Sarah Palin VS Family Guy – kan man spøke om alt?

Jeg fikk også litt vond smak i munnen av dette.

Fibi’s last blog post..Første dose ventoline er inntatt

Tja. Var det morsomt? Nei, ikke spesielt.

Betyr det at man ikke kan/bør spøke om det? Nei, ikke i det hele tatt.

Humor er avvæpnende, og kan i enkelte tilfeller “treffe” der andre virkemidler ikke gjør det. At denne spøken nok var dårlig, og gjerne ikke engang bra timet, får så være.

Family Guy er generelt et show der de ikke har så veldig mye empati for svakere grupper mm. Det er vel omtrent bare South Park og kanskje til en viss grad Simpsons som har like mange “svin på skogen”.

Det å spøke med noen med Downs får så være – jeg mener at man kan spøke med alle “lyter” og særtrekk – det være seg sykdommer, hudfarge, etnisk tilhørighet, religion mm.

Men spøken var fremdeles ikke morsom…

PoPSiCLe’s last blog post..Forrige ukes Tweets – 2010-02-14

Ja, i utgangspunktet tenker jeg litt som deg. At humor kan være en bra ting, også når det gjelder litt tyngre tema. Samtidig så er det noe med hvordan man sikter seg inn mot et barn. Ikke en gruppe, en voksen eller noe sånt, men et barn. Det gir en litt flau smak i munnen.

Twitter: FulltHus

Ta å se episoden før dere diskuterer…

Vi alle er barn av noen:)

Det er forskjell på å latterliggjøre og å spøke med.

Datteren min HAR downs, men hun ER det ikke. Det er ikke få ganger jeg har spurt meg selv hvem som egentlig er utviklingshemmet – hun eller de som møter henne med sin normalitet og sine forutinntatte oppfatninger, de som ikke evner å se forbi sine egne begrensninger, men i stedet fokuserer på hennes …

Jeg har jo ikke sett episoden det er snakk om, men på den lille snutten kan det virke som om hele poenget er å understreke hvor “morsomt” det er med mennesker med kognitiv svikt.

Var spøken ment å skulle utfordre oss såkalt normales fordommer, kan jeg ikke si at det var et vellykket forsøk, gitt. Men jeg har jo som sagt bare sett det vesle klippet, så kanskje dømmer jeg for fort.

Veldig godt sagt dette med at man spør seg selv om hvem som egentlig er utviklingshemmet. Eller, som jeg noen ganger tenker; Hvor er det kompetansen svikter? Hos barnet eller de som møter barnet?

Twitter: FulltHus

Da bare MÅ jeg kommentere dette med å møte barnet, for jeg får stadig høre at man “møter barnet der det er” … Mon det, gitt, tenker jeg – for er det ikke mer sannsynlig at man “møter barnet der man selv er”? Altså, man kan ikke forstå/se/oppfatte det som ligger utenfor ens forstand/syn og oppfatning …

De virkelig gode hjelperne er de som er i stand til å innse sine egne begrensninger, i stand til å innrømme både overfor seg selv og andre at de ikke “vet alt” og som går inn for å øke sin innsikt om den de forsøker å hjelpe samt øker sin kompetanse der hvor det trengs påfyll.

Dette handler i en viss utstrekning om å være ydmyk …

Som mamma må man både være ydmyk og krevende! Tenk på det – man må ha respekt for barnets ymse hjelpere og deres kompetanse, være ydmyk for at noen kan mangt bedre enn en selv. Samtidig må man være våken og kreve annen oppførsel/andre tiltak dersom man oppdager at det som ytes går på tvers av barnets evner og behov …

Ikkje lett!

Og svaret på spørsmålet ditt – hvor kompetansen svikter – er selvfølgelig “hos de som møter barnet”. Det gir jeg meg ikke på – - hvis disse barna våre med spesielle behov hadde hatt svaret på hva som trengs for akkurat dem i mangfoldet av stimuleringsmodeller og oppløringsverktøy, ville jo hjelperne vært overflødige.

Nemlig.

Jeg er veldig enig i at gode hjelpere innser sine begrensninger. Jeg har hørt ganske mange hårreisende hypoteser underveis før diagnosen forelå. En spesialpedagog mente at sønnen var slik han var fordi jeg hadde hatt bekkenløsning da jeg gikk gravid med lillesøsteren hans.

Twitter: FulltHus

Ærremulig? *ler vantro* En miljøfaktor, altså!

Snakk om å tilpasse landskapet til det kartet man for tiden er forelsket i …

Man får høre mangt og meget merkelig av både fag- og legfolk, har jeg oppdaget. Heldigvis har jeg et svært fornuftig og sunt barn som temmelig raskt motbeviser idiotpåstander

Jepp.
Tankegangen var at han var hyper + diverse andre ting fordi han sikkert var understimulert da jeg gikk gravid. Nå kan jeg jo le litt av det. Ikke ble han understimulert og meg bekjent så gir ikke bekkenløsning manglende pinsettgrep, språkvansker og hyperfleksible ledd osv. Men det er skremmende hvor raskt noen er ute med “mor har skylda”-hypotesene sine uten å sjekke bedre hvilken mor og hvilken situasjon man uttaler seg om.

Så det er utrolig dumt når folk ikke kjenner sin begrensning og synser i vei om ting de ikke har kompetanse eller innsikt nok til å vurdere.

Twitter: FulltHus

“…møter barnet hvor det er…”. Dette er selvsagt noe man prøver å få til, men det er neimen ikke lett å vite “hvor barnet er”. Jeg håper virkelig, at når min sønn som har autisme blir voksen, så klarer han å sette ord på hvordan autismen oppleves innenfra. Min egen familie har fått mange aha-opplevelser etter at jeg begynte å virkelig sette ord på hvordan det oppleves i ulike situasjoner å være døv (som jeg er) – på godt og vondt. For dette er også viktig: Det er ikke bare på vondt. Noen fordeler har vi som har en eller annen funksjonsnedsettelse. Selv om min sønn har mange store utfordringer, ser jeg helt klart også at på noen områder har han jammen meg noen fordeler. Det er så viktig å se disse, fokusere på dem, elske dem frem og styrke de sterke egenskapene. Slik kan man få lykkelige mennesker som får brukt evnene sine på gode måter.

Nemlig!

Twitter: FulltHus