sommerfugl

Det begynte egentlig da vi, søsteren min og jeg med hver vÃ¥r familie, var pÃ¥ hytta for snart et Ã¥r siden. Vi hadde kommet opp sent kvelden før og jeg hadde ligget og dratt meg lenge i senga morgenen etter da mannen vekket meg relativt brÃ¥tt og brutalt. «Lin, du mÃ¥ stÃ¥ opp. Poul er død. Søsteren din er helt fra seg.»

Og alt ble smerte.

Smerte, grÃ¥t, minner, latter… og enda mer smerte. En sÃ¥nn type som fÃ¥r deg til grine sÃ¥ du kaster opp. Som angriper som et knytteneveslag i magen nÃ¥r du stÃ¥r og pusser tenner og gjør at du i neste øyeblikk stÃ¥r krokbøyd over vasken og hiver etter pusten fordi det gjør sÃ¥ ufattelig vondt.

Vi delte smerten, vi. I familien. Vi trakk nærmere hverandre som om vi prøvde å holde varmen i denne nye, kalde virkeligheten. Vi hjalp hverandre gjennom det med alt fra en klem til galgenhumor. Og kanskje det noen vil kalle kollektiv galskap.

Jeg var sulten, nærmest umettelig, på alt og alle som kunne fortelle meg at Poul ikke bare var borte. At båndene ikke var brutt for evig. At han fantes et sted fortsatt og hadde det bra. Jeg tror vi var flere som trengte dette.

Noen bruker sovetabletter og beroligende piller nÃ¥r sorgen rammer sÃ¥ hardt. Jeg brukte dette. Bøker om livet etter døden, mediumers selvbiografier, tv-programmer og… ja, det meste jeg kunne finne. Det lindret. Det var bomullen jeg pakket meg selv inn i om kvelden nÃ¥r jeg skulle sove. Det ga meg en tro pÃ¥ at nærværet jeg noen ganger kjente var ekte. At den overraskende følelsen av en klem fra Poul nÃ¥r jeg var helt forgrÃ¥tt fordi han var død, kanskje faktisk var det og ikke bare den utmattede hjernen min som spilte meg et puss.

Jeg er fortsatt takknemlig for at jeg hadde dette da. At jeg kunne føle nærhet med den umistelige vi nettopp hadde mistet. Uansett om det var reellt eller om det var hjernen min som skapte en nødvendig trøsteklut for meg da jeg trengte det som mest. Jeg er pragmatisk nok til å bry meg mer om at det hjalp enn hvorvidt det var vitenskapelig korrekt.

Terapeuter anbefaler gjerne at man skriver et brev til avdøde i noen tilfeller. Om man pines av alt man ikke fikk sagt og ikke fikk satt ord pÃ¥. Ikke fordi psykologene og psykiaterne nødvendigvis tror pÃ¥ et liv etter døden, men fordi det noen ganger hjelper den det gjelder Ã¥ fÃ¥ sagt det som skal sies. For meg er «snakke med døde» litt i samme gate. Jeg foretrakk Ã¥ slÃ¥ av en prat med den jeg sørget over, om sÃ¥ rett ut i luften her hjemme nÃ¥r alle andre hadde lagt seg eller skrive et blogginnlegg eller to til ham, enn Ã¥ be om sovepiller og beroligende for Ã¥ mestre sorgen. Det var en ikke-medikamentell lindring. Det demper pÃ¥ en mÃ¥te slaget livet nettopp har tildelt en. Jeg var nok ikke sÃ¥ mye troende som jeg var hÃ¥pefull. Og det hÃ¥pet var viktig.

Etter en stund begynte utfluktene. Vi trengte det, pÃ¥ en mÃ¥te. Og vi gjorde det sammen. Vi lo, vi mimret og vi tok det ikke sÃ¥ veldig høytidelig heller. Vi var pÃ¥ alternativmessa og oppdaget uttrykk som «auramassasje», «kirurgisk healing» og «bekymringsdukker». Og fniste hele veien hjem.

Vi var på møte i spiritistkirken og vi var på Colin Fry-show. Ja, vi gjorde i grunnen mye rart. Sorg er rart.

Vi fortsetter «galskapen» innimellom. Det vil si. Noen av oss gjør det og resten rister oppgitt pÃ¥ hodet.

Noen ganger er opplevelsen rørende. Andre ganger bare komisk. Det har blitt en «greie» vi gjør innimellom. Kanskje slutter det nÃ¥r sorgen har krympet nok. Jeg vet ikke. Men jeg har oppdaget at jeg som regel føler mer nærhet til besteforeldrene mine nÃ¥r jeg er pÃ¥ hytta de var sÃ¥ glade i. Eller til Poul nÃ¥r jeg sitter oppe sent en kveld og sier «jeg savner deg» ut i luften. Mye mer enn pÃ¥ en messe eller et show. Allikevel gir turene til slike steder en anledning til Ã¥ dele en liten bit av savnet og sorgen med hverandre. For det Ã¥ sørge er jo en ganske ensom ting og noen ganger er det godt Ã¥ dele.

SÃ¥ vi møtes pÃ¥ slike «temakvelder» nÃ¥ og da. Der man bare er der med sitt forhold til avdøde. Der det fÃ¥r komme frem i lyset og ikke bare gjemmes under overflaten som et amputert lem som fortsatt gir fantomsmerter. En anerkjennelse av at forholdet er reellt selv om en part er død. Og siden vi samles om et «tema» eller et «show» har man ikke det samme kravet om Ã¥ finne de rette ordene, holde en sorgsamtale gÃ¥ende eller noe annet. Vi bare er der. Skulder ved skulder pÃ¥ en kveld der vÃ¥re forhold til Poul fÃ¥r lov til Ã¥ være tilstede igjen som da han levde. Der han ikke bare er et minne. For mitt forhold til Poul døde ikke sammen med ham. Min søsters forhold til faren sin døde heller ikke. Og jeg tar meg i Ã¥ tenke at det egentlig er det det handler om. Disse forholdene som betød sÃ¥ mye, som fortsatt betyr mye og som ikke har noen plass lenger. De virrer pÃ¥ en mÃ¥te hvileløst rundt i en og det er forventet at man skal leve videre som om de aldri hadde eksistert.

Men mitt forhold til Poul og til besteforeldrene mine er viktig. Det er en viktig del av meg. Men hvor hører det hjemme i livet mitt nå?

Når vi drar på slike ting, på slike møter eller show. Som Lisa Williams og Colin Fry, så får forholdet mellom meg og Poul den gode gamle plassen igjen. Det får rom for å være til omtrent slik det var da døden ikke var en del av det. Uten at hans død skal dominere, slik det er vanskelig å unngå dersom jeg sitter og prater med gravsteinen hans. Og for noen stakkars timer er alt som før igjen. Jeg får være en del av det levende forholdet vi hadde som stefar og stedatter slik det var før døden kom. Noe som er mistet bringes tilbake for en liten stund og det føles godt.

Det er vanskelig å forklare. Sorg er sprøtt. Dette er sprøtt. Vi gjør sprø ting vi aldri ville ha trodd vi skulle gjøre. Kanskje ting vi egentlig ikke tror så mye på ellers. Vi er på oppdagelsesferd og jeg har lært mye underveis. I søken etter en siste samtale med de umistelige vi mistet har jeg lært meg å verdsette samtalene med de levende på en helt annen og langt dypere måte enn jeg gjorde før. Mitt forsøk på å pleie forholdet til min avdøde stefar har gjort meg bedre til å pleie forholdet med andre som fortsatt lever.

Så der har du det. Sorg kan bli sprøtt. Det får en til å gjøre ting man vanligvis ikke gjør. Eller fortsette å gjøre noe man pleide å gjøre før, som når enken etter Patrick Swayze fortsatt sender en kjærlighetserklæring på SMS før hun skal fly.

Ingen trenger å fortelle meg om alternative forklaringer eller cold reading. Jeg har en innebygd skeptiker i eget hode som kommer med motforestillingene rett som det er, jeg. Men allikevel hender det at jeg velger å overhøre skeptikeren i meg og gjør de sprø tingene. Tillater meg å håpe og føle og kjenne at dette er riktig og sant for meg akkurat nå.

For noen av de sprø tingene hjelper noen ganger.

Og noen ganger, midt i en søken etter avdøde menneskers sjel, lærer man noe viktig om å ta vare på forholdet til de levende menneskene man har i livet sitt.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...