I dag ble jeg inspirert av Virrvarr til å skrive min NAV-anekdote.

Først må jeg kanskje få si at jeg har opplevd positivt ved NAV også. Da jeg var langtidssykmeldt og ganske langt nede, så var det på NAV jeg traff et menneske som behandlet meg ok. Og dette mennesket har mye av æren for at jeg rimelig raskt etterpå var tilbake i jobb.  Så de finnes helt klart og selv om de kanskje bruker litt mer tid på å være greie og finne løsninger, så er jeg overbevist om at de sparer samfunnet for mange penger. Og den enkelte for mye frustrasjon og fortvilelse.

Men så har man det motsatte. Og noen ganger blir det så dumt at man ikke vet om man skal le eller grine.

Som da jeg ventet mitt første barn og troppet opp på NAV med søknad om fødselspenger. Plankekjøring, egentlig. Jeg hadde hatt kvalifiserende inntekt i mer enn 6 av de siste 10 månedene, som jo kravet er for å få fødselspenger.

Allikevel var det ikke bare så lett, nei. Damen på NAV, eller Trygdekontoret som det het dengang, mente nemlig bestemt at jeg slett ikke hadde krav på fødselspenger i det hele tatt.

Hvorfor?, lurer du kanskje.

Var det fordi det manglet dokumentasjon? Nei.

Var det fordi noe av inntekten allikevel ikke kvalifiserte? Nei igjen.

Damens begrunnelse var nemlig den at selv om jeg riktignok hadde hatt lønnsinntekt i 6 av de siste 10 månedene og vel så det, så var det et problem.

Jeg hadde nemlig ikke vært gravid i alle 10 månedene.

Tygg litt på den. Grav frem forplantningslæra fra bakhodet og prøv å finne en feil her.

Ja, riktig.

Jeg informerte damen om at det da virkelig var sånn at mennesker gikk gravide i 9 måneder og at det ikke sto noe som helst i trygdeloven om at man måtte gå en måned over tiden for å få fødselspenger. Hun sto på sitt.

Siden jeg var så sta, så ringte hun det rådgivende Trygdekontoret. Med himling og andre oppgitte fakter, selvsagt. De kunne fortelle henne at joda, jeg hadde krav på fødselspenger, jeg. Jeg håper de ga henne en liten biologileksjon også, eller fortalte om forskjellen på mennesker og elefanter hva svangerskap angår, men det vet jeg jo ikke.

Anyway; da hun la på røret og fortalte hva de hadde sagt, forventet jeg i grunnen at hun skulle gi seg. Men nei. Hun var allikevel sikker i sin sak og mente at dette måtte hun virkelig se litt nærmere på.

Jeg forlot NAV med uforrettet sak og stor mage. Psykodrittsekkmøkkamannen beroliget meg med at dette ordner seg nok før fødselen.

Heldigvis gjorde det det.

Vi hørte ikke noe fra saksbehandleren. Ingen «beklager, jeg tok feil». Bare et standardvedtak og penger pÃ¥ konto da den tiden kom.

Men det var jo tross alt det som telte aller mest.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...