På selvutviklingskjøret: The four agreements

Posted by Lin

januar 23, 2008

“The four agreements” av Don Miguel Ruiz

En gang i tiden var jeg virkelig på selvutviklingskjøret. Det var i grunnen en fase. Akkurat som da jeg leste alt jeg kom over av psykologi-fagbøker. Hva kan jeg si? Jeg var et merkelig barn og en rar tenåring.

Nå leser jeg nok en og annen selvhjelpsbok en sjelden gang. Ja, om man regner med mer praktisk rettede “how to”-bøker også. “Lick the sugar habit” er en jeg vurderer å lese på nytt snart. Russel Barkleys bok om oppdragelse av litt mer krevende barn er en bok jeg har satt stor pris på.

Men så er det altså noen andre. De som får en til å lure på om man kanskje har kommet litt videre fra det punktet da man slukte alt av selvutvikling og “dyrk ditt indre barn” uten en eneste liten følelse av tvil.

Og der har man altså meg og boken jeg har lest. “The four agreements” av Don Miguel Ruiz. Ellen Degeneres lovpriser den. (Og hun er jo ganske kul, ikke sant?) Såpass at hun anbefalte den til Oprah under en tv-sending. Og Oprah. Vel, hun har etter sigende kjøpt og delt ut boken til minst 100 av sine nærmeste venner, for den er visst en sånn “life altering” bok. Klart jeg var nysgjerrig! Siden jeg tydeligvis var klar for å utvikles litt etter noen jobbavslag og påfølgende depping, tenkte jeg altså at jeg skulle gi boken en sjanse. Den er jo tross alt så liten og nett også.

Jeg håper jeg ikke ødelegger denne drømmen jeg lever i nå (i følge Ruiz er alt en drøm), eller gir dommeren eller offeret som bor i både meg og deg og deg for mye spillerom her nå, men jeg må innrømme at jeg sleit med boka. Det hendte til og med at jeg syntes jeg fikk mest utbytte av omtalen. De fire avtalene er jo ganske kjekke. Og noe av forklaringen er ganske fin. Det hender til og med at jeg kommer på en og annen metafor eller setning og tenker at “det var lurt”.

Men, og det er et stort men her. Jeg sliter virkelig med det religiøse språket i den.

Jeg har ingenting imot å lese religiøse tekster som jeg kanskje ikke er helt hjemme i selv. Det er ikke det. Det er muligens formuleringene som blir slitsomme og repeterende i mine øyne. Det blir litt for mye tværing. Og jeg føler meg ikke helt hjemme i det tåkete og klisjépregede språket. Det er kanskje derfor jeg føler at jeg fikk mer utav omtalen der de fire avtalene var kort og greit oppsummert.

De fleste selvutviklingsbøker presenterer en slags filosofi som gjør at dersom du ikke er ”med”, så er det noe galt med deg. Da er du gjerne en gift i universets hemmelige system som sender din negativitet gjennom ukjente kanaler osv. osv. Og det har jeg jo ikke lyst til å være, kjenner jeg. Men jeg klarer ikke å la være. Jeg er nok ikke så positiv til denne boken. Jeg sleit med den. Ikke med budskapet, kanskje, men med formuleringene og formidlingsverktøyene. Det ble for mye røkelse og meditatsjonsmusikk for meg. Altså ikke i rommet, men dere skjønner kanskje hva jeg mener? Jeg tok meg selv i å skumlese gjennom de lange og repeterende oppramsingene av svulstige ord og religiøsitet. Kanskje jeg rett og slett ikke er klar for et nytt nivå for åndelig bevissthet. Jeg kan kanskje skylde på at mitt indre barn er for umodent? *håpefull*

Allikevel, jeg tar meg selv i å komme på små bruddstykker som faktisk var nyttige nå og da. Jeg må innrømme det. Men det ble altså too much av alt det andre til at jeg syntes boken var god.

Konklusjon: Jeg skjønner ikke hva Oprah, Ellen og alle de andre som lovpriser denne boken mener. Jeg gjør dessverre ikke det. Boken ble lest ferdig på trass.

Tillegg: Anbefalt post om selvhjelpsbøker

Innlegg som kanskje ligner:

Ukategorisert

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.