sparegriser

Husets minstemann har spart. Lenge. Og når man tenker på hvor uendelig lang tiden var da man selv var 8 år, så skjønner man kanskje litt av hvilken bragd dette har vært.

Han begynte nemlig i sommer. Da bestemte han seg. Han ville ha en bærbar pc. Intet mindre enn det, liksom.

I månedene som fulgte har jeg sett alle de indre reaksjonene jeg kan gå gjennom når jeg er nødt til å spare til noe jeg ønsker meg. Bare at hos minstemann så ble det mer tydelig. Og høylytt, til tider.

Det har vært tider da tÃ¥rene har sprutet i ren frustrasjon over Ã¥ mÃ¥tte velge bort det man kan kalle «rask behovstilfredsstillelse», som en liten lekedings eller noe annet, til fordel for dette langsiktige mÃ¥let. Pokker heller, selv jeg har syntes prosessen har vært pinefull til tider. Vel vitende om at jeg ved Ã¥ Ã¥pne lommeboka har kunnet leke julenissemamma og oppfylle drømmene enda raskere. Men da ville jeg jo ha snytt ham for en viktig erfaring. En sÃ¥nn erfaring man virkelig tjener pÃ¥ Ã¥ lære i ung alder, fremfor Ã¥ lære gjennom tøffe lærepenger og kredittkort.

Han har dermed jobbet og tjent penger lenge. 20 kroner her og 40 kroner der. Hos oss og hos bestemor. I tillegg har han spart alt han har fÃ¥tt av penger ellers. Mens søsken kanskje har brukt dem pÃ¥ is og andre ting. Og jeg, jeg har kjempet innbitt mot et intenst ønske om Ã¥ være bittelitt curlingmamma og la ham slippe… ja, hva er det egentlig jeg har hatt lyst til Ã¥ la ham slippe, egentlig? Valgene? Det Ã¥ mÃ¥tte forsake noe for noe annet?

Forstå meg rett her. Han har selvsagt fått is og slik når de andre også har fått. Men når det kommer til hvordan man bruker pengene man har ellers, så har han fått valget. Det tilsynelatende grusomme valget.

Han har telt pengene i pengeskrinet sitt nesten hver eneste dag. En bærbar pc. Tenk, det hadde vært noe, det! Å finne et kronestykke på fortauet har brakt jubel. Likeså en tomflaske som kan pantes.

Vel, denne helgen så var han i mål. Han hadde til slutt 1000,- og det var faktisk noen som solgte en brukt, bærbar pc for den summen på finn.no.

ny data

Mannen satte seg i bilen og dro på en rimelig lang tur for å hente den for minstemann. Og minstemann var i himmelriket. Det var rørende å se hvordan han vokste rett foran øynene mine. Jeg kunne se følelsen av å ha fullført noe, å ha oppnådd noe, fikk gutten til å virkelig stråle. Og hoppe. Og juble.

Siden har han tastet pÃ¥ sin bærbare pc med en viktig mine. Glemt er frustrasjonen over at et søsken fikk sin bærbare pc helt «gratis» (hjelpemiddel pga. spesielle behov). Og selv om denne var brukt og den andre var splitter ny, sÃ¥ skal ingen komme her og fortelle minstemann at ikke akkurat han har verdens beste bærbare pc, altsÃ¥!

Og jeg, jeg trekker et lettet sukk over at jeg faktisk holdt ut jeg også. For det har vært øyeblikk der det har holdt hardt. Hvor jeg har hatt lyst til, om ikke kjøpe hele greia til ham, så i alle fall bidra til at sparingen gikk litt fortere. Nå er jeg utrolig stolt av ham. Og glad for at jeg ikke tok dette fra ham. Denne erfaringen.

Kanskje er denne evnen til å forsake her og nå for å få noe bedre senere litt som en muskel? Jeg håper det. Jeg håper denne erfaringen vil gjøre ham bedre rustet til å jobbe for langsiktige mål senere i livet.

Og jeg tror faktisk at den brukte bærbare pc-en til minstemann er noe av det mest verdifulle minstemann noensinne har eid. Fordi den representerer viktige erfaringer og minner om da han begynte å trene på en viktig egenskap. Og vissheten om at selv om forsakelsene kan være så frustrerende der og da at tårene spruter, så kan det allikevel være verdt det på et senere tidspunkt.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...