En av ambulansearbeiderne som var innblandet i den såkalte Ambulansesaken i Sofienbergparken har tatt bladet fra munnen og beskrevet sin side av saken.

Flere ser ut til Ã¥ tenke at pasientens vannlatning gjør det mer forstÃ¥elig (og kanskje ogsÃ¥ akseptablet?) at han ble forlatt av ambulansepersonalet. Det kan se ut som om selve urineringen er det avgjørende punktet for mange og noe mange tenker at «det hadde jeg ogsÃ¥ blitt sur for». AltsÃ¥ brukes pasientens symptomer (uro, sjangling, urinering osv.) mot ham. Ikke bare dengang av ambulansepersonalet som heldigvis har tatt selvkritikk pÃ¥ dette i etterkant, men ogsÃ¥ av mange andre nÃ¥ i ettertid. Vi fortsetter Ã¥ bruke symptomene pÃ¥ skader som han hadde mot ham fremfor Ã¥ la det understreke viktigheten av helsehjelpen han ble nektet.

Uro, oppkast, sjangling, urinering, atferdsendringer osv. er symptomer som oppstår ved økt trykk i hjernen. Dette både bør og skal ambulansepersonell kjenne til. Dette er også blant annet grunnen til at man i enkelte tilfeller må gjøre slik som denne siden nevner:

I noen tilfeller kan pasienten bli forvirret og svært motorisk utagerende. Dette kan komplisere livreddende behandling drastisk. Disse må sederes av LEGE, evt. gis anestesi og intuberes.
 

Dette er det naturlig nok ikke gitt at alle vet. Men det er noe som ambulansepersonell skal vite? Jo. De bør vite. Antageligvis gjør de det også. I denne saken var det også annet helsepersonell tilstede som delte sin faglige kunnskap og som protesterte på ambulansepersonellets vurdering. Politiet sier at det ikke ble gjort noen avtale om at de skulle frakte pasienten til legevakten.

En av ambulansearbeiderne har ogsÃ¥ i avhør i ettertid forklart at han (allerede) før han hadde gÃ¥tt ut av ambulansen og mot pasienten hadde fÃ¥tt en «magefølelse» om at pasienten var beruset. Dette og flere momenter fremkommer i dette brevet.

De fleste kan være enige om at det å bli urinert på kan være provoserende. Som helsepersonell har jeg opplevd både å bli spyttet etter og få hele urinflasker/bekken kastet etter meg av psykisk syke pasienter. Jeg forstår at det kan være provoserende. Det jeg ikke forstår, er at man i en profesjonell rolle kan tillate seg å se bort ifra at hendelsene kan ha sammenheng med pasientens sykdomstilstand. Spesielt ikke når det, som i ambulansesaken, var stor sannsynlighet for at dette var symptomer på den skaden pasienten hadde fått.

En viktig del av å være profesjonell i helsevesenet er å være klar over sine begrensninger. Å utelukke eller avfeie en mulig diagnose er det etter hva jeg har lært, legen som gjør. Ikke ambulansepersonell, sykepleiere eller andre. Og dette skal gjøres av lege etter at relevante undersøkelser er gjort. Meg bekjent fantes det verken MR eller lignende apparater i Sofienbergparken.

Det er godt å lese at den ene av ambulansepersonalet også sier seg enig i at de gjorde en feil.

Da vil jeg tro at man nærmer seg en felles forståelse om god og dårlig/manglende helsehjelp.

Selv vil jeg nok legge til at jeg synes en del av ordbruken til og om pasienten virker uprofesjonell. AMK-loggen (utdrag her) gir meg rett og slett frysninger.

«Ambulanse: Når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans er gått ut.
(…)
AMK: Men politiet tar seg av ham.
Ambulanse: Ja, urinerer på ambulansepersonell.
AMK: Det er koselig.
(…)
Ambulanse: Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slÃ¥tt bakhue nÃ¥r han har gÃ¥tt i bakken, og han har hatt cerebralt… det, han kaldsvetta og lÃ¥ der og ynka seg alt mulig sÃ¥nn, og plutselig reiste han seg opp og pissa pÃ¥ oss da, men politiet var ogsÃ¥ inneforstÃ¥tt med at det var et ordensproblem, at vi vil ikke ha han i bilen nÃ¥r han pÃ¥ pisser pÃ¥ meg pÃ¥ gjørs…»

Om dette var rasisme eller ikke, er det som nevnt delte meninger om. Men at det var uforsvarlig og manglende helsehjelp er det liten tvil om. For min del vil jeg nok også tilføye at dette vitner om en ukultur og et pasientsyn som får meg til å tenke at her bør man kanskje se litt på hvilke forhold ambulansepersonell generelt jobber under. Dette er mennesker som utsettes for stort arbeidspress, er tilstede ved mange alvorlige hendelser og som ofte har opplevd både en og flere truende episoder. En slik arbeidssituasjon gjør noe med en. Jeg tror også at dersom man over tid utsettes for noe slikt uten å ha god oppfølging selv, så er faren stor for at det utvikler seg en svært uheldig kultur der pasientsynet også preges.

Jeg synes derfor at det er viktig at man ikke bare lar disse to enkeltpersonene bli syndebukker, men at man ser på dette som et mulig symptom på et større problem som også arbeidsgiver bør ta ansvar for.  

I mellomtiden fÃ¥r vi andre prøve Ã¥ huske pÃ¥ at det er en stor forskjell pÃ¥ nÃ¥r et menneske med et hodetraume oppfører seg «krenkende» og nÃ¥r en helt frisk person gjør det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...