. Fremstillingen av en virkelighet der syke og uføre bare ikke vil nok er ikke bare avskyelig, det er også noe av det skumleste og mest triste jeg har sett. Maktforholdet mellom de som gjør dette og de som blir utsatt for det er rett og slett hjerterått.

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Jeg tar meg i å lure på hva mine besteforeldre ville ha tenkt om dette. Ikke for det, de opplevde krigen så de var ikke akkurat ukjent med kjøligere menneskesyn, for å si det mildt. Jeg tror allikevel de ville ha blitt skuffet. Jeg tror de ville ha blitt bekymret for retningen samfunnet oldebarna skulle vokse opp i er i ferd med å ta. Jeg tror de ville si at vi har mistet litt av samholdet og solidariteten på veien. Jeg tror bestefaren min ville ha frest og lurt på hva i huleste vi drev med og om vi ikke hadde lært noe som helst av historien fra de som smertelig erfarte hvor ille det kan bli til slutt når man begynner å gå ned den veien der  menneskesynet forpestes av en politisk agenda.

For hvor mye vanskeligere ville det ikke vært å ta fra de syke og allerede dårlig stilte om man ikke gjorde dem mindreverdige også hva moral og personlige egenskaper angår?

Jeg tror bestefaren min ville ha advart mot at vi gikk denne veien, for han vet hvor den ender. Vi er langt unna endestasjonen enda, heldigvis. Men retningen vi ser ut til å ha valgt er skremmende uansett hvor få skritt på veien man har tatt så langt.

Nei. Det er ikke bare været som blåser iskaldt om dagen.

Og jeg. Jeg sitter her en halvmeter fra en hoppende varm vedovn og har ullsokker på mens jeg leser om «uføreproblematikken». Og jeg fryser. Fryser på en måte ingen ullsokker i verden hjelper mot.

Jeg vet jeg er trygg selv. Jeg fryser allikevel. For mine barn skal ut i dette samfunnet. Og jeg tar meg i å frykte det at de adopterer det kyniske menneskesynet mer enn jeg frykter at de kan bli utsatt for det.

Sprengkulda er her. Det fyres og varmes etter alle kunstens regler. Det skrives om strømsparing og hvordan man best holder varmen. Det prates om sprengkulda i media, mellom hutrende naboer på vei til postkassa eller i butikken. Vi prater om biler som står, hvor mye rutene måtte skrapes, hvordan vi fyrer og i det hele tatt.

Men ingen skriver om hvordan vi best skal holde oss varme i den farligste sprengkulda av dem alle. Den som ikke bare stjeler fingre og tær om den blir ille nok, men som går i strupen på selve medmenneskeligheten vår.

Hvordan holder vi oss varme i den sprengkulda?

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Dikt: Arnulf Øverlands «Du må ikke sove», Bilde: Istockphoto.com)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...