poul

I går var det nøyaktig ett år siden du dro. Årsdagen har ligget der i bevisstheten den siste tiden. I forigårs tenkte jeg på deg gjennom dagen og kvelden. Og natten. På hvordan samtalene du hadde med folk skulle bli den siste. Hvordan du kanskje gikk og la deg akkurat da for et år siden, for aldri å våkne opp igjen.

Og rett som det er tenker jeg på hva du ville ha sett om du kunne se oss nå.

Om du kunne se oss nÃ¥…

Ville du ha sett at jeg var på graven din i går og litt fomlete forsøkte å tenne lys i striregnet. Jeg ville ikke at det skulle være mørkt hos deg. Ikke på akkurat den dagen. Jeg ble til jeg var sikker på at lyset brant godt nok.

Om du kunne se oss nÃ¥…

Ville du ha sett at de to minste guttene mine var med og det var ikke sÃ¥ lett Ã¥ fokusere med to gutter som stilte det ene spørsmÃ¥let etter det andre. Midt i min mer melankolske tankerekke kom spørsmÃ¥let «Er Poul blitt et skjelett nÃ¥?» Og jeg mÃ¥tte bare smile. For jeg vet du ville ha smilt. Og jeg vet at du hadde frydet deg spesielt over spørsmÃ¥let om hvorfor det stÃ¥r «Hvorfor» pÃ¥ gravstenen din. Det var ditt ønske. En siste smak av den rare humoren din og ønsket om Ã¥ fÃ¥ folk til Ã¥ stoppe opp i forvirring. Det var ikke sÃ¥ nøye om andre forsto det morsomme. Du lo bare enda bedre av forvirringen. Du ville ha flirt og triumferende svart «Derfor!». Lik en unge som endelig fÃ¥r noen til Ã¥ dra ham i fingeren.  Om du hadde sett oss da ville du ha sett at jeg smilende svarte nettopp «Derfor!» pÃ¥ dine vegne da. Som en medsammensvoren deltaker i din siste spøk.

Om du kunne se oss nÃ¥…

Ville du ha sett at vi fortsatt samles slik vi alltid har gjort. Og at du fortsatt er en levende del av samtalene vi har. Vi gråter, ler og prater. Vi famler og snubler noen ganger. Men det går bra med oss. Det er mest latter og minner når vi prater om deg nå. Vi savner deg fortsatt veldig. Dine ord og uttrykk dukker opp rett som det er og minner deles hele tiden. Du hører fortsatt til hos oss og vi vil alltid være din familie.

Om du kunne se oss nÃ¥…

Ville du ha sett mammas smil når hun minnes deg. Du ville ha sett hvordan lillebror står på og får skikk på huset dere skulle bo i sammen. Hvor lik han er deg når han fyrer seg opp i engasjement over alle sine planer Og du ville ha sett hvordan lillesøster endelig har gjort alvor av tanken om å ta utdanning. Lillesøster som var sikker på at hun var helt håpløs i matte fikk en sekser på siste matteprøve. Du ville ha vært stolt av dem. Om du kunne se dem nå.

Om du kunne se oss…

Ville du ha sett hvordan tapet av deg forandret virkeligheten vår som vi kjente den. Hvordan vi lette etter deg og prøvde å oppnå kontakt, som om vi var små barn som hadde kommet bort fra foreldrene i et travelt handlesenter. Redde, fortvilte og uansett hva andre prøvde å fortelle oss så ville vi bare ha deg.

Om du kunne se oss nÃ¥…

Ville du ha sett hvordan vi skritt for skritt og bit for bit har funnet vÃ¥r plass i denne nye virkeligheten. Du var umistelig og vi mistet deg. Ã… leve uten deg virket sÃ¥ utenkelig… og allikevel har vi sakte, men sikkert lært hvordan.

I går satt jeg på din faste plass ved kjøkkenbordet. Og så det du ville ha sett om du var der. På familien din. Stedet der du hørte hjemme og fortsatt har en plass. De varme smilene, samtalene og latteren.

Du ville ha likt å se oss nå.

Jeg håper du gjør det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...