I dag hørte jeg følgende fabel da vi snakket om psykose og hvordan man forholder seg til forskjellige vrangforestillinger som pasienter kan ha. En fabel som jeg synes funker godt når man skal forklare hvordan noen reaksjoner hjelper. Eller ikke hjelper. Kanskje til og med forverrer.

Fabelen er gammel og velkjent, men tåler vel å bli gjengitt.

Vinden og sola kunne ikkje bli einige om kven av dei to som var sterkast. Sia dei ikkje kunne bli samde, ville dei prøve kreftene i ein kappestrid.

«Ser du den vandraren nedpÃ¥ vegen?» spurte vinden. «Den av oss som klarer Ã¥ fÃ¥ av han kleda, er den sterkaste! Er du med?»

«I orden,» svarte sola. «Du først.»

Vinden tok til å blåse av alle krefter. Stormskyar jaga over himmelen og tre blei blåst over ende. Lauvet fauk av stad, og greiner og kvistar knakk. Etter som vinden voks og voks, knappa mannen frakken tettare omkring seg og heldt den fast med hendene.

Så var det sola sin tur. Då den kika fram bak ei av skyene, blei den kalde lufta snart varm. Vandringsmannen såg opp og var nokså forundra over det raske skiftet i veret. Sola steig stendig høgre og solskinet varma meir og meir, så ved middagstid orka ikkje mannen meir; men kasta av seg den tjukke frakken og la seg i skuggen og kvilte.

«Eg tenkjer dette provar kven av oss som er sterkast,» sa sola nøgd.

Ein kan vinne ved å kjempe med lempe.

kilde

Sammenligningen som ble trukket frem handler rett og slett om hvordan det å argumentere og være konfronterende i forhold til noens vrangforestillinger virker. Psykosen er en frakk. Blåser det for heftig, pakker man seg bare enda mer inn i frakken.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...