Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett

I dag leste jeg denne triste nyhetssaken. Om foreldre som ganske sikkert elsket sitt barn akkurat som de fleste andre, men allikevel gikk det galt. Forferdelig galt. Og som antageligvis har det fryktelig vondt nå.

Jeg kjenner at jeg er veldig takknemlig for at vi her i landet har et barnevern og et lovverk som bidrar til at barna våre får det de trenger selv om foreldrene selv ikke er i stand til å forstå. Nå ville jeg nok aldri ha foretatt valgene som disse foreldrene gjorde selv, men dersom jeg av en eller annen grunn skulle være ute av stand til å ivareta mine barns helse er jeg glad for at jeg lever i et land der noen ville ha grepet inn. Først og fremst for de viktigste personene i mitt liv sin skyld, men faktisk også for min. For tenk hvor grusomt det måtte ha vært å leve med at ens valg har kostet barnet dets liv.

Denne saken er også en påminnelse om hvor skadelig tankegangen om at barn er foreldrenes eiendom kan være. Jeg får frysninger når jeg leser artikler om f.eks. omsorgsovertakelse der fokuset kun ligger på den krenkelsen foreldrene føler at de er utsatt for og ikke et ord sies eller skrives som tyder på at det er omsorg for barna man er opptatt av.

Når man skal velge mellom hjemmeundervisning og skoleundervisning, barnehage eller ikke, mengden fritidsaktiviteter eller kanskje ta et valg med tanke på å få flere barn så mener jeg at det er viktig å huske på at man da også velger på vegne av flere enn seg selv. Nå har jo vi bl.a. tatt noen valg som kanskje ikke er så vanlige bestandig. Vi har for eksempel valgt å få litt flere barn enn mange andre. Jeg har valgt å ta en utdanning mens barna var små. Vi har også hatt barn i barnehage, og vi har hatt de hjemme. Og vi har foretatt valg med tanke på hvem av oss som skal være hjemme når.

Det har alltid vært valg vi har tatt med tanken om at vi nå velger på vegne av flere av oss selv, langt fremme i bevisstheten. Belønningen har vært å se mange eksempler på at valgene var riktige og positive for barna. Det er ulemper og fordeler med alle valg, og vi har gleden av å se at det også for barna har vist seg at fordelene er flest. Det er muligens også derfor jeg er skeptisk til enkelte lovforslag der man skal lage en “one size fits all”-versjon av “det eneste rette”. Det fratar familier muligheten til å gjøre denne vurderingen utifra sin unike situasjon. Da hjelper det fint lite om en løsning er best for flertallet. Ikke for de som ikke er med i flertallet.

Det er derfor jeg er mer for at f.eks. barnevern i en del situasjoner har muligheten til å gå inn, sette seg grundig inn i saken og finne ut av hva som er det beste for akkurat dette barnet.

Det er også derfor jeg er mer for at foreldreveiledning skal være et lavterskeltilbud og ikke noe som bare gis når barnet har en diagnose foreldrene kan slå i bordet med.

Vi har vært på et sånt foreldrekurs. Fordi vi har et barn med en diagnose, fordi jeg har en fastlege som var behjelpelig med en henvisning når andre mente at vi var for ressurssterke og fordi vi var villige til å stå på for å få det. På det kurset oppdaget jeg at de andre deltakerne stort sett var foreldre som også ressurssterke. Det ble også sagt at de som trenger denne veiledningen mest sjelden er de som oppsøker den eller er villige til å motta den. Men jeg oppdaget også hvor mye matnyttig man lærer som kan brukes i forhold til andre barn uten noen diagnose. Hvor godt det er å utveksle erfaringer og gode råd i en setting der man kan vise at man ikke er verdensmester uten å bli uglesett. Kanskje hjelper det også litt når man har et barn med en diagnose som øker forståelsen fra fagfolk for at man søker råd og veiledning. Hadde barnet mitt hatt diabetes, ville det å få råd og veiledning vært en selvfølge. Med den diagnosen mitt barn har, er det langt vanskeligere og ofte mye mer stigmatiserende for foreldrene.

Men nok om det.

En av de tingene jeg har sett bl.a. hos foreldrene på et sånt kurs er en forståelse for nettopp dette at våre barn ikke er våre eiendeler. At de er unike og verdifulle mennesker som fortjener at vi som foreldre gjør det beste vi kan, også når dette er å be om råd fra folk som har kompetanse innen et felt barnet trenger noe ekstra fra. Det er ingen skam å ikke være mester i alt. Det er ingen skam å innse at man som forelder ikke er det eneste barnet trenger. Enten det gjelder om barnet skal få lov til å overnatte hos besteforeldre, eller om det er et barn som vil få mye ut av et barnehagetilbud eller at barnet trenger helsehjelp. Barna er ikke vår eiendom og det skal godt gjøres å være både forelder, lekekamerat, lærer, lege, sjelesørger og så videre for noe så unikt og komplisert som et menneske.

Gode foreldre innser dette.

De trenger ikke nødvendigvis velge som alle andre. Noen ganger er kanskje ikke barnehage det beste. Noen ganger er kanskje ikke statlige tilrådinger om ammetid, permisjonsdeling etc. det som er det beste man kan tilby akkurat dette barnet. Men jeg tror jeg kan si 100% sikkert at det aldri vil være det beste for noe barn å bli betraktet som en eiendel. Kanskje er valgene de som ser på barna som en eiendel tar også til barnets beste. Men med en holdning om at barnet er en eiendel som ingen andre skal “okkupere” eller “stjele”, så mister man en viktig prosess frem mot de avgjørelsene man tar på vegne av et annet menneske og dermed øker også sjansen for at man tar en avgjørelse barnet ikke er tjent med.

Og det bringer meg igjen tilbake til denne og andre saker, og mine tanker om barnevernet. Min takknemlighet for at vi her i landet har et system og et lovverk som bidrar til å sikre at ingen barn skal måtte være prisgitt verken foreldre eller andres følelse av “eiendomsrett” når viktige valg skal tas. Jeg sier “bidrar” for jeg er veldig klar over at man ikke alltid lykkes. Men at det er et bidrag til en samfunnsholdning der barn ses på som et eget individ og noe annet enn andres eiendom eller vedheng, er jeg sikker på. Jeg mener at dette er noe av årsaken til at man nå ser hvordan mange reagerer også med tanke på lille Roxanas fremtid og Utlendingsnemda tilsynelatende manglende forståelse for dette.

Til slutt vil jeg gjengi noen kloke ord av Khalil Gibran fra “Profeten”. Til påminnelse for meg selv og de som måtte lese dette:

“De kommer gjennom dere men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.”

Oppdatering 30.03.08: Selv om vi i denne delen av verden i mindre grad ser på barn som foreldres private eiendel, dukker det fra tid til annen opp eksempel på at barn utsettes for den tankegangen her også. I dag i form av den provoserende nyheten om at 17 år gamle “Louise” sine ønsker om hvorvidt faren som hun rømte fra etter omfattende seksuelt misbruk skal få juridisk foreldrerett over henne, ikke blir tatt hensyn til. Selv om “Louise” nå er i trygghet, er det et hån å ikke etterkomme hennes ønske om å bli fri fra sin overgriper også i juridisk forstand slik at hennes fosterfar overtar foreldreretten. Vi har fortsatt et stykke å gå vi også, selv om andre henger lenger etter i synet på barn.

Oppdatering 14.04.2008: Polygamisaken i Texas, Usa, er etter mitt syn enda et trist eksempelholdninger om barn som eiendom. Også her kan man nok anta at de voksne mener at dette er den beste livsstilen for alle. Men de velger ikke bare på egne vegne. Jeg tror mye kan endres til det bedre om vi bekjemper dette synet på barn. Også i egne rekker.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

  • http://radiohode.org radiohode

    Jeg blir så sinna over å lese sånt.

    Vi ba for henne, og vi trodde hun ville bli frisk.

    Jeg blir tom for ord…

    radiohode’s last blog post..Kjedelig, nå

  • Lin

    Jeg blir mer fortvilet. De ga henne det beste de visste om. Fordi de elsket henne.

    Det som frustrerer meg er mer alle de som har påvirket foreldrene til å tenke sånn og omgivelsene som ikke grep inn når foreldrene tydeligvis var ute av stand til å ta riktige valg for sitt barn.

    De manglet på en måte evnen. Det er verre med de som visste bedre og ikke gjorde noe.

    Twitter:

  • http://radiohode.org radiohode

    All religion er av det onde. Men unnskyldning for sånt som dette finnes ikke.

    radiohode’s last blog post..Kjedelig, nå

  • http://skjult.wordpress.com Danielle

    Jeg blir så kvalm av den saken. Det kunne vært mine foreldre. Jeg skulle opereres og medisineres da jeg var liten, men så lot foreldrene mine vær fordi de trodde på Gud, ikke på legevitenskapen. Jeg har permanent nedsatt hørsel idag.

    Danielle’s last blog post..Statusraport

  • Lin

    Fytti. Det må være vanskelig å ha en sånn påminnelse om foreldres gale valg daglig.

    Twitter:

  • Ron

    Du skriver i bloggen din: “Om foreldre som ganske sikkert elsket sitt barn akkurat som de fleste andre”. Hvordan i all verden kan de ha elsket barnet sitt når de bare lar det dø? Jeg er slettes ikke overbevist om at disse foreldrene vil barna sine deres beste.

  • Lin

    Når det er evnen det skorter på, så trenger det ikke nødvendigvis bety at følelsene mangler. Folk kan elske barna sine og allikevel være skadelige for dem. Helt sant. Følelsene er ingen garanti og omsorgssvikt begås ikke kun av monstre.

    Det er nettopp derfor vi trenger et samfunn som kan og vil gripe inn. Som ikke slår seg til ro med at “de er jo så glade i barna sine” når det er foreldrenes evner det skorter på. Det var jo ikke så mange år siden det var en stor mediasak her i landet der mange påpekte at en mor “var jo så glad i barna” og hun var jo så snill og grei. Og barnevernet fikk så ørene flagret for at de hadde vært så onde at de ville frata dette gode mennesket barna.

    Nå har jeg mest møtt foreldre som allerede har mistet omsorgen for barna sine. Gjennom jobb. Men selv om grunnene har vært gode, så har jeg fortsatt sett foreldre som elsker barna sine. Det er jo derfor det er så hjerteskjærende at omsorgsovertakelse blir nødvendig. Hadde foreldrene ikke brydd seg om barna sine, så hadde det vært noe annet. Men oftest har det handlet om at de ikke har evnet.

    Jeg har jo også sett gjennom arbeid med og veiledning av nybakte foreldre at folk i alle livssituasjoner og med alle slags forutsetninger får barn. I den settingen har man jo fortsatt håp om at det skal gå an å øke kompetansen og mulighetene i de tilfellene ting ikke går av seg selv.

    Jeg har aldri opplevd at noen ikke har brydd seg om eller vært glad i sine barn. Noen har kanskje vært for psykisk syke der og da til å klare å ense så mye annet enn seg selv i øyeblikket, men ingen har vært helt likegyldige og uten kjærlighet.

    Du sier: “Jeg er slettes ikke overbevist om at disse foreldrene vil barna sine deres beste.”

    Uten at jeg vet hvordan det er akkurat i dette tilfellet, så tror jeg det ofte er sånn at viljen er der, men evnen (og da spesielt vurderingsevnen) svikter. De vil det de tror er barnas beste og mangler tilsynelatende evnen til å revurdere og stille seg åpen for bl.a. fagfolk.

    Det som kan være et kjempeproblem i sånne saker, tror jeg er dersom man i tillegg til å være “på bærtur” også har en holdning om at barn er foreldres eiendom/vedheng og ikke et eget individ med egne rettigheter. Den holdningen innbiller jeg meg at jeg ser mer av i en del amerikanske nettdebatter for eksempel. Fysisk avstraffelse, hjemmeskole, “unschooling” og en del andre ting fremstilles som et personlig valg foreldre kan ta og de som prøver “blande seg” blir i større grad sett på som krenkere av privatlivets fred.

    Jeg er glad for at vi i Norge i større grad har litt andre holdninger. Dersom jeg skulle være så på villspor at jeg begynte med fysisk avstraffelse av mitt barn, så ville de fleste være enige i at dette slett ikke var min privatsak.

    Jeg tror at denne holdningen også gjør seg gjeldende i forhold til bl.a. religiøse meninger. Som det at man nekter å motta livreddende legetilsyn for barnet. Her i Norge er det få som synes at dette er en mor eller fars private anliggende.

    I den saken som jeg har linket til så synes jeg det er tragisk og frustrerende det som har skjedd. Men min frustrasjon og mitt sinne retter seg nok mer mot de som faktisk visste bedre men allikevel ikke grep inn. Og en tenkemåte som handler om at barn er foreldres personlige eiendel som omverdenen ikke skal bry seg med.

    Twitter:

  • http://skjult.wordpress.com/2008/03/28/hvordan-jeg-drepte-gud-del-1/ Hvordan jeg drepte Gud, del 1 « Ærlighetsøvelse

    [...] innlegget er inspirert av dette innlegget hos Lin, basert på en tragisk historie. Fordi den type familier finnes her i landet også. [...]

  • Arne

    Hei, personlig kristen gutt her. (Pinsevenn) Har veldig tro på bønn, det er noe av det sterkeste som finnes, men blir lei meg når jeg hører som folk som er så konservative av seg at de benekter alt som er nytt og kan sees på som synd eller ikke kristelig. Jeg velger å tro at dersom jeg selv eller noen rundt meg er syke. Hvis jeg da ber om at det skal gå bra med dem og det siden dukker opp en medisinsk løsning, så kan det da være ett bønnesvar eller bare medisinsk vitenskap. Takk gud for legene;)

  • Lin

    Åh. Innlegget til Danielle som ble pinget inn hit (kommentar nr. 8 ) er virkelig verdt å lese.

    Twitter:

  • Lin

    Arne: Ja, det er den type tro jeg har vokst opp med rundt meg i min familie. At legevitenskap ikke er motsatsen av det gode man tror på, men et redskap for det.

    Nyhetssaken fra i dag minner om en historie jeg har hørt flere ganger:

    En mann var ute i båten sin og båten kjørte på skjær et stykke fra land. Mannen hadde alltid “trodd på Gud” så da dette skjedde sa han: “Nå Gud, bevis at du finnes. Jeg trenger hjelp fra deg nå.”

    Etter et par minutter dukket en redningsskøyte opp for å hjelpe, men mannen svarte: “Nei, jeg trenger ikke hjelp.” (Han ville vente på Gud).

    Han lå i vannet, og det begynte å bli kaldt, og han fortsatte å be: “Kjære Gud, hjelp meg!” Noen minutter etterpå dukket det opp et helikopter som ville hjelpe mannen, men han svarte: “Nei, jeg trenger ikke hjelp.” (Han ventet fremdeles på Gud).

    Nå var det begynt å bli veldig kaldt og han var veldig sliten, og bad igjen: “Kjære Gud, hjelp meg!” Etter atter noen minutter kom det en delfin opp av vannet, svømte bort til mannen så han kunne få hvilt seg, men mannen ventet fremdeles på Gud og slapp taket i den.

    Mannen druknet.

    Da han møtte Gud spurte han: “Hvorfor Gud, hvorfor hjalp du meg ikke da jeg holdt på å drukne?” Gud svarte: “Kjære deg. Jeg sendte deg både en redningsbåt, et redningshelikopter og en delfin. Hva mer trenger du?”

    (Funnet igjen i denne bloggen: http://lillefix.blogspot.com/ )

    Twitter:

  • http://www.tankekorset.wordpress.com Martin

    Jeg ser du blir kritisert her når du sier at du ikke tror foreldrene ikke er glad i ungene sine. Og jeg er faktisk enig med deg, Lin, jeg tror virkelig ikke (stort sett) at slike svært religiøse foreldre ønsker ungene sine noe vondt i det hele tatt, men at de altså har blitt uheldig påvirket av andre rundt seg, det være familie og/eller venner. Gruppepåvirkningens kraft kan være stor, noe jeg har berørt i følgende innlegg på bloggen min: http://tankekorset.wordpress.com/2008/03/27/kollektiv-menneskefiendlighet/

    Jeg synes også den historien du kom med i forrige kommentar her var veldig treffende. Selv er jeg personlig kristen, og som Arne mener jeg også at Gud kan virke på forskjellige måter. Eller sagt på en annen måte, mange metoder kan brukes i det godes tjeneste. Og helt enig med deg, jeg er utrolig takknemlig for at vi har barnevernet og det er helt klart at de har all rett til å ta ungene fra noen sterkt religiøse mennesker – for barnas skyld. Dette må jo selvsagt gjelde i helt ekstreme tilfeller, og begrunnelsene burde jo også være krystallklare så det er sagt.

    Martin’s last blog post..Forandring skiller

  • Lin

    Jeg håper jo og tror at kritikken var til utsagnet mitt og ikke meg, da. ;)

    Ellers har jo også barnevernet mulighet for å midlertidig overta omsorgen for barn av mennesker som av en eller annen grunn nekter barnet behandling.

    Sosial- og helsedirektoratet sier bl.a. dette:
    Foreldre kan ikke nekte at barnet deres mottar helsehjelp i øyeblikkelig hjelp-situasjoner. Det vil si at helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp går foran foreldres eventuelle ønsker i slike situasjoner. Det er barnets beste som er avgjørende. Dersom barnets medisinske behov ikke ivaretas av foreldrene, kan omsorgen overtas helt eller delvis av barnevernet.

    Dersom et barn av foreldre som er Jehovas Vitne trenger blodoverføring kan det f.eks. være slik at barnevernet tar over omsorgsretten slik at behandlingen kan gjennomføres, og at foreldrene får den tilbake igjen når behandlingen er gjennomført.

    I saker som den i USA ville nok også barnevernet følge med ellers også og eventuelt overta omsorgen permanent dersom tiltak ikke førte frem, siden sykdommen også trenger behandling i det daglige.

    Twitter:

  • jaannibaaj

    Nok et bevis på at religion er roten til alt ondt og bør forbys. Er det rart verden går til helvete?

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Lin, jeg er enig med deg i at barnas beste er overordnet foreldreretten. Men dilemmaene står formelig i kø når det gjelder å bedømme hva som er barnas beste, med mindre de befinner seg i en opplagt akutt situasjon som de må hentes ut av. Ved all annen tvangsinngripelse vil risikoen være stor for at barnet opplever det å bli revet ut av sitt hjem som et overgrep, der og da, og så er det jo langt fra sikkert at den alternative plasseringen fungerer godt for barnet/barna. De kan til og med bli utsatt for vanskjøtsel og overgrep der, eller for ’korrekt’ omsorg i alle ledd, men uten ekte kjærlighet, selv om omsorgspersonene både mener og tror at de har det.

    Mange historier om barn som har overlevd, tross alt – løvetannbarna, som de kalles – har handlet om at det har vært tilgjengelig ett eller flere tilfluktssteder (nabo, venners foreldre – en klok helsesøster m.m.) som barna selv kunne oppsøke, hvor de kunne bli sett og forstått (det viktigste av alt!) og hvor barna selv kunne si ifra når de virkelig ikke kunne bo sammen med sine foreldre lenger, og be om hjelp. Og aller helst der de selv kunne ha innflytelse over hva slags hjelp, og av hvem. Og aller helst også med forsikring om at foreldrene fikk hjelp og støtte. For mens du er barn føler du ansvar for dine foreldre selv om de vanskjøtter dine grunnleggende emosjonelle behov.

    ’Som barn elsker du dine foreldre, som ung hater du dem, som voksen tilgir du dem. Kanskje’. (Oscar Wilde).

    Jeg vil ikke med dette tas til inntekt for dem som framstiller barnevernet som et stort stygt troll som river barna fra foreldre som bare har begått den synd å ikke være perfekte. Vi har ikke for mye barnevern, vi har for lite! Men på samme måte som en ikke har noen garanti for å bli frisk av en psykisk lidelse så sant en får en diagnose og behandling i sykehus, er ikke barnevernsovertakelse ensbetydende med at barna får det godt og trygt i fortsettelsen. For innenfor de systemene som skal ta vare på deg, finnes både det gode som du har bruk for, og muligheten for å bli tvunget eller presset til ’goder’ som andre mener du har godt av, men som faktisk kan påføre deg skader og plager. Og jo mer selvforherligende systemene er, jo større fare er det for at overgrep kan skje innenfor dem. Psykiatri tror jeg faktisk vi har nok av, men jeg mener at mye av ressursene der brukes feil, og at sykehusene skaper kronikere av mange som kunne ha blitt hele og godt fungerende mennesker dersom de hadde blitt møtt på en adekvat måte i krisesituasjoner (psykose).

    Dessverre risikerer barn som blir hjulpet ut av dysfunksjonelle hjem å bli ofre for de systemene som skal hjelpe dem – for de som ikke får adekvat hjelp i barnevernet, blir ofte også pasienter i det psykiatriske helsevesenet, som beklageligvis ofte er flinkere på å kontrollere enn på å forstå uønsket og skadelig atferd.

    Har jeg så god nok bakgrunn for å ha så kraftige meninger om disse temaene.? Hva angår barnevern har jeg så godt som bare sekundærinformasjon. Men jeg har mye erfaring i å hjelpe mine egne barn til å leve med en psykisk syk mor – det måtte jeg sørge for selv, underveis! Hva angår psykiatri er jeg en veteran på brukersiden, og anser meg selv for å være en ganske stor autoritet på mange sider av den virksomheten, sett innenfra. Og så har jeg lest mye, både skjønn- og faglitteratur med relevans til fagområdet. Og faktisk bidrar vel også mine åtte år som fengselsbibliotekar til å gi meg innsikt i hjelpesystemer på godt og på vondt.

    Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Oscar Wilde sitatet er ukorrekt:

    ‘Barn starter med å elske sine foreldre. Når de blir eldre, dømmer de dem. Av og til tilgir de dem’

    Med det samme, flere sitater, når jeg nå først slo opp i boken:

    ‘Du skal ike mishandle dine barn. Men du skal heller ikke gjøre det altfor lett for dem. Det kunne gi dem den naive tro at de også i fremtiden hovedsakelig får med fornuftige mennesker å gjøre. (Palle Lauring)

    Man kan ikke pryle noe inn i et barn, men man kan kjærtegne mye ut av det.’ (Astrid Lindgren)

    ‘Den eneste grunnen til at barn skulle hedre sine foreldre mer enn foreldre sine barn, er at foreldrene er de sterkeste mens barna er små’ (Bertrand Russell)

    ‘Jeg har funnet ut at den beste måten å gi sine barn råd på, er å finne ut hva de ønsker, og så råde dem til å gjøre det’ (Harry S. Truman)

    Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak

  • http://www.troendesforsamling.org Rolf Strømmen

    Det undrer meg litt at type 1 diabetes blir beskrevet slik at, det var lavt blodsukker som tok livet av denne jenta. Dersom hun var under behandling av insulin, da hadde hun nok kunnet fått lavt for blodsukker. Type 1 diabetes er nemmelig en tilstand hvor blodsukkeret blir for høyt, da bukspyttkjertelen ikke i det hele tatt produserer insulin. Dersom hun hadde hatt for lavt blodsukker, hadde det betydd at hun hadde fått medisinsk insulin-behandling.

    Både Type 1 og 2 diabetes forårsaker for høye blodsukkerverdier, og da er det kostholdet som dreper. Spiser hun sjokolade og brus og slikt, dvs karbohydrater, da tar man livet av henne. Det er et høyt blodsukker som er livsfarlig her. For lavt blodsukker får man bare dersom man inntar insulin gjennom sprøyter og slikt. Her er det nok noen som er feilinformert.

    Når det gjelder leger og profesjonell hjelp, så er jo det et stort privilegium i vårt moderne samfunn. Selv ble jeg diagnosert med diabetes type 2 for 7 år siden. Jeg visste ikke da at jeg hadde denne sykdommen, da jeg ikke hadde vært til noen slik undersøkelse. I dag, noen år senere så har jeg lært mere om behandling og levesett, og har på denne måten blitt fri for behovet av insulin, men det må en skikkelig omlegging av kosthold og spisevaner til for å kontrollere dette.

    Dette at mennesker ber til Gud, skulle ikke behøve å fremstilles som en fadese. Jo det er nok en del fanatisme i mange religiøse rekker, men ikke alle må trekkes inn under en slik dom, uten at man har tatt en litt grundigere undersøkelse. Bare ved å lese denne artikkelen så skurret det litt vedrørende for lavt blodsukker. Denne diagnosen kan ikke være helt rett. Om denne moren skulle ha gått til legen for lenge siden er jo en vurderingssak, og dersom de ikke visste at hun hadde diabetes i første omgang, så kan man ikke bare overkjøre deres bedømmelse som fanatisme. Det er mange foreldre som ikke løper til legen ved første anledning. Andre foreldre kan løpe til legen til stadighet, og det kan også føre til et visst hysteri.

    Jeg har en følelse av at så snart som noen mennesker trekker besluttninger i noen Bibelsk form, så roper folket ut i forargelse. Husk nå på at hele den livsorden som vi lever under, er fundamentert på de Bibelske prinsipper om rettferdighet og nestekjærlighet, og de har stått som en rettesnor gjennom hele menneskehetens historie. I de siste femti til hundre år skal så hele dette fundamentet kastes på søppeldynga. Vi er blitt så smarte nå at vi ikke trenger en høyere kraft. Det i seg selv blir nok menneskets bane, i kampen om vår egen selvhevdelse.

  • Lin

    jaannibaaj: Jeg har nok også et annet inntrykk av religion, så jeg føler ikke at det nødvendigvis er roten til alt ondt uansett.

    Som f.eks. nevnt her:
    /blogg/?p=561

    Twitter:

  • Lin

    Titta: Det er et veldig viktig poeng du kommer med der. Det å frata noen omsorgen er ikke bare rosenrødt for barnet uansett hvor riktig det måtte være. Og det er viktig at man dessuten sørger for at barna som i mange tilfeller er traumatisert får det godt.

    I tilfeller der ellers kjærlige og gode foreldre nekter behandling på vegne av sitt barn er det jo mulighet for midlertidig omsorgsovertakelse. Til barnet har fått den operasjonen, blodoverføringen etc. som det måtte ha.

    De som selv har erfaringer fra mottakersiden av f.eks. psykiatri har forøvrig etter mitt syn ofte mye kompetanse.
    Det har også visse arbeidsplasser fått øynene opp for.
    http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2003/12/18/ansetter-eks-pasienter/index.xml

    Twitter:

  • Lin

    Rolf S: Jeg er enig i at troen i seg selv ikke nødvendigvis er problemet. Eller det at man ber. Men når man velger å bruke Gud som “akuttmottak” i stedet for (og ikke i tillegg til) nødvendig helsehjelp, og attpåtil tar dette valget på vegne av sitt barn, synes jeg at det blir feil. Man tar et alvorlig og livstruende valg på vegne av et annet menneske. Og i et samfunn der tanken om barn som foreldres eiendel/vedheng og privatsak står relativt sterkt, så tror jeg slike ting kan bli resultatet.

    Twitter:

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Takk for interessant link, Lin.

    Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak

  • Lin

    Ja, jeg synes opplegget virker veldig interessant. Jeg har ikke jobbet så mange år med psykiatri, men jeg har allerede rukket å møte mange mennesker jeg ser opp til og som jeg tror ville ha vært en kjemperessurs for både pasienter og kollegaer når de kommer seg på bena selv.

    For ikke å snakke om hvor bra jeg tror det vil være mtp. holdninger til pasienter som ressurs generelt.

    Twitter:

  • /blogg/2008/04/hjerteskjarende/ Fullt Hus » Hjerteskjærende

    [...] har tidligere skrevet om problemet med holdninger mange har til barn, der de ser på barn som en eiendel eller kun et “vedheng” til foreldrene, og ikke som [...]

  • /blogg/2008/05/barn-som-eiendom/ Barn som eiendom

    [...] Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett [...]

blog comments powered by Disqus