Jeg leser om André og Dorine Gorz, som begikk selvmord sammen da de var 83 og 84 år. Hun var dødssyk. Han orket ikke å leve videre uten henne. Sammen tok de livet av seg.

Så leser jeg reaksjonene. Og en del av meg stritter imot. For »alle» ser ut til å synes at dette bare er vakkert og rørende. En liten del av meg synes det også. Men en annen del misliker at selvmord blir opphøyd slik. Kanskje fordi jeg selv vet om flere som har tatt livet av seg og vet at det slett ikke var vakkert eller rørende…

Faktisk har jeg flere ganger blitt målløs over hvor grusomme mennesker kan være mot seg selv i valg av måte å dø på noen ganger. Det gjør vondt bare å tenke på det. På en rå og hjelpeløs måte. Det er min erfaring med dette.

Og så kommer altså en artikkel som denne. Jeg har aldri vært borte i at folk tar livet av seg i den settingen som artikkelen til Dagbladet beskriver. Men jeg har jo lagt merke til at noen eldre ektefeller dør ganske raskt etter at de har mistet sin livsledsager. Noen har jo også selv sagt at nå vil de ikke leve mer. Nå som kjæresten deres er borte.

Jeg klarer ikke helt å synes at det er «fint» at noen har tatt sitt eget liv. Men denne artikkelen utfordrer meg litt. Det gjør den.

Men det jeg kan si, er at jeg synes det vakreste og mest rørende ved denne historien er kjærligheten mellom disse to. Utdragene fra brevene hans til henne vitner om en dyp og inderlig kjærlighet.

Du blir snart 82 år gammel. Du er blitt seks centimeter kortere, du veier bare førtifem kilo og du er fortsatt vakker, yndig og tiltrekkende. Jeg elsker deg mer enn noen gang. Igjen kjenner jeg et fortærende tomrom i brystet som bare kan fylles når jeg kjenner varmen fra kroppen din mot min egen.

 Det er vakkert.

Det er rørende.

La det være det vi husker dem for.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...