Så godt at det nesten gjør vondt
Enkelte nyheter er bare slik at de virkelig kommer under huden på deg. Slik er det i alle fall for meg. Ubehagelig, opprørende, sørgelig, drømmende, håpefullt… Ja, et stort spekter av følelser, alt etter som hvor tankene beveger seg.
For min del var en av de sakene, saken om Elisabeth Fritzl og hennes barn.
Jeg klarte ikke å riste tanken av meg så lett. Hvert nyhetsoppslag, hver avisforside og hver gang jeg hørte eller leste noe om det, så satte tankene igang igjen. De nytteløse forsøkene på å fatte hvor lenge 24 år er når du er innesperret i en kjeller. Hvordan var det å våkne opp der en helt vanlig dag kanskje 12 år inn i fangenskapet? Hadde Elisabeth resignert i forhold til tanken om å en dag slippe fri? Hvordan holder man håpet levende i år etter år når hver eneste dag bringer med seg den tunge erkjennelsen av “Nei. Ikke i dag heller.”
Ble det for vondt å håpe og bli skuffet hver dag? Valgte hun å skåne seg selv for den smertefulle erkjennelsen hver kveld når hun la seg til å sove? Kanskje som den siste i seng mens barna hennes lå rundt henne med rolig sovepust? Eller tenkte hun “kanskje i morgen…” rett før hun sovnet om kvelden?
Jeg har tenkt på hvordan jeg fødte mitt første barn. Hvor redd jeg var. Til tross for en kyndig jordmor, min egen mor tilstede og en mann som ikke vek fra min side. Og smertelindring. Kirurger klar til å ta keisersnitt i noen etasjer under dersom noe skulle skje. Men redd allikevel.
Hvordan var det for Elisabeth å føde sitt første barn?
Ja, slike tanker har surret rundt i hodet. Gjerne mens jeg ligger i sengen og egentlig burde sove. Og noen ganger har jeg også våknet om morgenen, gått ut på badet for å pusse tennene. Mens tankene igjen går til Elisabeth og barna. Hvordan er det for dem å våkne nå? Hvordan kan det være å våkne, kanskje ha drømt om at de ble sluppet ut av kjelleren og i noen sekunder trodd at det var en av de grusomme drømmene som gir håp… Før det går opp for dem at det faktisk er sant. Etter 24 år så er det faktisk sant.
Sånne ting. Dette har virkelig krøpet under huden på meg.
Som med de fleste andre ting som opptar meg, så har jeg også blogget om dette. Flere ganger, i grunnen. Spesielt Merkelapper og identitet er noe som opptar meg. Ja, jeg vil så gjerne at Elisabeth og barna skal få en god velkomst til verden. Vi kan aldri viske ut det som har skjedd, men jeg vil så gjerne at de får det ekstra godt i resten av livene sine. At samfunnet legger ekstra mye i den gode siden av deres livs vektskål. For å bli skikkelig klissete i ordbruken.
I dag leser jeg at denne familien faktisk vil ha oss også. At de strekker ut en hånd til verden.
Tillitsfullt. Takknemlig.
Og så ser jeg det som bare får tårene til å renne her.
Jeg ser håpefullt.
Det er så godt at det nesten gjør vondt.
Tillegg: Det ser ut som det kommer et intervju med Elisabeth etterhvert. Jeg håper virkelig at hun ikke blir presset til noe av dette, og at det stemmer at hun nå har tatt kontroll over hvem, hva, når og hvordan. Vi er mange som bryr oss om hvordan hun har det og ønsker henne og barna alt vel. Og hvis hun vil fortelle oss noe, så tror jeg mange er glade for det. Jeg håper hun vet at det for veldig mange handler om omsorg og bekymring fremfor sensasjonslyst.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
blåstrømpe
-
http://www.pearls-in-your-hair.blogspot.com Ariella
-
Lin
-
h
-
Lin
-
Tinkerbell
-
EL
-
Grethe
-
http://www.frydefull.wordpress.com Fryd
-
Birgitta
-
Evy
-
Erik
-
Erik
-
Lin
-
Birgitta
-
Erik
-
b.r.k
-
someone
-
Lin

