Og mellom slagene spiller vi Kjærlighetsvisa
Jeg har vært på hytta.
Dette kunne sikkert vært en strålende erklæring. Du vet, en sånn som du bare vet er på nippet av å sprenge av energi, selvtilfredshet og sportyness, eller hva man nå kaller disse merkelige “nå skal vi ut i skogen, opp i trærne og ivareta hygienene med to granbar og ei kongle”-faktene man kan se blant hytte- og naturelskere. Disse perverse svinene som faktisk ser ut til å elske villmarkserfaringen jo mer kald, fuktig og uhygienisk den blir.
La meg bare en gang for alle gjøre det helt klart at jeg, jeg er slett ikke noen av disse. Når jeg sier at jeg har vært på hytta, så er det ikke med et udelt energisk smil og spring i stegene. Eller noe annet ufyselig. Det er med en viss porsjon lidelse og “jeg trodde jeg husket hvordan det var, men det skjønte jeg at jeg slett ikke hadde gjort da doen var full for n’te gang, håndvasken fortsatt var iskald, t-skjorta begynte å lukte som ei kebabsjappe og ungene gikk hverandre på nervene gjennom nok en regnværsdag”.
Jeg har vært på hytta. Og jeg har ikke vært alene. *stivt smil*
Men så er det jo tross alt ikke bare pyton.
Etter noen dager glemmer man hvordan en familie med middels god hygiene pleier å lukte. Og man blir jo sånn passelig ren på en og annen badetur. Eller den, i beste fall, lunka lyndusjen man kan ordne seg på hytta så håret og kroppen tross alt blir nyvasket nå og da. Fravær av distraksjoner, dårlig telefondekning og, ikke minst, å være langt unna alt som minner om ansvarsgrupper, individuelle planer, IOP-er, legetimer, utredninger og så videre… Disse tingene gjør at det skjer noe. Nærmere bestemt: Jeg får endelig puste igjen. På ordentlig.
For jeg har jo erfart hvordan hjelpeapparatet til tider fungerer sånn i sommertiden. Du skjønner; Noen er alltid på plass mens de andre har ferie. Og siden de andre de samarbeider med kanskje har ferie akkurat da, og siden kanskje mange av de de skal hjelpe også er på ferie, og skolene de skal ha møter med er på ferie og… ja, det er i grunnen veldig mye tid som frigjøres utenom møtesesong. Og da får jeg noen ganger en følelse av at den stakkaren som akkurat da sitter igjen på sitt kontor mens de andre har ferie, gjerne vil brette opp ermene og få unna noe arbeid. Og når akkurat denne stakkaren går ut i ferie, så er det en ny hjelpsom person som tenker akkurat på samme måte. Her skal det jaggu ytes service! Visst pokker skal det det! Forefallende arbeid! Møter hjemme hos deg, så du slipper å komme til kontoret. (Ja, for det er jo litt godt å komme seg ut av det gudsforlatte kontoret når man kan.) Spesialpedagoger, ergoterapeuter, konsulenter osv. Disse hjelpsomme menneskene som totalt sett noen ganger kan oppleves som en litt brysom svigermor. Nå også på speed. Ordene “hjemme” og “ferie” er som magnetiske motpoler til tider når man har barn med spesielle behov.
For all del. Jeg synes det er godt å se at vi har et hjelpeapparat som fungerer også om sommeren og folk som er på jobb for å gjøre en innsats. Og jeg har et barn som er strålende fornøyd med å ha vært på sommerleir for barn og ungdom med behov for tilrettelegging og hatt det helt storveis. Jeg mener slett ikke å være utakknemlig.
Det er bare det…. At mens disse supereffektive, superhjelpsomme og supermedmenneskelige folkene som ikke mener annet enn godt tross alt gjør dette på omgang innimellom sine ferieuker, så… ja, for å si det rett ut så trenger også vi et avbrekk. En pause. I alle fall jeg, den “vanskelige moren” som kjemper og kaver med mottakerrollen gjennom hele året. Jeg må ha en timeout. En sammenhengende tid der vi bare er oss. Mamma, pappa, barn og hunder. Noen uker back to basics og bort fra advokatrollen, møtedeltakerrollen, skjemautfyllerrollen, klageskriverrollen osv. Bare være mamma. Den ferien der, fra alle de andre rollene og oppgavene, den lengter jeg etter lenge før den begynner. Endelig kan man få skifte fokus og boltre seg i normalitet.
Og det er det som er så sinnsykt godt med å være på hytta. Det er denne følelsen av å endelig få puste helt ordentlig. Å se utover den samme utsikten jeg har kikket utover siden jeg var baby, puste med magen og huske på at livet handler om faser og kapitler og, hvis man er heldig, noen konstanter.
Som den store steinen der jeg har vært prinsesse, skuespiller, popstjerne, hopptalent og mye annet på. Den har vært min scene, mitt springbrett ut i blomsterengen, og noen ganger bare rett og slett mitt tenkested. Jeg har sittet der bekymringsløs og jeg har sittet der bekymringsrik. Og steinen er den samme. En uforanderlig påminnelse om hvor foranderlig livet tross alt er, og at de tøffe tingene ikke varer evig. Men enda viktigere: De gode sidene ved akkurat denne fasen varer heller ikke evig, så det gjelder å ta vare på dem.
This too shall pass.
Og det er nettopp denne innsikten som gjør noe. Som forandrer noe.
Når man først har kommet opp dit, kjent hvordan man virkelig får puste igjen, nok en gang konkludert med at livet er foranderlig… Ja, så begynner man å legge merke til alle de andre tingene. De morsomme, fine og gode tingene som har en lei tendens til å drukne i hverdagsmaset. Og før man vet ordet av det, ja så sitter man der og føler seg fordømt heldig mens man ser ungene leke, bygger trehytte eller prøver ut et nytt brettspill man har gått til innkjøp av. Eller Ludvigsen som hopper rundt som en kenguru i det høye gresset før mannen får klippet det og Daisy som storkoser seg på den nyoppdagede favorittplassen under en stol ved hytteveggen. Bare det at vi tross alt er samlet alle sammen i ferien er en luksus jeg mistenker at jeg vil savne når den ene etter den andre av ungene blir voksne.
Peisen som ikke kan brukes akkurat nå, erstattes av telys. Det prates og grubles. Tegnes og lekes. Og så tas gitaren frem og midt i lillebrors prat om Facebook, storebrors ønske om å se film og hundens ønske om å leke, så kan man lene seg tilbake og nyte konserten når far og datter fremfører Kjærlighetsvisa.
Filmen er ikke så god, det er mørkt og filmet på tvers. Men sangen er en god påminnelse for månedene fremover om hva som er viktig og hvor heldige vi tross alt er. Og den er et av årets sommerminner.
Fra hytta.
Når høsten finns og hverdagslivet venta,
Og fuglan tar te vett og flyg mot sør.
Og vi får slit med regninga og renta,
Og meininga forsvinn i det vi gjør.
Når vi må over mang en liten avgrunn,
Og ofte på ei falleferdig bru.
Ingen e så go’ som du da,
Ingen e så go’ som du.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
Tante Kirsti
-
http://www.blogger.com/profile/1473786280223401685 Titta
-
Lin
