En av dagens nyhetssaker handler om et ekstremt tilfelle av overgrep som hadde pågått i mange år. En far har låst sin datter inn i en kjeller i 24 år og misbrukt både henne og barna som hun fødte som resultat av overgrepene på det groveste. Til sin kone og andre hadde han fortalt at datteren hadde rømt hjemmefra.

I disse årene har barna ikke bare vært innelåst i en kjeller. De har bl.a. gått på skole. [Korrigering: Noen av barna gikk på skole. Resten var innelåst i kjelleren hele tiden.]

De tre barna gikk på skole i nærmiljøet og skal ha oppført seg som normalt uten at noen visste om de grufulle omstendigheten barna befant seg i.

Saken får meg til å lure på hvorfor ingen så hva som skjedde. Hvorfor var det ingen som reagerte?

Svaret kan kanskje ligge i at mange rett og slett ikke tør å se. Ikke orker å ta inn over seg hva som kan foregå rundt seg. Og det er ikke noe ukjent fenomen, dessverre. Selv om konsekvensene forhåpentligvis ikke ofte er like alvorlige som det som kommer frem i denne aktuelle nyhetssaken, så er det i aller høyeste grad alvorlige konsekvenser for de barna som gjennomgår overgrep og rett og slett ikke blir sett.

Og de finnes rundt om også her i landet.

Tenk bare på hvordan mange forholder seg til slike saker. Man reagerer med å ville skåne seg selv for ubehaget. Man tør ikke se. For noen år siden var det en tråd i et diskusjonsforum for nybakte mødre. Tråden omhandlet et tv-program som skulle vises på tv, og mange uttalte at dette orket de ikke å se. En brukers reaksjon i tråden synes jeg tok opp en viktig del av problemet når det gjelder overgrep som får fortsette uten at noen reagerer.

Herregud, snakk om Ã¥ stikke hodet i sanden! Skal ikke se…skal ikke se…skal ikke se…Hallooo! Kanskje dere har noe Ã¥ lære av dette programmet? Klassiske tegn pÃ¥ misbruk, diverse atferdsendringer som man ikke umiddelbart gjenkjenner som uttrykk for fortvilelse, seinskader, hva kan vi gjøre for Ã¥ hjelpe osv osv. Hva tror dere er grunnen til at enkelte mødre ikke fanger opp ungenes signaler? At de ikke ser dem? Nope. Ã…rsaken er ofte at de vil ikke se, det gjør for vondt i ens eget følelsesliv, det skaper sorg, sinne, fortvilelse og desperasjon. Og hvem i svarte helvete er det som betaler for denne «morsforskÃ¥nelsen»? Gjett da! De samme reaksjonene ser jeg i innlegga deres; Vil ikke se ekle program om barneporno fordi det skaper ubehag. Get real, se programmet om dere sÃ¥ mÃ¥ spy dere gjennom det. Disse ungene er viktigere enn deres følelser.

Enkelte ting skal gjøre vondt.

En ting er at man ikke orker å ta inn over seg alle nyhetssaker og alle dokumentarer. For å være ærlig så synes jeg en del av disse også balanserer på kanten i forhold til hva som er greit å offentliggjøre.

Men enda verre synes jeg faktisk det er at vi er sÃ¥ opptatt av Ã¥ skjerme oss selv for alt som gjør vondt at vi ikke ser barn som lider i vÃ¥r nærhet. Man er sÃ¥ redd for Ã¥ melde sin bekymring til barnevernet fordi man ikke er heeelt sikker pÃ¥ om man har rett. Man vil sÃ¥ gjerne tro det beste og overser den ubestemmelige magefølelsen som hvisker at «det er noe med den ungen». Istedet for Ã¥ overlate vurderingen til folk som kan dette, sÃ¥ kvier man seg for Ã¥ ta tak i det. Ja, man blir rett og slett litt feig. Litt feig og veldig usikker.

Jeg tror at når man leser slike nyhetssaker som den om faren som låste datteren inne i kjelleren i 24 år og lurer på hvorfor i alle dager ingen oppdaget dette, så er det viktig å være modig. Modig nok til å gjenkjenne en utbredt mekanisme som også finnes blant oss. Modig nok til å prøve å lære noe av dette.

Og modig nok til å ta en avgjørelse om å ikke velge bort det udefinerbare og ubehagelige i kanten av synsfeltet vårt i det daglige. Til å ikke snu ryggen til når noen trenger hjelp.

Det verste er selvsagt Ã¥ se hvor vondt jenta mi har det. Men bortsett fra det er det mest sjokkerende Ã¥ oppleve at rettsapparatet og alle de «der ute» velger Ã¥ ikke forholde seg til sannheten.

Om vi kan lære noe som helst av slike tragedier vi får presentert i media, så tror jeg det viktigste må være at du og jeg er nødt til å bli modige nok til å se barn rundt oss også når de ikke har det bra.

Tør du?

Oppdatering: Det kommer frem at noen av barna bodde oppe hos bestemoren, intetanende om det som skjedde i kjelleren. Jeg ser det poenget som flere har gjort meg oppmerksom på i kommentarfeltet her. Det jeg spør meg selv om er om det i det hele tatt er mulig at denne faren var en overgriper som bedrev grov mishandling nede i kjelleren, endret personlighet helt når han gikk opp av kjelleren. Jeg har vanskelig for å tro at han behandlet de barna som bodde oppe som han skulle, og dermed så synes jeg fortsatt at man kan koble dette til hvordan man i samfunnet i dag er for lite flinke til å se. Men det blir jo mer spekulasjoner fra min side. Jeg vil allikevel stå ved oppfordringen om at vi alle skal bli flinkere til å se de barna rundt oss som ikke har det bra.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...