balanse

Som tidligere nevnt; Når jeg først skal skrive om den prosessen jeg er inne i med tanke på å få orden på kroppen, har jeg ikke lyst til å hoppe bukk over noen av de viktigste hendelsene underveis, selv om det kanskje kan virke både kaotisk og følelsesladet til tider. Jeg var ikke forberedt på hvor omfattende dette egentlig skulle bli, men det er det. Kanskje ikke for alle, men i alle fall for meg. Så her kommer dagens episode av «finne seg sjæl»-nytt.  Stikkord: Balanse.

Jeg nemlig har alltid trodd at dersom det er noe jeg virkelig ikke er god på, så er det å balansere. Heldigvis har jeg bestemt meg for at prosessen med å få orden på vekten foregår mye mellom ørene og har derfor valgt å ha psykologen med på laget. Ja, når man først skal gjøre det ordentlig og øke sjansen for å komme i mål kan man like gjerne angripe problemet fra alle tenkelige kanter. Noe denne ukens time ga full uttelling for i form av en noe konfronterende time der temaet bl.a. var selvsaboteringen min. Det utløste et lyspæreøyeblikk av de virkelig store.

Du skjønner, jeg har ganske lang erfaring med å klare noe på et område veldig bra og samtidig rote det til på andre områder. I alle fall når det kommer til kropp og helse.

Jeg har til min store overraskelse oppdaget at jeg, som trodde jeg ikke var i stand til å balansere noe særlig godt, er en balansekunstner de luxe! Utrolig, ikke sant?

Vel. Man kan balansere på forskjellige måter og med forskjellige formål. En ting er å være omtrent like god på alle områder. Det er som regel det man forbinder med balanse, ikke sant?

Mine balansekunster er litt annerledes. Du skjønner, identitet er tøft å gi slipp på. Uansett hvor dårlig og destruktiv en identitet kan være, så kan det allikevel også være kjent og trygt. Man vet jo tross alt hva man har, men ikke hva man får og alt det der. Min identitet er merkelig nok knyttet til det å ikke helt få det til. Det er på en måte alltid et «ja, men» knyttet til mine bragder.  Som f.eks: «Hun har virkelig stått på med treningen denne uka, men har elendig selvdisiplin når det kommer til å legge seg til normal tid om kvelden.»  Man kan ikke bare være flink her, altså. Man er ikke helt seg selv om man ikke også roter det til og jevnt over ligger på et under middels nivå, tydeligvis.

Så hva gjør jeg da? Når jeg plutselig begynner å bli en person som faktisk lykkes med noe? Som trener og trener og trener, og blir bedre. Som andre synes gjør en god jobb? Som til og med begynner å se resultater av innsatsen så langt? En person jeg ikke kjenner igjen og ikke helt vet hvem er?

Jo, jeg setter mer eller mindre ubevisst balansekunstneren på saken. I dette tilfellet har det betydd at jo bedre jeg har blitt på treningsfronten, jo mer har jeg også kludret det til når det kommer til kostholdet. Det er jo ikke akkurat så supervanskelig å spise frokost hver dag? Eller lage noe sunt å spise? Etter suksessraten min i den siste tiden hva dette angår skulle man virkelig tro at det var tilnærmet umulig. Følelsen av maktesløshet og forvirringen fordi man ikke blir klok på seg selv er ikke god. Allikevel gjentar man mønsteret om og om og om igjen. Helt til man knekker koden og skjønner hvordan det på en måte også gir uttelling.

Vekten holder seg kanskje nogenlunde på status quo, men det gjør jammen selvbildet også. Og så lenge jeg fortsetter å gjøre opp for egen suksess med å feile tilsvarende på et annet område, så holder jeg meg innenfor komfortsonen. Da slipper jeg den skumle følelsen av å miste fotfestet som jo gjerne hører med når man tar sats og kaster seg ut i noe ukjent og skal forholde seg til noe som kanskje best kan beskrives som «tap av identitet». For samtidig som den nye identiteten er ukjent og skummel, så er den gamle en god, dårlig gammel venn. Den er kanskje ikke den beste vennen, men du vet alltid hva du kan forvente.

Da psykologen sa ordene «frykt for å lykkes» denne uka, ble det møtt med et fnys fra min side. Et litt tårevått fnys, vel å merke. Det var det dummeste jeg hadde hørt. Hvorfor i alle dager skulle jeg være redd for å lykkes, da? Ærlig talt!

Men når jeg tenker etter… Det er faktisk litt skummelt å gjøre noe nytt. Å ikke nok en gang være den som går på med all intensjon om å være superflink for så etterhvert å ramle av lasset. Den personen som presser seg så svetten siler under treningen, som møter opp gang på gang og som faktisk liker å trene. Den personen er jo for meg en vilt fremmed. Mens den personen som nok en gang har rotet det til i matveien. Som nok en gang drikker cola, slurver med frokosten og bare tuller er velkjent. Den personen vet jeg hvem er.

Og slik opprettholdes balansen som sørger for at jeg forblir meg.

Jeg har ikke kommet lenger. Men jeg er ganske sikker på at jeg har begynt å få et bilde av hvor problemet ligger. Og hvorfor jeg som regel føler at jeg aldri kommer noen vei når jeg prøver å få skikk på noe. Det er jo fordi jeg faktisk ikke har kommet noen vei tidligere. Jeg er totalt sett den samme, «mislykkede» personen som jeg alltid har vært. Så behagelig trygt og samtidig litt deprimerende.

Fordelen med å vite hvor problemet ligger er at man kan begynne å kvinne seg opp til å virkelig ta tak i det. Velge å kaste seg utfor, begi seg inn i det ukjente og bli kjent med seg selv slik man også kan være.

Som den balansekunsteneren jeg tross alt er har jeg imidlertid en stor utfordring når det kommer til også dette.

Du skjønner… Dersom jeg bruker massevis av tid og energi på å analysere og forstå og finne ut av dette med hodet og følelsene…Og ikke rent faktisk gjør noe.

Ja, så har jeg jaggu klart å balansere nok en gang. ;)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...