Møt Daisy

Internett, jeg har en nyhet av den myke sorten.

Ludvigsen har fått en lillesøster og vi er alle helt tussete etter henne om dagen.

Rastepause på hjemveien da vi hentet henne. Skygge, vann og kos var godt.

Etter masse lek i sommervarmen er det godt å legge seg på et kjølig gulv.

Nydusjet etter ivrig omgang med maten sin.

Når det blir litt kjøligere igjen og man kanskje savner en varm pels å ligge inntil er storebror Ludvigsen god å ha.

Med andre ord: Vi har fått et nytt familiemedlem og hun har sklidd rett inn i flokken bestående av både mennesker og hund. Den første natta er overstått uten så mye som et klynk, med barn liggende på madrasser ved siden av hundesengen og en omsorgsfull Ludvigsen å krype inntil. Eller oppå.

I tillegg har hun jo hilst på bestemor og hundene som bor i huset der, noe som var stor suksess.

Ludvigsen er helt super mot henne. Og da Daisy hadde vært flink jente i dusjen etter sin heller ivrige omgang med maten kunne ikke Ludvigsen vise sine pingletakter hva dusjing angår, så jammen virker den positive påvirkningen andre veien også.

For ikke å snakke om hvor mye mer fornøyd Ludvig virker. Han virket jo nesten smådeppa da vi flyttet inn i huset etter noen måneder i samme hus som mamma og deres dyr. Det er tydelig at Ludvigsen og Daisy allerede setter stor pris på hverandre. Selv om hun ikke riktig får til å ta ham igjen når han leker utendørs enda.

Og jeg? Jeg er selvsagt nesegrust forelsket i nykomlingen og rørt over hvilken glede Ludvigsen viser over å endelig ha fått en lillesøster i hus.

Hundelivet er ikke så verst, i grunnen.