Det begynte nok først med Beate. En empatisk, kunnskapsrik og veldig likandes dame som jeg har kjent lenge nok på nett til at jeg ikke helt kan huske når vi ble kjent først. Et av de menneskene du virkelig ser opp til. En nettdebattant som du trekker et lettelsens sukk når vedkommende hiver seg inn i debatten du selv bare knoter i. Fordi hun er så god på å si ting og få folk til å forstå.

Senere kom små drypp av innsikt gjennom lesing av andre menneskers ord også. Som Ana, Iskwew og Esquil.

I kveld har jeg sett tv-programmet jeg ikke rakk Ã¥ se tidligere fordi jeg hadde kveldsvakt. Det heter «Utmattet» og handler om Esquil, som altsÃ¥ har ME. Denne sykdommen jeg prøver Ã¥ forstÃ¥. Jeg vil ikke være sÃ¥ frekk at jeg pÃ¥stÃ¥r at jeg vet. Men jeg lærer stadig mer. (Vil du se programmet, sÃ¥ kan du gjøre det her.)

Det hender at folk prater om internett og grenser. At man ikke skal oute seg selv for mye. En skal vel kanskje helst være mest mulig anonym. Og man skal ihvertfall ikke vise noe som kan tolkes som svakhet. Ikke snakke om sykdom. Ikke være avkledd og fortelle hvordan det virkelig er å være mennesket med sykdommen. Man skal helst ikke prate høyt om hvordan det er å være pårørende til noen som er syke heller. Eller prate om psykisk sykdom. Ja, sånn virker det noen ganger.

Det er mulig jeg fremstår som veldig uprofesjonell og uvitende her nå. Det får heller være. For jeg har lyst til å si at det er nettopp disse som tør å dele egen smerte, egne erfaringer og egenerfart kunnskap som mange ganger har lært meg mest. De er mine læremestere på nett.

Jovisst både kan og har jeg lest og lært av fagbøker, forelesere og andre fagfolk. Jeg er ikke en sykepleier som bare virrer rundt med en liksomutdanning fra internett, liksom. Og pasienter jeg møter gjennom jobben er også i stor grad folk jeg lærer mye av. Jeg har i grunnen en veldig lærerik jobb. Jeg håper jeg aldri kommer dithen at jeg tror jeg er ferdig utlært.

Men mine læremestere på nett har gjennom sin evne til å formidle hvordan en sykdom ser ut i deres øyne, føles i deres kropp, hvordan det føles å stå maktesløs på sidelinjen og hvordan helsevesenet kan oppleves på godt og vondt, gitt meg en innsikt man ikke finner i lærebøkene. Kanskje har de som prater om utlevering og anonymitet et og annet poeng. Men det er også et poeng at de som våger å fortelle faktisk utretter noe når de gjør det.

Og noen ganger er det nettopp tanken på det mine læremestere på nett har fortalt meg som gjør at jeg lar sjenerthet være sjenerthet, at jeg lar frykt for å si noe dumt bli underordnet og at jeg bryter inn i en samtale med fagfolk som kan så uendelig mye mer enn meg for å stille et spørsmål som plutselig føles utrolig viktig. En sykepleier på novisestadiet med mye å lære og som egentlig kanskje burde holde kjeft og lytte når de andre prater.

Så noen ganger hender det at jeg kremter litt, kjenner litt på hvor dum jeg føler meg når jeg tar ordet sånn og håper ingen tenker at jeg må være skikkelig dust som blander meg.

Og spør:

«Men er pasienten utredet for ME?»

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...