Damaged goods?
Det diskuteres heftig om Staff og Lommemannen i disse dager. Staff har vært ute og provosert igjen, noe som altså har utløst en rekke diskusjoner både her og der. Det er ikke Staff som provoserer meg mest akkurat nå. Faktisk provoserer han mye mindre enn mange av de velmenende.
Det er nemlig slik at få ting provoserer meg mer i slike diskusjoner enn uttalelser fra velmenende folk som prøver å understreke alvorligheten i overgrepssaker ved å si at ofrene for overgrep er blitt ødelagt for livet.
Jeg kjenner at det vrenger seg i meg og jeg blir faktisk sint når jeg hører og leser utsagn som “skadet for livet” osv. Altså påstander om at det er uopprettelige skader bestandig. For det er det ikke alltid.
Alvorlige? Ja.
Tøffe utfordringer? Ja.
Men permanente skader som man bare passivt må godta at er der for evig og alltid? Ikke tale om!
Når en velmenende person spår for en tenåringsjente at hun nok alltid vil slite med nærhet og seksualitet, så er det faktisk et nytt overgrep som lett kan bli en selvoppfyllende profeti. For hvordan reparerer man permanente skader? Er det i det hele tatt vits i å prøve?
Og når et menneske som har jobbet hardt for å ta tilbake livet sitt bit for bit og faktisk har klart det blir møtt med utsagn om at folk som har blitt utsatt for overgrep og voldtekt for evig og alltid vil være ødelagt, så er det ikke bare provoserende. Det kan også være direkte feil. Det å tro på folk som har opplevd overgrep bør ikke bare gjelde når de forteller om det fæle.
Slutt med å brennmerke folk som har opplevd overgrep som “damaged goods”.
Slutt med å ta fra folk håpet om at det er mulig å bli hele mennesker igjen.
Det er fullt mulig å påpeke at overgrep er alvorlig uten at man skal idømme ofrene for det merkelappen “ødelagt”.
Hvorfor tar jeg dette så personlig? Vel, når man kommer med absolutter så snakker man ikke bare om mennesker det har gått skikkelig ille med. Man snakker om en hel gruppe der også jeg er med. Jeg er ikke ødelagt. Jeg er et helt og lykkelig menneske. Og når sommeren nærmer seg skal jeg enda en gang feire merkedagen som jeg tok tilbake til tross for dystre spådommer om permanent ødeleggelse.
Det hender jeg kvier meg for å fortelle om mine opplevelser. Det er ikke på grunn av skam. Det er ikke på grunn av at det er vanskelig å snakke om. Det er på grunn av merkelappene som kommer fra de velmenende menneskene som på grunn av noe som skjedde meg for mange år siden da avgjør at jeg er et ødelagt menneske.
Man snakker om at Staffs utsagn skal være en belastning for folk som har opplevd overgrep. Og i samme slengen sitter man altså der og brennmerker akkurat de samme folkene som “ødelagt for livet”. Det er både krenkende og usant.
Slutt med det. Nå.
Innlegg som kanskje ligner:
- Dissidenten Staff og Elisabeths ære
- Lille avis på nettet der – hvem er mest kynisk i landet her?
- Dagens klokeste
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://minneapolise.wordpress.com/ Minneapolise
-
http://hannej.blogspot.com Hanne
-
Lin
-
http://ingen Frøken Rattata
-
Ellen
-
Ellen
-
http://lunacia.net/ Elin
-
Lin
-
http://hjorthen.org Hjorthen
-
Lin
