Jeg vil leve livet mitt – ikke sone det

I dag har jeg gjort noe vanvittig skummelt.

Etter måneder med søvnløse netter og valgets kvaler har jeg tatt et valg, og i dag har jeg gjennomført det.

Jeg vet ikke helt når det begynte. Jeg var ganske nedpsyket til slutt, i alle fall. Sånn skummelt nedpsyket der man lurer på om man noen gang vil komme opp til overflaten igjen. En morgen våknet jeg opp og kjente med hele meg at jeg ikke ville. Jeg ville rett og slett ikke ha livet mitt. Tankene skremte meg. Denne vissheten om at jeg ikke ville. Og like mye visshet om at jeg måtte. Jeg hadde en livsdom.

Å bli skremt kan være en god ting. Det røsker tak i deg og provoserer frem en reaksjon. Min reaksjon? “Ikke søren! Sånn kan jeg for pokker ikke ha det!” tenkte jeg og sparket fra mot den bunnen jeg endelig hadde truffet etter å ha sunket nedover i lang tid. Jeg var sinnaredd. Slik foreldre kan bli når barnet har blitt borte eller holdt på å bli påkjørt. Guri, så sinnaredd jeg var.

Sinnaredd var det jeg trengte. I sinnaredselen fant jeg krefter jeg var sikker på at jeg ikke hadde. Jeg hadde nemlig sjokkert meg selv med å tenke at jeg misunte de døde familiemedlemmene mine for at de slapp å stå opp til dette livet. En relativt flyktig tanke, men fytti så skremmende når man skjønner hva man nettopp har tenkt!

For meg var dette bunnen. Og sinnaredd som jeg var, fikk den også gjort nytte for seg.  Jeg sparket nemlig ifra mot den og begynte langsomt å bevege meg oppover mot overflaten igjen. Den dagen jeg traff bunnen, var den dagen jeg begynte å svømme opp mot overflaten igjen også.

I dag har jeg sagt opp jobben min. Den faste stillingen som nesten gjorde meg arbeidsufør. Og ser man helt logisk på det så er det nok en dum ting å gjøre. Fast fulltidsstilling. Pensjonspoeng. Økonomi. Og det er da nok av hyggelige folk der også. Det er ny ledelse og nye kolleger.

Men jeg lever ikke bare i logikken. Jeg lever her, jeg. Med hele meg. Med barna som trenger meg her og nå. Jeg lever med et inderlig ønske om å skape meg et liv jeg har lyst til å stå opp til hver dag. Så til tross for en rimelig pulverisert jobbselvtillit som hvisker at jeg nok aldri kommer til å få en annen jobb igjen, valgte jeg å si opp jobben.

Det føles trist å ha sagt opp. En mulighet er tatt av bordet. Håpet om at det skulle gå. At det skulle bli bra og samtidig la seg kombinere med barnas behov og  i det hele tatt. Det er ulempen med å ta et valg. Man velger bort noe.

Det er bare dette med den morgenen jeg traff bunnen. Da resten av livet mitt fortonet seg som en straff og jeg visste at jeg måtte leve det. Den dagen tok jeg et valg. Et valg som styrte valgene fremover. Blant annet dette med å la jobben som nesten kostet meg helsen min gå.

Jeg har nemlig bestemt meg for en ting:

Jeg vil leve livet mitt. Ikke sone det.

“Ut å stjæle trygd” – en NAV-konferanse

På leting etter informasjon kom jeg over en pdf-utgave av NAVs eget internmagasin, Memu.

Så jeg leste litt, da. Og grublet litt.

Det som utløste grublingen var dette:

memu

Et nærbilde:

memu2

Det fikk meg som sagt til å tenke litt. Ikke på selve konferansen, men på hvilke andre konferanser jeg skulle ønske NAV fokuserte mer på.

Med Gudruns beretning om sitt mindre hyggelige møte med NAV og Annikas lignende erfaringer friskt i minne mener jeg det er på høy tid at NAV får en kompetanseheving i forhold til å forstå bloggingens rolle for syke og uføre. Både i et sykdomsmestringsperspektiv, men også i noen tilfeller i forhold til selve rehabiliteringen.

Kanskje en “Hvordan forstå blogging?”-konferanse kunne vært på sin plass?

I tillegg synes jeg bloggeren bak Giktbloggen har noen sabla gode poeng når det gjelder å se potensialet som ligger i arbeid på nett for folk som av en eller annen grunn har helsemessige utfordringer. Som han svarte da jeg kommenterte et innlegg han hadde skrevet om Gudruns sak:

Et viktig poeng er at for svært mange uføre kan en karriere opparbeidet via sosiale nettverk, f.eks gjennom blogging eller twitter, være en vei ut av uføret og over i betalt arbeid. NAV Sagene demonstrerer fryktelig svake kunnskaper om blogging som uttrykksform, og burde faktisk skammet seg inderlig.

Fra kommentarfeltet under innlegget Idiotene.

Det er vel kanskje det som fikk meg til å reagere litt på konferansens tittel. Jeg mener ikke at man ikke skal sørge for at ingen snylter. Men denne vaktsomheten virker det ikke som om det er mangelvare av i NAV.

Det handler litt om hvor fokuset ligger. De fleste som har vært på kurs og seminar har merket hvordan man blir litt ekstra opptatt av det som var temaet. Litt gira, kanskje.

Jeg kan ikke unngå å tenke på de to bloggerne. Gudrun og Annika. Og lure på hvordan ting hadde sett ut om saksbehandlerne deres i NAV nylig hadde kommet fra f.eks. et seminar som het “Hvordan forstå blogging i et mestrings- og rehabiliteringsperspektiv?” eller “Internettets muligheter”.

Gjerne samtidig som politikerne for en gangs skyld droppet de sedvanlige debattene om hvorvidt “Nordmenn er late!” og “Velferdskostnadene eksploderer!” og heller tok en debatt og felles brainstorming om “Hvordan bistå når folk skaper sin egen, tilrettelagte arbeidsplass?” eller lignende.

Noe sier meg at de to bloggerne ville ha blitt møtt veldig annerledes dersom deres saksbehandlere hadde hatt en bedre forståelse av blogging. Kanskje ville NAV ha fungert som en støtte fremfor en belastning. For det bør da ikke være kun de friskes privilegium å forsøke å gjøre det beste ut av hva man har?

Hva om NAV fremfor å så raskt anta at noen var “ute for å stjæle trygd” heller så mulighetene?

Det hadde vært noe, det…

Hva med deg? Hva kunne du tenke deg å se en NAV-konferanse eller politikerdebatt og mediastorm om?

Anbefalt lesning:

Samfunnet som forsvant og veien tilbake – om sykdom og internett

Knask eller knep!

halloween

I dag er det Halloween.

Her i huset betyr det flere ting.

  1. Jeg er gift med en enda eldre mann, siden han har bursdag den dagen. (Gjett om han har måttet ha temabursdager, da! )
  2. Folk jeg savner fyller tankene mine rett som det er. I dag ble jeg overrasket over å finne bilder av Poul som jeg ikke visste at jeg hadde, på dataen. Plutselig var han bare der. Jeg får så inderlig lyst til å ta det som et tegn på at han ikke har glemt oss heller.
  3. Knask eller knep! For barna er nok dette veien, sannheten og livet den 31. oktober.

halloween

“Tante Sofie” tok med Knoll og Tott på godtetigging. De kom fornøyde og hypre tilbake.

halloween

Skjelettet nerdesønnen arvet etter Poul deltok med et fiffig statistoppdrag i hagen og poserer her med datteren.

Ellers har vi tatt det med ro i dag. Vel… så rolig man kan når ungene er proppet fulle av rakettdrivstoffet godteri ser ut til å være.

Hva med dere? Har dere gjort noe spesielt i dag?

“Vi er gravide”, du liksom

Mariah Carey bekrefter i dag at hun og ektemannen er blitt gravide.  Begge to.

“Vi er gravide”.

Mange sier det. Men hvor riktig er det egentlig?

Er det “vi” som inngår nært bekjentskap med toalettskåla i månedsvis? Eller “vi” som vralter avgårde med skranglebekken? “Vi” som skal føde? Er det “våre” brystvorter som ofres til en babymunn som føles som en kjøttkvern både sent og tidlig? Eller “vi” som skal veies, måles og undersøkes både her og der?

Her i heimen var det definitivt ikke “vi”.

Joda. Mannen og jeg skulle ha barn. Sammen. Og vi skulle være foreldre. Sammen. Men “vi” var aldri gravide. Ikke var det “vi” som fødte heller, selv om mannen i et øyeblikk fikk det for seg at “vi” trengte lystgass begge to.

For all del. Jeg skulle nesten ønske at det var “vi”. For kanskje strekkmerker, amming og slikt kunne deles litt mer rettferdig. Men nei. Naturen var nådeløs. Den gravide likeså, vil muligens mannen si.

For mens JEG var gravid og sengeliggende for å forhindre at VI mistet VÅRT barn, måtte han også gjøre sitt. Som å hente sure, spiselige ting. Om han så måtte på rabarbraslang hos naboen i frykt for å komme hjem tomhendt. Eller banke på butikkdøra to minutter etter stengetid og trygle om å få handle fordi vi… eh… jeg bare måtte ha Hennig Olsen-is med sjokoladebiter og det dessverre ikke var noen exorcist å oppdrive i nærheten. (Jeg er overbevist om at han sjekket.)

Hm..

Når jeg tenker tilbake er det muligens et lite mirakel at det fortsatt var et “vi” igjen i det hele tatt da svangerskapet var overstått.

Men se, da.

Se hva VI fikk og fortsatt får igjen for det!

Eldstemann

Nettets beste i dag

Dagens nettsurfing har gitt noen wow-opplevelser.

Her er tre av dem:

Jeg har grublet og pint meg selv om en avgjørelse i en liten evighet. I dag ramlet jeg over akkurat hva jeg trengte å lese. Nemlig What to do when you’re completely unsure.

Noen ganger kommer man over ting folk skriver som er så bra at man nærmest står foran pc-skjermen og gir stående applaus, før man roper til alle som gidder å høre at “Dette må du bare lese!”. Fordi man er overbevist om at samfunnet vil bli ørlittegranne mer forståelsesfullt om flere leser det. Sånn var det da jeg leste Gift med en trygdet.

Den siste er en youtubefilm jeg oppdaget på Facebook. Se den og se om ikke du også fikk en aha-opplevelse.

Novemberutfordringen

notatblokk

Jeg har blitt utfordret av en drage – og med geléknær har jeg tatt utfordringen.

Ok, da. Så er det kanskje ikke bare jeg som ble utfordret. Det var vel heller en åpen invitasjon der folk kunne bli med. Det er bare det at dette er me-me-me-land og ja, jeg heiv meg på.

Noen ganger er det nemlig slik at de tingene man føler litt motvilje i forhold til også er nøyaktig hva man trenger å gjøre. Faktisk kan man vel si at motviljen stammer direkte fra behovet.

Du skjønner: På Pengevett har vi en drage. Eller Dragen, som hun liker å kalle seg. En skikkelig “no bullshit”-drage. Noe som forsåvidt er logisk, siden drager ikke bæsjer oksebæsj. Hm. Tenk at jeg klarte å komme inn på bæsjesnakk i dette innlegget også. Urovekkende…

Men tilbake til saken:

Dragen har utfordret og jeg har skjelvende sagt ja. Jeg og en rekke andre mennesker.

Utfordringen handler nemlig om å se skrekken, eller forbruksvanene sine, i hvitøyet. Ja, du leste riktig. Nå skal pengebruken ikke lenger danse lykkelig i en blomstereng og prompe regnbuer, men hankes inn på kammerset for å svare for seg, ja! (Som du kan se er det fryktelig positive assosiasjoner jeg har til denne prosessen. *kremt*)

Men utfordringen har noen fordeler.

Disse begrunnelsene klamrer jeg meg fast i. For jeg skal være med på utfordringen, ja. Visst pokker skal jeg det.

Og vet du?

Det var ikke nok å svelge tungt og akseptere utfordringen fra Dragedamen, altså. Neida. Jeg planlegger å dra med meg flest mulig ned i dragsuget.

For tross alt: Det er da ikke bare jeg som skal gå november skrekkslagen i møte, er det vel?

Hallo?

Hvordan drive meg til vanvidd – en oppskrift

Om du tilfeldigvis synes jeg ikke er batshit crazy nok (jeg sa jo at jeg kom til å bruke det uttrykket for alt det er verdt!), har jeg her en oppskrift på hvordan man virkelig trår til og får meg til å klikke.

Det er nemlig en ting som er verre enn å våkne og oppdage at man har forsovet seg. Og det er å våkne, oppdage at man har forsovet seg og at man fortsatt er noe inni hampen trøtt.

Stryk det.

Det er to ting som er verre enn å våkne og oppdage at man har forsovet seg. Det er å våkne og være stuptrøtt og på randen av skilsmisse fra psykodrittsekkmøkkamannen fordi han kvelden før hadde prestert å sette på vekkerklokken uten å sjekke om den var riktig innstilt. (Hallo?! Vi er tross alt de heldige vinnere av 1 stk. Knoll og 1 stk. Tott, er vi ikke? Da sjekker man sånt.)

Men det stopper ikke her. Håneida.

For hva gjør psykodrittsekkmøkkamannen når vekkerklokken starter sitt ufyselige leven ved 4-tiden om morgenen? Hæ?! Gjett en gang, da!

Nemlig.

Han gjør INGENTING. Han sover sin dypeste psykodrittsekkmøkkasøvn mens undertegnede må ikke bare filleriste ham våken, men også få kontakt med en nærmest komatøs manns hjerne for å få ham til å skjønne at “Nei, jeg sier IKKE at du har fått tur til Gardemoen, JEG SIER AT VEKKERKLOKKEN DIN RINGER OG DU MÅ SKRU DEN AV FØR JEG FINNER EN HAMMER OG KNUSER DEN!”

Dette er kanskje ikke i seg selv nok til å skille seg, men jeg er fortsatt ikke ferdig her. Neeeida.

For det psykodrittsekkmøkkamannen gjør når vekkerklokken torturerer trommehinnene mine i 4-tiden om morgenen er Å TRYKKE PÅ SNOOZE-KNAPPEN! Om og om og om og om igjen. Og Hver. Bidige. Gang lover han på tro og ære (og med informasjon om at han nå har satt drosja i pause) at han har skrudd den helt av. Før han svitsjer tilbake inn i den dype søvnen jeg bruker en evighet på å nå… og 9 minutter senere starter helvetet igjen. Med filleristing, påpeking av at vekkerklokka hans ringer en 2-3 ganger før hjernen hans henger med, lovnader om at nå er den VIRKELIG skrudd av (og at drosja fortsatt står i pause og det var da makan til mas, da) og pang! tilbake i dyp søvn igjen. Mannen bør kanskje eller kanskje ikke være glad for at han ikke døde putedøden en gang under den evighetslange seansen. Jeg bare sier det. At vekkerklokken ikke døde hammerdøden er intet mindre enn et mirakel. Eventuelt har det noe å gjøre med at jeg bare ville sove igjen.

Men endelig ga det seg. Og jeg sovnet til slutt da jeg slapp vekking hvert 9. minutt.

Stuptrøtt.

Og ikke særlig opplagt da jeg våknet av at klokka var blitt nærmere 9. Mannen, som tydeligvis liker å leve farlig, påpekte at han også var trøtt men han skjerpet seg, han.  Heldigvis for ham hadde jeg ikke tid for morgendrap, siden jeg straks hadde time hos psykologen.

Vel. Om ikke det var nok at vår dag hadde gått på tverke, var tydeligvis heller ikke ungene i solskinnshumør. En fikk akutt og dramatisk hoste da han innså at det var på tide å komme seg på skolen. En annen gikk rundt med lidende blikk og stønnet “Jeg er så dåååhårlig”. Datteren hadde goood tid “For herlighet, det e’kke min skyld at jeg ikke ble vekka, da. Dah!”  Minstemann var i det minste ærlig da han skrek “JEG VIL IKKE!” og gjemte seg under dyna.

Det var da jeg sto på badet og tvang linsene mine inn i rødsprengte og lite samarbeidsvillige øyne at jeg klikket. For der, gjennom tåka fra det linsefrie øyet og tåreflommen fra det jeg presset linsen inn i, så jeg femtenåringen komme ned trappen med en overdrevent haltende gange.

Da var det nok. Med bustete hår og rødsprengte øyne trådte monstermammaen frem og raste høylytt mot alle familiens pingler som skulle se til å pelle seg på skolen i en sabla fart før jeg klikket.

Gjorde det inntrykk?

Vel, den haltende femtenåringen tok hintet, ble på magisk vis lett til beins og kom seg avgårde, så det er da enda noe. Den dåååhårlige 16-åringen luntet avgårde han også. De 3 minste, derimot… “Herlighet, du er så sur, ass!” var omkvedet fra baksetet der vi etter mye om og men kjørte avgårde.

La meg bare si det sånn: Jeg kom 20 minutter for sent til psykologen, men det er jaggu bra jeg rakk i alle fall litt av timen.

For dem.

Blogganbefaling: En litt eh… annerledes interiørblogg

Denne kom jeg over i dag. Midt blant kritthvite interiørblogger full av shabby chic og landstil er denne noe helt utenom det vanlige.

Bloggen er relativt nyoppstartet, men lover godt for de av oss som liker å humre litt i hverdagen. ;)

Kåfjordolgas tips og idéer

Ta turen innom Kåfjordolgas tips og idéer for litt eh… annerledes interiørtips.

Må digges

Jah! Sånn er det bare.

Snøfall

Vinter i luften og snøkorn som faller.

Hunder som er helt i hundre over dette hvite som daler ned og lander på snuten. En har sett det før. En annen er valp og skjønner ikke stort men innser jo at dette er stas, så hun hopper rundt eldstehunden for å fange øret hans der han leker plog med snuten i det tynne snøteppet.

En unge som løper jublende ned gata med akebrettet skrapende over asfalt med noen få snøfnugg på mens moren står under gatelykten og roper for døve ører at det faktisk er sovetid og at man skal bli liggende i sengen når man har lagt seg. Ikke sprette opp for å AKE PÅ ASFALT!

En ektemann som nok en gang er ute på drosjejobb i snøværet og forhåpentligvis kan tjene noen ekstra slanter nå som flere vil ta drosje på vei hjem fra byen.

Hjemme spraker det i peisen fra pallene mannen har hentet og delt opp for å spare noen kroner på ved. Og jeg kan nesten ikke vente til jeg kan sette ut fakkelbokser i snøen igjen.

Fakkelboks

Jepp. Nå er vinteren her.

Tiddelibom og huttemegtu.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...