I dag leste jeg denne triste nyhetssaken. Om foreldre som ganske sikkert elsket sitt barn akkurat som de fleste andre, men allikevel gikk det galt. Forferdelig galt. Og som antageligvis har det fryktelig vondt nå.

Jeg kjenner at jeg er veldig takknemlig for at vi her i landet har et barnevern og et lovverk som bidrar til at barna våre får det de trenger selv om foreldrene selv ikke er i stand til å forstå. Nå ville jeg nok aldri ha foretatt valgene som disse foreldrene gjorde selv, men dersom jeg av en eller annen grunn skulle være ute av stand til å ivareta mine barns helse er jeg glad for at jeg lever i et land der noen ville ha grepet inn. Først og fremst for de viktigste personene i mitt liv sin skyld, men faktisk også for min. For tenk hvor grusomt det måtte ha vært å leve med at ens valg har kostet barnet dets liv.

Denne saken er også en påminnelse om hvor skadelig tankegangen om at barn er foreldrenes eiendom kan være. Jeg får frysninger når jeg leser artikler om f.eks. omsorgsovertakelse der fokuset kun ligger på den krenkelsen foreldrene føler at de er utsatt for og ikke et ord sies eller skrives som tyder på at det er omsorg for barna man er opptatt av.

Når man skal velge mellom hjemmeundervisning og skoleundervisning, barnehage eller ikke, mengden fritidsaktiviteter eller kanskje ta et valg med tanke på å få flere barn så mener jeg at det er viktig å huske på at man da også velger på vegne av flere enn seg selv. Nå har jo vi bl.a. tatt noen valg som kanskje ikke er så vanlige bestandig. Vi har for eksempel valgt å få litt flere barn enn mange andre. Jeg har valgt å ta en utdanning mens barna var små. Vi har også hatt barn i barnehage, og vi har hatt de hjemme. Og vi har foretatt valg med tanke på hvem av oss som skal være hjemme når.

Det har alltid vært valg vi har tatt med tanken om at vi nÃ¥ velger pÃ¥ vegne av flere av oss selv, langt fremme i bevisstheten. Belønningen har vært Ã¥ se mange eksempler pÃ¥ at valgene var riktige og positive for barna. Det er ulemper og fordeler med alle valg, og vi har gleden av Ã¥ se at det ogsÃ¥ for barna har vist seg at fordelene er flest. Det er muligens ogsÃ¥ derfor jeg er skeptisk til enkelte lovforslag der man skal lage en «one size fits all»-versjon av «det eneste rette». Det fratar familier muligheten til Ã¥ gjøre denne vurderingen utifra sin unike situasjon. Da hjelper det fint lite om en løsning er best for flertallet. Ikke for de som ikke er med i flertallet.

Det er derfor jeg er mer for at f.eks. barnevern i en del situasjoner har muligheten til å gå inn, sette seg grundig inn i saken og finne ut av hva som er det beste for akkurat dette barnet.

Det er også derfor jeg er mer for at foreldreveiledning skal være et lavterskeltilbud og ikke noe som bare gis når barnet har en diagnose foreldrene kan slå i bordet med.

Vi har vært på et sånt foreldrekurs. Fordi vi har et barn med en diagnose, fordi jeg har en fastlege som var behjelpelig med en henvisning når andre mente at vi var for ressurssterke og fordi vi var villige til å stå på for å få det. På det kurset oppdaget jeg at de andre deltakerne stort sett var foreldre som også ressurssterke. Det ble også sagt at de som trenger denne veiledningen mest sjelden er de som oppsøker den eller er villige til å motta den. Men jeg oppdaget også hvor mye matnyttig man lærer som kan brukes i forhold til andre barn uten noen diagnose. Hvor godt det er å utveksle erfaringer og gode råd i en setting der man kan vise at man ikke er verdensmester uten å bli uglesett. Kanskje hjelper det også litt når man har et barn med en diagnose som øker forståelsen fra fagfolk for at man søker råd og veiledning. Hadde barnet mitt hatt diabetes, ville det å få råd og veiledning vært en selvfølge. Med den diagnosen mitt barn har, er det langt vanskeligere og ofte mye mer stigmatiserende for foreldrene.

Men nok om det.

En av de tingene jeg har sett bl.a. hos foreldrene på et sånt kurs er en forståelse for nettopp dette at våre barn ikke er våre eiendeler. At de er unike og verdifulle mennesker som fortjener at vi som foreldre gjør det beste vi kan, også når dette er å be om råd fra folk som har kompetanse innen et felt barnet trenger noe ekstra fra. Det er ingen skam å ikke være mester i alt. Det er ingen skam å innse at man som forelder ikke er det eneste barnet trenger. Enten det gjelder om barnet skal få lov til å overnatte hos besteforeldre, eller om det er et barn som vil få mye ut av et barnehagetilbud eller at barnet trenger helsehjelp. Barna er ikke vår eiendom og det skal godt gjøres å være både forelder, lekekamerat, lærer, lege, sjelesørger og så videre for noe så unikt og komplisert som et menneske.

Gode foreldre innser dette.

De trenger ikke nødvendigvis velge som alle andre. Noen ganger er kanskje ikke barnehage det beste. Noen ganger er kanskje ikke statlige tilrÃ¥dinger om ammetid, permisjonsdeling etc. det som er det beste man kan tilby akkurat dette barnet. Men jeg tror jeg kan si 100% sikkert at det aldri vil være det beste for noe barn Ã¥ bli betraktet som en eiendel. Kanskje er valgene de som ser pÃ¥ barna som en eiendel tar ogsÃ¥ til barnets beste. Men med en holdning om at barnet er en eiendel som ingen andre skal «okkupere» eller «stjele», sÃ¥ mister man en viktig prosess frem mot de avgjørelsene man tar pÃ¥ vegne av et annet menneske og dermed øker ogsÃ¥ sjansen for at man tar en avgjørelse barnet ikke er tjent med.

Og det bringer meg igjen tilbake til denne og andre saker, og mine tanker om barnevernet. Min takknemlighet for at vi her i landet har et system og et lovverk som bidrar til Ã¥ sikre at ingen barn skal mÃ¥tte være prisgitt verken foreldre eller andres følelse av «eiendomsrett» nÃ¥r viktige valg skal tas. Jeg sier «bidrar» for jeg er veldig klar over at man ikke alltid lykkes. Men at det er et bidrag til en samfunnsholdning der barn ses pÃ¥ som et eget individ og noe annet enn andres eiendom eller vedheng, er jeg sikker pÃ¥. Jeg mener at dette er noe av Ã¥rsaken til at man nÃ¥ ser hvordan mange reagerer ogsÃ¥ med tanke pÃ¥ lille Roxanas fremtid og Utlendingsnemda tilsynelatende manglende forstÃ¥else for dette.

Til slutt vil jeg gjengi noen kloke ord av Khalil Gibran fra «Profeten». Til pÃ¥minnelse for meg selv og de som mÃ¥tte lese dette:

«De kommer gjennom dere men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.»

Oppdatering 30.03.08: Selv om vi i denne delen av verden i mindre grad ser pÃ¥ barn som foreldres private eiendel, dukker det fra tid til annen opp eksempel pÃ¥ at barn utsettes for den tankegangen her ogsÃ¥. I dag i form av den provoserende nyheten om at 17 Ã¥r gamle «Louise» sine ønsker om hvorvidt faren som hun rømte fra etter omfattende seksuelt misbruk skal fÃ¥ juridisk foreldrerett over henne, ikke blir tatt hensyn til. Selv om «Louise» nÃ¥ er i trygghet, er det et hÃ¥n Ã¥ ikke etterkomme hennes ønske om Ã¥ bli fri fra sin overgriper ogsÃ¥ i juridisk forstand slik at hennes fosterfar overtar foreldreretten. Vi har fortsatt et stykke Ã¥ gÃ¥ vi ogsÃ¥, selv om andre henger lenger etter i synet pÃ¥ barn.

Oppdatering 14.04.2008: Polygamisaken i Texas, Usa, er etter mitt syn enda et trist eksempel på holdninger om barn som eiendom. Også her kan man nok anta at de voksne mener at dette er den beste livsstilen for alle. Men de velger ikke bare på egne vegne. Jeg tror mye kan endres til det bedre om vi bekjemper dette synet på barn. Også i egne rekker.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...