Jeg vet jo at leger er like forskjellige som andre folk. Allikevel synes jeg at de legene jeg har truffet gjennom jobb og privat ofte kan deles inn i to typer nÃ¥r det kommer til et omrÃ¥de. Det er litt vanskelig Ã¥ sette ord pÃ¥ det, men jeg har en opplevelse av at noen leger er «vedlikeholdsleger», mens andre er mer «detektiver».

Med vedlikeholdsleger mener jeg de som virker lite interessert i å finne ut av årsaker bak et problem og alternative måter å løse det på. Dette er for meg leger som er kjappe til å skrive ut resept på smertestillende, sovemedisiner og sykmeldinger for utbrenthet. Og kun det. De sier seg som regel fornøyd med status quo og pasienten må være infosøker og pådriver for utredning og behandling.

SÃ¥ har man «detektivene«. De som setter pasientens helse pÃ¥ prosjektstatus. Som ikke uten videre godtar at «sÃ¥nn er det bare». Som godt kan skrive ut resepter og gi sykmeldinger, men som ogsÃ¥ graver litt dypere for Ã¥ løse problemet. De som er mer opptatt av Ã¥ finne en god forebyggende behandling for en hemmende migrene enn Ã¥ bare skrive ut resept pÃ¥ resept pÃ¥ paralgin forte. De som blir nysgjerrige selv nÃ¥r en overvektig pasient kommer med smerter i knærne. Eller nÃ¥r mor til fire smÃ¥ barn forteller at hun er sÃ¥ sliten. De som ikke bare skriver sykmelding for utbrenthet, men som ogsÃ¥ snakker med pasienten om livssituasjonen og hva som kan endres for Ã¥ forebygge at det gjentar seg.

Det er selvsagt grader av begge deler, men jeg synes allikevel at det ganske ofte kommer klart frem hvilken type lege man har med å gjøre.

Selv merker jeg hver eneste dag en stor forskjell i livskvalitet på grunn av mitt bytte fra en vedlikeholdslege til en detektivlege. Jeg er friskere, jeg har sjeldnere behov for legetimer (jeg får jo skikkelig hjelp når jeg først er der!) og jeg er svært sjelden på legevakten.

PÃ¥ jobben min har vi en assistentlege som er en av de beste «detektivlegene» jeg har møtt. Det er faktisk veldig inspirerende Ã¥ jobbe sammen med slike leger, og allerede pÃ¥ denne korte tiden jeg har vært der har jeg sett pasienter som har slitt Ã¥ flere tiÃ¥r fÃ¥ en diagnose og riktig hjelp. Selv om vi jobber med psykiatri og plagene er somatiske. Noen ganger sÃ¥ kan det ogsÃ¥ være nettopp denne sykdommen som til slutt har gÃ¥tt ut over psyken.

Det jeg ogsÃ¥ har merket meg er jo at det virker som om skillet kan gÃ¥ fra legekontor til legekontor, eller avdeling til avdeling ogsÃ¥. At det blir en slags «kultur» for synet pÃ¥ hva man skal gjøre for pasientene. At nyutdannede og engasjerte leger etter en viss periode rett og slett mister gløden.

Er dette en opplevelse bare jeg sitter med eller opplever andre også denne forskjellen?

Hvordan vil du karakterisere din lege?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...