Paddene mine

Om du møter på meg som sykepleier når du er nervøs fordi du venter på prøvesvar eller lignende, så tror jeg at jeg kan love deg at jeg er av den trygge og beroligende sorten. Dersom du er psykotisk, redd og ligger i belter tror jeg nok også at jeg kan påstå at jeg opptrer på en beroligende måte. Det er ikke alltid at en rolig og stødig person hjelper når frykten er for stor, men det gjør det forhåpentligvis ikke verre heller.

Men dersom du for eksempel er min mann, under akutt utredning av hjerte og lunger på grunn av skyhøyt blodtrykk og fra før av har både lege- og røntgenskrekk, så vil jeg på det instendigste fraråde deg å ha med meg som moralsk støtte i en slik situasjon. Jeg er rett og slett ubrukelig.

Du sitter kanskje der og tviholder på henvisningen din eller et fillete og urgammelt eksemplar av “Foreldre og barn” mens du er på nippet til å begynne å hyperventilere. Og du trøster deg kanskje med at du i alle fall har med deg din helt egen sykepleier. Uvitende om at din klippe i alt dette ikke bare er helt ubrukelig. Sykepleierkonen er rett og slett en pårørende fra helvete.

For man kan kanskje ha mange rare “Ally MacBeal”-tanker i løpet av en helt vanlig dag. Impulser om hva som er det mest ukorrekte å si eller gjøre. Rare tanker som “tenk om jeg ga den strenge mannen et smellkyss akkurat nå!” eller lignende. Og tro ikke at jeg er den eneste som har sånne rare tanker. Jeg vet om folk som sitter på viktige møter og forestiller seg at de begynner å slikke møtebordet eller beinflørte med sjefen. Sammen er vi normale!

Jeg er nemlig den ikke alltid like stolte eier av en liten paddefarm. Den bor et sted der inne i meg og har det med å våkne til liv når det passer aller, aller dårligst. De stortrives når deres miljø er preget av nervøsitet eller alvor. Eller kanskje begge deler.

Så når man da sitter der som pårørende og moralsk støtte, så ramler paddene ut av munnen og man oppdager til sin forskrekkelse at man sier akkurat det verst tenkelige man kan si til den stakkaren som har bedt en om støtte. venteromHan sitter kanskje der med et istykkerlest “Foreldre og barn” fra steinalderen og kaldsvetter mens han kikker på klokka, fordi de sa at han ville få resultatene “om 10-15 minutter” og det nå har gått nærmere en time. Og man vet jo ganske godt hva man skal si, ikke sant? Man vet at man bør berolige og påpeke at det jo er lunsjtider eller kanskje skriveren har hengt seg opp eller noe annet, ikke sant? Og man har virkelig intensjoner om å si dette også, der man nå skal være en støtte for mannen man ikke kan forestille seg livet uten. Et skyhøyt blodtrykk er heller ikke noe å spøke med, så det er viktig å virke beroligende.

Men så kommer paddene. Den første er modig og spretter ut rett foran de beroligende ordene. Midt i den anspente situasjonen og alle de gode intensjonene spretter den ut og kvekker nervøst at det sikkert tar så lang tid fordi legen tross alt må få tid til å skrive ned alle funnene fra bildene. Igjen sitter man der med et fårete blikk og lurer på hva i heiteste som skjedde akkurat nå. (MAN SIER DA IKKE SÅNT?!)

Fargen som forsvinner fra det allerede så bleke ansiktet til mannen og det olme blikket som følger burde virkelig kunne skremme eventuelt flere padder fra å vise seg. Men nei. Neste padde skyter ut og kvekker i vei om at de aller fleste leger er ganske klønete med data, så røntgenlegen sliter kanskje litt med å finne ut hvordan han skal få skrevet ut alle arkene han trenger for å få plass til alle funnene. (Herregud! Paddene er jo helt rabiate her!)

Etter litt tid og masse nervøs latter, tror jeg at jeg endelig har paddefarmen under kontroll. Trygg og støttende, trygg og støttende, trygg og støttende, messer jeg for meg selv. Dette er mannen som alltid stiller opp for meg. Som jeg ligger og holder i hånden når jeg sovner om kvelden. Som leser eventyr for barna. Som fikser så mange ting at jeg har sluttet å tro ham når han sier at noe ikke lar seg reparere. Som er der og legger en beskyttende arm rundt meg når jeg kjemper meg ut av mareritt om natten og endelig klarer å jamre navnet hans. En ekte ridder i natten. (I alle fall når man får vekket ham.) Mannen som forvandler leiligheten vi bor i til et hjem hver gang han kommer inn inngangsdøra. Som redder meg fra en langsom sultedød foran brødboksen med de deiligste retter ganggangganggang.

Dette er viktig!

Jo mer jeg tenker på det, jo mer urolig blir paddefarmen. Og akkurat idet en hvitkledd person kommer ut med en lukket konvolutt med påskriften “Til legen!” på, spretter enda en padde ut og sier noe om at de nok vil at legen skal være den som overbringer disse nyhetene, ja.

Etter mannens blikk å dømme står jeg i fare for å måtte gå hjem fremfor å få være med til fastlegen med resultatene. Men jeg får være med. Utrolig nok.

Og det går lenge bra også. Mannen er roligere, paddene mine sover og jeg snakker lavmælt om vær og vind med mannen mens vi sitter på venteværelset og venter. (Ah! Sånn skal det være! Det er sånn en god sykepleierkone skal være i en slik stund. )

Når han blir ropt opp, ber den modige (eller muligens hukommelseshemmede) mannen min meg om å bli med videre. Det skulle han aldri ha gjort.

For blodprøver, EKG og fandens oldemor tas av en legekontoransatt med humor og et helt eget sett av padder. Padder som vekker mine til liv og lokker dem ut for å leke. Mine padder er i ekstase der de spretter rundt og kommenterer EKG-apparat, blodprøveglass og det som verre er. Mannen sender meg lidende og resignerte blikk.

Til slutt kommer vi inn til legen. Paddene mine er utslitt av all leken, så de sover igjen. Legen forteller kjapt og greit at undersøkelsene var fine og så bestemmer han seg for å ta blodtrykket til mannen min igjen. Det var jo farlig høyt dagen før.

blodtrykk

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Etter en lang dag sammen med klippen fra helvete, som har skremt mannen flere ganger når han trengte å bli beroliget som mest, er blodtrykket mye, mye lavere. Det nærmer seg faktisk normalt. Og legen konkluderer med at det høye blodtrykket fra dagen før nok var (tro det eller ei!) stressrelatert. Dagen før, da han dro alene og ikke forventet rare målinger. Da han hadde sittet helt i ro på venteværelset og lest i nærmere en time før han kom inn til legen og ble tatt blodtrykk av. Det blodtrykket var såpass høyt at fastlegen beordret akutt utredning av livsviktige organer etter å ha sjekket og dobbeltsjekket på begge armer og hurra meg rundt.

Mens blodtrykket som ble tatt etter en lang og lidelsesfull dag sammen med meg og mine padder var så utrolig mye bedre.

Jeg vet ikke hvem som var mest målløse. Paddene eller jeg.

Padde

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

  • http://starseekr.blogspot.com Stjernesøkeren

    Kanskje mannen har en liten fisk av typen babelfish i øret – som oversetter paddespråk til det den vet at du egentlig mener å si?

  • Lin

    Hm. Det er i grunnen ikke så dumt, når alt kommer til alt.

    Twitter:

  • /blogg/2008/06/paddelykke/ Paddelykke

    [...] kalles humor. Vi ler i alle fall ganske godt rett som det er. Andre ganger er det simpelthen tough love med dokumentert helsefremmende [...]

blog comments powered by Disqus