Legeprat
Jeg vet jo at leger er like forskjellige som andre folk. Allikevel synes jeg at de legene jeg har truffet gjennom jobb og privat ofte kan deles inn i to typer når det kommer til et område. Det er litt vanskelig å sette ord på det, men jeg har en opplevelse av at noen leger er “vedlikeholdsleger”, mens andre er mer “detektiver”.
Med vedlikeholdsleger mener jeg de som virker lite interessert i å finne ut av årsaker bak et problem og alternative måter å løse det på. Dette er for meg leger som er kjappe til å skrive ut resept på smertestillende, sovemedisiner og sykmeldinger for utbrenthet. Og kun det. De sier seg som regel fornøyd med status quo og pasienten må være infosøker og pådriver for utredning og behandling.
Så har man “detektivene“. De som setter pasientens helse på prosjektstatus. Som ikke uten videre godtar at “sånn er det bare”. Som godt kan skrive ut resepter og gi sykmeldinger, men som også graver litt dypere for å løse problemet. De som er mer opptatt av å finne en god forebyggende behandling for en hemmende migrene enn å bare skrive ut resept på resept på paralgin forte. De som blir nysgjerrige selv når en overvektig pasient kommer med smerter i knærne. Eller når mor til fire små barn forteller at hun er så sliten. De som ikke bare skriver sykmelding for utbrenthet, men som også snakker med pasienten om livssituasjonen og hva som kan endres for å forebygge at det gjentar seg.
Det er selvsagt grader av begge deler, men jeg synes allikevel at det ganske ofte kommer klart frem hvilken type lege man har med å gjøre.
Selv merker jeg hver eneste dag en stor forskjell i livskvalitet på grunn av mitt bytte fra en vedlikeholdslege til en detektivlege. Jeg er friskere, jeg har sjeldnere behov for legetimer (jeg får jo skikkelig hjelp når jeg først er der!) og jeg er svært sjelden på legevakten.
På jobben min har vi en assistentlege som er en av de beste “detektivlegene” jeg har møtt. Det er faktisk veldig inspirerende å jobbe sammen med slike leger, og allerede på denne korte tiden jeg har vært der har jeg sett pasienter som har slitt å flere tiår få en diagnose og riktig hjelp. Selv om vi jobber med psykiatri og plagene er somatiske. Noen ganger så kan det også være nettopp denne sykdommen som til slutt har gått ut over psyken.
Det jeg også har merket meg er jo at det virker som om skillet kan gå fra legekontor til legekontor, eller avdeling til avdeling også. At det blir en slags “kultur” for synet på hva man skal gjøre for pasientene. At nyutdannede og engasjerte leger etter en viss periode rett og slett mister gløden.
Er dette en opplevelse bare jeg sitter med eller opplever andre også denne forskjellen?
Hvordan vil du karakterisere din lege?
Innlegg som kanskje ligner:
- Når symptomene brukes mot pasienten
- Den vanskelige sorgen
- Nærkamp
- Ambulansesaken igjen
- Houston, we have a… utfordring
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://hannej.blogspot.com Hanne
-
Lin
-
http://www.serendipitycat.no Cat
-
Lin
