Sarah Palin VS Family Guy – kan man spøke om alt?
Palin-familien går hardt ut mot tv-showet Family Guy etter at showet tydeligvis prøvde å være morsomt på bekostning av Sarah Palins snart to år gamle sønn som har Downs syndrom.
Her er et nyhetsklipp som tar for seg hendelsen og viser hva det var Palin reagerte på:
Som mor til barn med spesielle behov kjenner jeg at det knyter seg litt i magen av tanken på at noen skulle gjøre noe sånt mot et av mine barn. Og spesielt når det går tydelig frem at det er akkurat dette ene barnet man mener. Ikke en gruppe mennesker, ikke en offentlig person… Det er ikke engang snakk om et voksent menneske. Det er en liten gutt som tilfeldigvis også har Downs.
På den annen side så er det jo gjerne slik med humor at det skaper åpenhet, tar opp tema som ellers ofte blir tiet om altfor mye og man bør kanskje være forsiktig med å ha for strenge begrensninger om hva det er greit å spøke om.
Hva synes du? Overreagerer Palin-familien?
Kan man virkelig spøke med alt, eller går det en grense? Hvor går i såfall den grensen?
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Tja. Var det morsomt? Nei, ikke spesielt.
Betyr det at man ikke kan/bør spøke om det? Nei, ikke i det hele tatt.
Humor er avvæpnende, og kan i enkelte tilfeller “treffe” der andre virkemidler ikke gjør det. At denne spøken nok var dårlig, og gjerne ikke engang bra timet, får så være.
Family Guy er generelt et show der de ikke har så veldig mye empati for svakere grupper mm. Det er vel omtrent bare South Park og kanskje til en viss grad Simpsons som har like mange “svin på skogen”.
Det å spøke med noen med Downs får så være – jeg mener at man kan spøke med alle “lyter” og særtrekk – det være seg sykdommer, hudfarge, etnisk tilhørighet, religion mm.
Men spøken var fremdeles ikke morsom…
PoPSiCLe’s last blog post..Forrige ukes Tweets – 2010-02-14
Det er forskjell på å latterliggjøre og å spøke med.
Datteren min HAR downs, men hun ER det ikke. Det er ikke få ganger jeg har spurt meg selv hvem som egentlig er utviklingshemmet – hun eller de som møter henne med sin normalitet og sine forutinntatte oppfatninger, de som ikke evner å se forbi sine egne begrensninger, men i stedet fokuserer på hennes …
Jeg har jo ikke sett episoden det er snakk om, men på den lille snutten kan det virke som om hele poenget er å understreke hvor “morsomt” det er med mennesker med kognitiv svikt.
Var spøken ment å skulle utfordre oss såkalt normales fordommer, kan jeg ikke si at det var et vellykket forsøk, gitt. Men jeg har jo som sagt bare sett det vesle klippet, så kanskje dømmer jeg for fort.
Da bare MÅ jeg kommentere dette med å møte barnet, for jeg får stadig høre at man “møter barnet der det er” … Mon det, gitt, tenker jeg – for er det ikke mer sannsynlig at man “møter barnet der man selv er”? Altså, man kan ikke forstå/se/oppfatte det som ligger utenfor ens forstand/syn og oppfatning …
De virkelig gode hjelperne er de som er i stand til å innse sine egne begrensninger, i stand til å innrømme både overfor seg selv og andre at de ikke “vet alt” og som går inn for å øke sin innsikt om den de forsøker å hjelpe samt øker sin kompetanse der hvor det trengs påfyll.
Dette handler i en viss utstrekning om å være ydmyk …
Som mamma må man både være ydmyk og krevende! Tenk på det – man må ha respekt for barnets ymse hjelpere og deres kompetanse, være ydmyk for at noen kan mangt bedre enn en selv. Samtidig må man være våken og kreve annen oppførsel/andre tiltak dersom man oppdager at det som ytes går på tvers av barnets evner og behov …
Ikkje lett!
Og svaret på spørsmålet ditt – hvor kompetansen svikter – er selvfølgelig “hos de som møter barnet”. Det gir jeg meg ikke på – - hvis disse barna våre med spesielle behov hadde hatt svaret på hva som trengs for akkurat dem i mangfoldet av stimuleringsmodeller og oppløringsverktøy, ville jo hjelperne vært overflødige.
Ærremulig? *ler vantro* En miljøfaktor, altså!
Snakk om å tilpasse landskapet til det kartet man for tiden er forelsket i …
Man får høre mangt og meget merkelig av både fag- og legfolk, har jeg oppdaget. Heldigvis har jeg et svært fornuftig og sunt barn som temmelig raskt motbeviser idiotpåstander 
“…møter barnet hvor det er…”. Dette er selvsagt noe man prøver å få til, men det er neimen ikke lett å vite “hvor barnet er”. Jeg håper virkelig, at når min sønn som har autisme blir voksen, så klarer han å sette ord på hvordan autismen oppleves innenfra. Min egen familie har fått mange aha-opplevelser etter at jeg begynte å virkelig sette ord på hvordan det oppleves i ulike situasjoner å være døv (som jeg er) – på godt og vondt. For dette er også viktig: Det er ikke bare på vondt. Noen fordeler har vi som har en eller annen funksjonsnedsettelse. Selv om min sønn har mange store utfordringer, ser jeg helt klart også at på noen områder har han jammen meg noen fordeler. Det er så viktig å se disse, fokusere på dem, elske dem frem og styrke de sterke egenskapene. Slik kan man få lykkelige mennesker som får brukt evnene sine på gode måter.
Jeg fikk også litt vond smak i munnen av dette.
Fibi’s last blog post..Første dose ventoline er inntatt