I disse dager diskuteres det om hvorvidt assistert befruktning er noe ufrivillig barnløse skal få hjelp til å dekke kostnadene til.

Høyres Inge Lønning kaller denne støtten for sløsing og mener dette er noe ufrivillig barnløse selv skal ta hele kostnaden av.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler mener at ufrivillig barnløshet ikke bare er en privat sorg, men et samfunnsproblem.

Og som vanlig når slike ting diskuteres blir mange, uansett inntekt og skatteevne, opptatt av nettopp sine skattepenger og hva de skal gå til. Jeg er intet unntak.

Mine skattepenger gÃ¥r til mye rart. Noe er jeg veldig enig i, andre ting… not so much.

Mine skattepenger er med på å finansiere lønna til politikere jeg ikke akkurat har stor tro på.

Mine skattepenger finansierer dyre operabygg jeg kanskje aldri vil sette min fot i.

Mine skattepenger brukes for å få sendt mennesker som bidrar positivt her i landet ut igjen til en uviss skjebne.

Mine skattepenger brukes for Ã¥ opprettholde en kostbar «vi skal alle være poteter»-kultur i bl.a. helsevesenet.

Mine skattepenger finansierer mange resultatløse «kos med misnøye»-møter i det offentlige.

Mine skattepenger brukes til å omorganisere og omorganisere og omorganisere så den alminnelige ansatt i det offentlige blir rent svimmel.

Kort sagt; det er mye mine skattepenger brukes til.

Noen ganger synes jeg det hadde vært fint om man istedet for Ã¥ sette opp ufrivillig barnløse og den døende kreftpasienten mot hverandre i diskusjoner av «mine skattepenger» kunne ha andre alternativer. «Ufrivillig barnløse eller dyr kunst i sykehusvestibylen». «Døende kreftpasienter eller arrangere OL».

Men vi gjør ikke det, av en eller annen grunn. Man velger tross alt ikke mellom pest og forkjølelse.

En ting er i alle fall sikkert: Når det kommer til mine skattepenger, så vil nok det å hjelpe fortvilte, ufrivillige barnløse par til å få barn på en trygg og forsvarlig måte også komme på lista over ting jeg ville ha kuttet ut. Etterhvert. Dersom man først må gjøre noen beinharde prioriteringer.

Det er bare det at den lista har så ufattelig mange andre punkter jeg mye heller ville ha ofret før jeg ville engang begynt å tenke på å nekte en annen mor og en annen far muligheten til å få oppleve noe av det beste som har skjedd meg. Om dette skulle skje gjennom assistert befruktning eller adoptering er i mine øyne opp til de det gjelder.

Det kan hende at jeg sukker oppgitt over hvordan «mine skattepenger» brukes her i landet. At «mine skattepenger» kanskje ogsÃ¥ er med pÃ¥ Ã¥ hjelpe et inderlig ønsket og høyt elsket barn til verden er en av de tingene jeg mer enn gjerne er med pÃ¥ spleiselaget for Ã¥ fÃ¥ gjennomført.

Sjansen er dessuten stor for at en stor del av de ufrivillig barnløse menneskene som måned etter måned lever med sorgen og lengselen etter et barn har vært med på å finansiere mine sykehusfødsler. Mine barns vaksiner. Mine fødselspermisjoner. Mine svangerskapskontroller. Min mulighet til å ta utdanning selv etter å ha satt barn til verden. Uten å mukke.

Jo, jeg ville nok pÃ¥ et eller annet tidspunkt ha strøket «hjelp til Ã¥ fÃ¥ barn» fra lista over ting mine skattepenger skulle ha vært med pÃ¥ Ã¥ finansiere.

Men det hadde jammen vært langt nede på lista.

Og jeg ville ha gjort det med et tungt hjerte.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...