Når bloggen blir et problem – for andre
Det er ikke akkurat første gang det skjer. At en personlig blogg har blitt et problem for andre. En av de mest kjente er vel Heather B. Armstrongs blogg dooce.com, som bloggeren etterhvert fikk sparken fra jobben sin for.
Så har vi f.eks. den norske bloggeren Virrvarr som fikk beskjed av psykologen på avdelingen hun var innlagt om at hun helst ikke burde blogge mens hun var innlagt. Med en syltynn begrunnelse og ikke-eksisterende kikk på hva man snakket om før man kom med sine anbefalinger.
Nå nylig er det moren til en liten gutt, det gjaldt. I februar i år fikk hun nemlig et barn som er såpass syk at han trenger en nyretransplantasjon. De tilbringer derfor mye tid på isolat.
Ellers har bloggen blitt et tema på avdelingen de siste dagene. Jeg fikk i går vite fra ledelsen at personalet ble provosert og følte seg usikre på å ha ansvaret for Marwin, de er redde for å si eller gjøre noe feil som kan skrives om i bloggen.
Fra dette innlegget (oppdaget via Vernepleieren)
Nå må jeg kanskje først si en ting. Og det er jo at jeg selv er utdannet innen helse og jeg kan på en måte forstå litt av tanken. Jeg ville ikke nødvendvis ha jublet over å bli blogget om i den sammenheng. Jeg ville muligens ha følt meg utilpass. I alle fall om bloggeren er helt uten sperrer for hva man publiserer på nett om andre. Men dette er jo ikke tilfelle her.
Og det er derfor jeg får lyst til å si noe om hva jeg mener man bør ha i bakhodet før man ber folk, og spesielt foreldre til barn med ekstra behov, om å holde munn på nett. For det er nemlig ikke alle som rosablogger, blogger for sponsoravtaler eller rett og slett for å bli “store”.
Foreldreskap, og spesielt det å være foreldre til barn med sykdom eller funksjonshemming, kan være noe av det mest ensomme du gjør. Jeg sier ikke at det må være det. Men det har definitivt potensiale for å være det. Man er kanskje hjemme med babyen eller et litt over gjennomsnittlig “krevende” barn hele dagen. Bundet opp i omsorg for andre. Og så ensom og frustrert at man kunne hyle noen ganger.
Du skjønner. Sosial kontakt med andre mennesker, spesielt andre voksne mennesker, er litt som luft. Du får kvelningsfornemmelser dersom det går langt mellom hver gang. Og du kan faktisk ikke bare stikke ut kl. 22:00 om kvelden “for å få puste”. Selv om barnet kanskje sover akkurat da, så er du der for å passe på. Og sånn går dagene. Ut og inn. Du veksler mellom våken og hvilende vakt. Men du er alltid på vakt.
I en ideell verden ville sånt kunne løses med barnevakter, samarbeid med barnets andre forelder osv. hver gang det var et behov. Men vi, og spesielt foreldre til barn som er syke eller funksjonshemmede, lever i en langt ifra ideell verden. Det vil ikke si at man ikke skal prøve å ta litt fri nå og da rent fysisk, altså. For det er gull.
Det jeg sier er at i en mindre enn perfekt hverdag så må man finne de løsningene man kan. Og noen ganger handler det om å bruke internett for å “få luft” sosialt sett i periodene man har hvilende vakt. Jeg vet ikke hvordan det er med alle andre, men noen ganger tror jeg disse små “luftlommene” er det som hindrer meg i å gå bananas og hive ungene i elva eller noe. De gjør meg til en bedre mor. Og de små dosene med sosialt samvær med andre voksne mennesker, om enn på nett, er med på å gjøre meg til… tja… litt mer meg. Jeg husker at jeg er mer enn “den vanskelige moren“.
I tillegg så har man dette med erfaringsutvekslingen. Internett er stort og dermed har du faktisk en sjanse til å snakke med folk som vet noe om hva du står i. Kanskje finner du andre med din diagnose som kan fortelle noe om å leve med den. Kanskje finner du flere foreldre som har barn som ditt barn. Kanskje du til og med opplever støtte, bekreftelse… Ja, hele det uvurderlige nettverket tidligere generasjoners mødre hadde i egne mødre, søstre, nabokoner osv.
Å blogge er noen ganger terapi. Da snakker jeg ikke om at alt ukritisk utleveres på nett. Det er ikke sunt for noen, tror jeg. Jeg snakker om den prosessen og tankesorteringen man gjennomgår, griner seg gjennom, ler seg gjennom og går på oppdagelsesferd i egne følelser gjennom før blogginnlegget i det hele tatt er postet. Det handler om å sette ord på ting. For så å ikke poste mye av det. Samtidig som man får delt og fått respons på det som blir postet.
Faktum er at internett, enten det er blogging eller i andre former, kan være en viktig del av hva som får hverdagen til å funke. Ikke den eneste. Sannsynligvis ikke den største. Men en nødvendig bit.
Og det er her jeg mener at man som helsevesenperson bør se på hva som ligger på den andre siden av vektskålen før man mener for mye. Den helseansattes egen opplevelse av usikkerhet og ubehag? Eller en person i en vanskelig periodes kilde til “luft”?
Kan det å lære seg å leve med at man noen ganger også blir blogget om være en måte å vise pasienter og deres pårørende omsorg? Anerkjenne at det er et behov der og så innse at det bør komme foran ens eget?
Folk ansatt i helsevesen og hjelpesystem ellers har i mange tilfeller tilgang på kurs, veiledning og debriefing. I psykiatrien har vi det. Vi må ha det. Det er nødvendig for å “tømme hjernen” og få snakket litt ut om alle de tingene taushetsplikten ellers sluker slik at opplevelser. For å unngå at tanker og følelser blir for “stuck” i en og ikke slipper taket når man trenger det. En avdeling jeg jobbet hadde vi daglig debriefing på slutten av dagen. Jeg vet det er andre som også har det. Ikke bare på sykehus, men på lærerværelser og andre pauserom rundt omkring. Noen ganger formelt, andre ganger mer uformelt under lunsjpausen.
Poenget mitt er: Når behovet for debriefing, erfaringsutveksling, frustrasjonsutlufting og veiledning er såpass anerkjent blant de profesjonelle partene knyttet til sykdom eller lignende… Hvorfor i alle dager kan man ikke se at de som står med begge beina godt plantet i dette, de som ikke kan gå hjem etter 8 timer og få et avbrekk… Hvorfor kan man ikke se deres behov for å skrive av seg og kommunisere med andre på nett? Noen ganger den eneste mulige kontakten med andre enn barneleger, pleiere og hjelpeapparat?
Hvorfor er det så vanskelig for noen å forstå at behovene for støtte, veiledning, utblåsning og anerkjennelse er minst like stort for den ikke-profesjonelle parten som står med seg selv, sitt liv, sitt følelsesliv og noen ganger også sitt mors- eller farshjerte i akkurat dette?
Vi snakker ikke om uvettig og grenseløs utlevering på nettet her nå. Varskoropene om ukritisk deling på nett bør brukes når det er fare på ferde. Vi trenger ikke å rope “ulv!” når meget bevisste og oppegående mennesker har tatt et godt gjennomtenkt valg og skriver med vett.
Man skal være veldig forsiktig med å forsøke å bringe andre til taushet.
Og man bør ha en grunn som er viktigere enn det behovet bl.a. blogging dekker når man gjør det.
Innlegg som kanskje ligner:
- Når foreldre tar grep om situasjonen
- Når et barn blir sin diagnose
- “Ditt barn mobber mitt barn”
- Hjerteskjærende
- Å gjøre det bedre
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://karavanseraiet.no Kamelryttersken
-
Lin
-
http://twitter.com/t_thompson_ Pappa utenfor isolat
-
Lin
-
http://karavanseraiet.no/?p=604 Blogging som egenterapi? Noen pros and cons | Karavanseraiet
