Du ligger der i narkosens dype søvn.

Rundt deg jobbes det. Stille og effektivt.

Måleinstrumenter rettes på. Observasjoner formidles. Teamet rundt akkurat din seng virker drevent og effektivt. Man angir styrke. Kikker på deg. Monitorer følges nøye med på. Jeg ser kolleger jobbe konsentrert for å gi deg dette. For å hjelpe deg i gang. Rommet er fullt av mennesker som vil deg vel.

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvordan veien din hit må ha vært. Hvor mørkt og skremmende du har hatt det. Hvor ensomt må det ikke ha vært å være deg? Hvor tung må ikke håpløsheten ha føltes da enda et behandlingsforsøk ikke fungerte? Hvor mange mennesker har tenkt at du burde ta deg sammen? Hvor hardt har du dømt deg selv for å ikke makte akkurat det? Er du en av de mange som vurderte å gi opp dette tunge og dystre livet? Hvordan hadde du det da du nok en gang våknet og kjente mismotet pine deg?

Jeg vet ikke. Men jeg har sett hvordan smerten har ligget som en tykk sirupståke rundt deg. Det gjør vondt å se mennesker fanget slik. Hvor vondt må det da ikke være å være fangen selv?

Du har sagt ja.

Du har fått muligheten og takket ja.

Kanskje fant du en ørliten strime av håp igjen langt der inne i mørket?

Jeg har aldri møtt et menneske som har angret. Men jeg har sett mange, mange som endelig har kommet ut av mørket på denne måten. Jeg har hørt manges takknemlighet over å ha fått tilbake livet sitt.

Elektroden settes mot hodet ditt.

Det føles som om jeg er vitne til starten pÃ¥ en viktig ferd. Et skip som glir ut fra den havnen du har vært lenket til sÃ¥ lenge. Mot havet. Jeg mÃ¥ ta meg sammen for Ã¥ ikke hviske et innstendig «Lykke til!» selv om jeg vet at du ikke merker noe av det som skjer. Som jeg unner deg et liv der du slipper det helvetet du lever i nÃ¥. Som jeg gleder meg til Ã¥ se deg smile.

Hele meg gjennomsyres av et inderlig ønske om at du nå skal begynne å få det bra.

Og du.

Du har kramper.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...