løkskrelling

Jeg har ikke lyst til å skrive om den delen av «Prosjekt – få orden på livet» som handler om kropp, uten å også ta med de vanskelige bitene. Jeg kunne selvsagt bare holdt munn og la den siste utviklingen forbigås i stillhet, men… næh. Her kommer det frem.

Å skulle legge om livsstilen og gå ned i vekt føles litt som å skrelle en løk om dagen. Prosessen handler aller mest om det som sitter mellom ørene for min del (nei, jeg snakker ikke om intelligens… tror jeg) , og etterhvert som man skreller av fettet kommer også følelsene. Følelser man ikke engang var klar over lå der og vaket under overflaten. Eller kanskje man hadde et vagt, vagt bilde av de men valgte å unngå det skremmende dypet i dem.

Og der er jeg nå. Igjen. Jeg var godt i gang og så… Tja.

Alt gikk ganske bra helt til jeg oppdaget at jeg hadde rundet 20 kg totalt. Ikke mer enn et par kg siden jeg startet på kurs i januar, men allikevel totalt 20 kg fra da jeg var på mitt tyngste. Tallet virket så stort. Så overveldende. Og så fort jeg hadde fastslått akkurat det nummeret, slo selvsaboteringen inn med overraskende kraft.

Internett, jeg har virkelig rotet det til i det siste. Virkelig. Jeg veier nå 300 gram mer enn da jeg begynte på Grete Roede i januar. Jepp. Du leste riktig. Her har du jenta som har gått på Roedekurs i snart 11 uker og har lagt på seg 300 gram.

Og allikevel… allikevel så føles det denne gangen som noe helt annet enn den endestasjonen dette har vært før. Denne gangen har jeg en del av meg som kjører business as usual og bryter ut i panikk… og en annen del som nysgjerrig observerer, tar notater og justerer slik at jeg fortsatt beveger meg fremover. Om enn i et annet tempo og på en annen måte enn det jeg hadde sett for meg. Du vet, der man tror at vekttap skal være en endeløs rekke seire og noen få tunge tak som begrenset seg til at man fikk så veldig lyst på litt sjokolade. Virkeligheten er derimot langt mer heavy enn som så når man gjør store forandringer og endrer mønstre som har hatt sin funksjon en god stund. Kanskje man til og med toucher innpå den identiteten det å være overvektig kan være og som man tross alle ulemper føler seg ganske trygg på.

Av en eller annen grunn så er det noe så skremmende ved at livsstilendringer faktisk ser ut til å virke at jeg mer eller mindre bevisstløst velger å beholde overvekten fremfor å fortsette. Slik har det i alle fall vært før, innser jeg nå. Denne gangen ser jeg det fordi jeg jobber så bevisst med den følelsesmessige biten av dette også. Og denne gangen vet jeg at jeg nå er i et litt tøft terreng på veien mot målet. Det er ikke en endestasjon.

Men ja. Det er skremmende, ubehagelig og følelsesladet. Og jeg ser bare toppen av isfjellet når jeg skal prøve å forstå hvorfor. Rare greier.

Treningen går heldigvis sin gang, så jeg fortsetter å krympe hva centimeter angår. I tillegg til å mestre, kjenne formen bedre seg og musklene bli sterkere. Nå er jeg totalt 65,5 cm mindre i omfang enn jeg var i januar. 18 av dem er rundt midjen og sier forhåpentligvis noe om en grei reduksjon av det farlige magefettet. Så noe skjer heldigvis fortsatt, til tross for roting i matveien. Jeg har trent 875 minutter så langt i mars og tror jeg skal klare målet om 1000 totalt denne måneden. (Oppdateringer legges inn her.) For treningen føles ufarlig. Centimeterne også. Men maten og vekten. Uhu! Eller KOKO! om du vil.

Den viktigste forskjellen mellom nå og tidligere forsøk er imidlertid selve innstillingen. Endestasjonen er ikke endestasjonen lenger. Og jeg er faktisk ganske nysgjerrig på hva som venter på den andre siden av denne delen av prosessen. Det er litt rart.

Så jeg fortsetter å stille på hvert eneste Roedemøte, selv om jeg til tider føler meg som klassens taper og i mitt stille sinn lurer på om man kan kastes ut fra kurs dersom man floker det så til for seg. Jeg fortsetter å gjøre mitt beste for å være ærlig overfor andre og meg selv om hva som skjer. Og vet dere? Jeg tror jeg har fått den beste kurslederen jeg kunne ha fått. En som virkelig skjønner at ting tar tid, at prosessen sitter mellom ørene og som er god på å påpeke alt jeg faktisk gjør riktig. Og noen ganger også forklare hvorfor mye trening kan være en medvirkende faktor til vektøkning i en periode. Eller hvordan altfor stort kaloriunderskudd i noen dager, etterfulgt av tullehelger er selve premieoppskriften på mer vektøkning enn dersom man jevnt over hadde spist nok. I tillegg til å dele opp denne prosessen i små, mindre «farlige» deler. Et og et måltid av gangen. Hjemmeleksen min nå om dagen er frokost. Ikke et stort, skremmende og uoversiktelig opplegg, men frokost. Så nå om dagen øver jeg på det. Når man i altfor stor grad mater følelser med mat og i altfor liten grad enser reell sultfølelse må man nemlig jobbe inn noen måltider som skal være der uavhengig av dårlig tid, god tid, dårlig dag, god dag og fandens oldemor. Sånne ting er kurslederen min god på og noe forteller meg at hun har vært borti problematikken mer enn en gang før. Jeg går kanskje inn i kurslokalet og føler meg mislykket noen ganger, men jeg går aldri ut derfra med den følelsen.

Psykologen har jeg bestemt meg for å beholde gjennom denne prosessen også. Og det er ganske greit. Jeg trenger å forstå hva i heiteste det er som skjer.

Jeg har folk som engasjerer seg og heier på meg. Familie, venner og for ikke å snakke om alle dere som bor inni datamaskinen min. ;)

Folkene på treningssenteret er noen fininger som også er gode å ha med på laget. Et smil og en tommel opp når man svetter på ellipsemaskinen. Et «godt jobba» på veien ut. Et smil og et hei når man kommer, og spørsmål om man vil være med på fellestimer i sal. Og treningsøktene gir mestringsopplevelser i fleng. «Jeg har kanskje lagt på meg denne uka, men jeg klarte 6600 steg på ellipsemaskinen i dag og i januar trodde jeg at jeg skulle stryke med av 500!»

Jeg er en løk. Når lagene skrelles av, så blir det også grining. Men denne prosessen. Den er også et puslespill.

Denne gangen har jeg alle de riktige bitene. Jeg sitter her med en vekt som har beveget seg oppover de siste ukene, med et matinntak som har vært langt unna det det burde… og alle bitene jeg trenger for å fullføre denne gangen.

Det er i grunnen en ganske god følelse.

Og skulle jeg komme til å glemme det et øyeblikk fungerer introsangen til Biggest Loser (Australia) som en fin note to self om at man slett ikke er den eneste som har vært gjennom denne prosessen og vært litt løk i en periode. ;)

Kanskje er det nettopp dette som det hele handler om? At man endelig, etter mange års unngåelse, begynner å skrelle den løken man har blitt?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...