Skulder ved skulder… kommer du?

«Da kan du komme på middag til meg, vet du!»

Iveren strømmer ut gjennom telefonen. Hadde den kunnet, ville den ha tatt tak i hendene mine og hoppedanset rundt og rundt og rundt med meg.

«Det blir kjempekoselig. Jeg gleder meg til det», svarer jeg smilende.

Lillebroren min inviterer på middag. Hjem til seg. Den fine, stolte lillebroren min som nærmer seg 30 i år og allikevel er evigung på mange måter.

Han har nemlig egen bolig, han. Lillebroren min. Han er voksen i kroppen, men pga. en hissig hjernehinnebetennelse da han var i barnehagealder, er han utviklingshemmet. Han trenger tilsyn og hjelp.

Det har vært en lang vei og en hard kamp når man skulle finne egnet bolig for lillebror som nå har blitt voksen. Protestene på at han skulle bli permanent plassert i en muggen kjellerhybel langt borti huttiheita, ble straffet ved at avlastning ble tatt bort. Flytting til en annen kommune og samarbeid med andre foreldre i samme situasjon førte til hjelp via Husbanken for å skaffe bolig. En bemannet omsorgsbolig med noen få leiligheter. En til hver person. Lillebroren min kunne ikke ha vært stoltere av leiligheten sin. Det er stor stas å invitere folk hjem til seg på middag. (Som pappa lager, vel å merke.)

Men der bor han altså. Og hver dag drar han på jobb på den tilpassede arbeidsplassen. Ingen har høyere arbeidsmoral enn lillebror. Det er viktig for ham å være til nytte. Han liker jobben sin kjempegodt, og skryter høyest av alle om at «nå var det jammen godt med helg!» og «Det skal bli godt å komme i gang etter ferien igjen». Alt som signaliserer at han er viktig og jobber akkurat som alle andre voksne.

Om jeg skulle oppsummere lillebroren min sin tilværelse med ett ord, ville det være dette:

Livskvalitet.

Nå har han det godt. Men det kom ikke av seg selv. Alternativet han først ble tilbudt hadde drept noe i ham. Noe i ham ville ha kapitulert og gjort ham apatisk. Og mye mer hjelpetrengende, mistenker jeg. For ham er det viktig å stå opp, dusje og kle på seg ordentlig fordi han skal på jobb. Hadde det vært for å sitte passiv i en stressless og spise mariekjeks i en isolert kjellerhybel, tipper jeg det ville ha gjort det ganske så krevende å få ham ren og påkledd. Og han gjør jo nytte for seg. Han bidrar. Han er en stolt del av samfunnet han også. Om enn med litt hjelp og tilrettelegging.

Etter å ha fått litt innblikk i min fars kamp for å sørge for et godt tilbud til ham (selveeierbolig med tilsyn) og hvor atale noen kommuner kan opptre mot sine funksjonshemmede innbyggere og deres foreldre, er jeg ikke i tvil om at det er nødvendig med en rungende protest når et av disse «mørketallene» kommer frem i lyset og forteller om hva som foregår. Spesielt når man har litt innsikt i hvor mye mer hjelpsom en kommune har anledning til å være.

I et halvt år var drømmen om egen rekkehusleilighet i boks for Dag Olav (25). Men så oppdaget Stavanger kommune at de hadde tildelt selvbyggertomt til en utviklingshemmet.

[...]
Foreldrene så for seg at han etter flyttingen kunne benytte seg av Brukerstyrt personlig assistansen (BPA), en mer fleksibel form for hjelpeapparat som regjeringen trolig rettighetsfester i år.

Alternativt kunne Dag Olavs tjenester flytte med ham. Foreldrene var også åpne for å ta store deler av jobben selv.
[...]
Forbundsleder Gitlesen i NFU mener Dag Olavs sak bryter med sosialtjenestelovens bestemmelse om at enhver har rett til å få tjenester der han bor.

Ble fratatt drømmetomta fordi han er utviklingshemmet

Det finnes muligheter. Kommuner f.eks. kan få hjelp av Husbanken for å gjennomføre det. Det er med andre ord alternativer her. Alternativer for de som er villige til å tenke litt utenfor boksen fremfor å avfeie nye løsninger.

Å være hjelpetrengende, eller ha et hjelpetrengende barn skal ikke bety at man ikke skal ha noe å si i eget liv.

Å ha et funksjonshemmet barn kan noen ganger føles ensomt. Å være innbygger i kamp mot kommunen sin er ensomt. Et medlemstall fra eller til i Facebookgruppa som er opprettet gjør kanskje ikke så mye for oss, men å stå alene og så merke at mennesker du ikke kjenner kommer en etter en for å stille seg skulder ved skulder med deg…

Det kan bety alt.

Facebookgruppa: Dag Olav skal ha tomten

Kommer du?